Respekt for mørket

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

            Det hender at jeg får spørsmål fra Båtmagasinets test-team om forhold som gjelder krav til en båts konstruksjon og spesifikasjoner. Ettersom jeg har engasjert meg i temaet båtsikkerhet i alle år, og ettersom jeg i 1991 tok plass i ISO’s tekniske komité nr. 188 (ISO/TC188) der alle våre nye sikkerhetsstandarder som understøtter Fritidsbåtforskriften ble utformet, burde jeg egentlig ha litt peiling på regelverkene. Men det skal godt gjøres å holde seg oppdatert over hele linjen. Det er jeg den første til å erkjenne.

   Denne gangen har jeg fått spørsmål om hvor mye farge som kan bakes inn i en frontskjerm eller et frontglass som båtføreren forutsettes å se gjennom underveis, uten at det kan gjøre navigeringen mindre trygg. Ikke bare i dagslys, men også når mørket senker seg over sjøen og landskapet. Er det noen spesifikke regelkrav?       

            Altfor ofte skjer det uhell og ulykker ved mørkekjøring med fritidsbåter. Det er egentlig ingen unnskyldning for slike hendelser, for det er en absolutt forutsetning at båtføreren vet å avpasse hastighet og manøvrering etter forholdene. Men dersom et uhell kan skyldes en mulig mangel ved båten, er det andre forhold enn sviktende båtførerkompetanse som bør vurderes. 

I desembernummeret 2009 tok jeg for meg risikoen ved navigasjonslys-sjusk. Når mørket siger på, er det bare lanternene som kan fortelle om båter i farvannet, og om hvilke kurser de styrer. Det må ikke være snakk om å bruke lyskastere for å gi seg til kjenne. Lyskaster hører hjemme på sykler, biler og fly. Om bord i en båt kan det til nød tilgis å bruke lyskaster hvis det er tvingende nødvendig ved for eksempel anløp av brygge. En lyskasterstråle ødelegger nattsynet for lang tid, og hører ikke hjemme i et miljø der synsnervene alltid må være i topp beredskap for å yte maks.

Nattsynet er alfa og omega

I mørke kan det simpelthen være livsviktig at øynene har de best tenkelige forutsetninger for å fange opp enhver skygge, kontur og nyanse i synsfeltet. Selv i lommekjent farvann er det mulig å bomme på den eksakte posisjonen av et umerket skjær eller en svart jernstake. Og én ting er når vi står i friluft med alle sanser spent. Noe ganske annet kan det være hvis vi må gjøre observasjonene våre gjennom glass eller plastvinduer. Da kan evnene til å bedømme avstander svekkes fort, og vår orientering i ”landskapet” lider. Å ha et godt nattsyn er alfa og omega. Og å beskytte nattsynet fra alle unødvendige lyskilder under ferden, er en dyd av nødvendighet.

Men uansett hvor godt nattsynet ivaretas, kan det være til liten hjelp dersom glassene som omgir styreposisjonen visker ut nyansene i skygger og konturer som vi er avhengige av å forholde oss til.

Da fritidsbåtforskriften trådte ikraft i 1996 (obligatorisk i 1998), fikk vi en hovedregel som sier at ”På motordrevne fartøy skal styreplassen under normale bruksforhold (hastighet og last) gi båtfører god sikt til alle kanter” (Vedl.1, 2.4). Dette er en vag formulering sammenlignet med Nordisk Båt Standard (NBS) fra 1983 som presiserte at ”Farget glass eller ruter av materiale som lett ripes opp, tillates ikke anvendt ved førerplass med mindre det er naturlig å se over vinduet ved dårlig sikt.”  For 1990-utgaven av NBS ble kravene justert litt: ”Vinduer (ved førerplassen) som man normalt må se gjennom, skal ikke ha slike egenskaper at det lys som går gjennom glasset blir vesentlig svakere eller forandrer farge.” Som dagens forskrift var altså NBS også litt rund i formuleringene. Men NBS kunne gjerne være litt upresis all den stund regelverket forutsatte at grundige vurderinger ble gjort av DNV’s inspektører.

Hva er bestemmelsen?

Som kjent understøttes fritidsbåtforskriften av et stort antall ”harmoniserte standarder” som detaljerer kravene. Og for å klargjøre mer presist hva som i forskriften menes med å ”gi båtfører god sikt til alle kanter”, ble det  bestemt at en egen, harmonisert standard skulle utarbeides for å spesifisere nettopp kravene til ”Sikt fra styreposisjonen.” Dette dokumentet fikk betegnelsen NS-EN ISO 11591 og ble vedtatt i desember 2000.  

Ordlyden i standardens avsnitt 3.2 sa opprinnelig at alt glass som omgir styreposisjonen og som eventuelt kan begrense sikten, skal ha minst ”70% lysgjennomgang”. Men det ble ikke angitt noe om hvorledes ”70% lysgjennomgang” skulle bestemmes og måles. Mens våre norske båtbyggere tok kravet svært alvorlig og avsto fra å bruke farget glass omkring styreposisjonen overhodet, opplevde vi at enkelte konkurrenter i andre land ga blaffen og monterte skikkelig mørke ruter for å tøffe opp båtenes utseende. Uten en presis definisjon av ”70% lysgjennomgang”, var det ikke lett å protestere. Vi erfarte at ulike tolkninger ledet til konkurransevridning. Samtidig så vi hvordan farget glass kunne gå på sikkerheten løs.

   For å avklare, tok jeg et initiativ i arbeidsgruppen som hadde ansvaret for standarden. Jeg ville frem til en entydig metode for bestemmelse av maks tillatt innfarging.

   Som det er vanlig i slike saker, havnet vi i lange og til dels harde diskusjoner. Forhandlingene strakk seg over år. Og først etter et siste notat som jeg la frem for ISO/TC188 i mars 2004, ble det vedtatt en resolusjon som bestemte at måling av ”70% lysgjennomgang” skal utføres i henhold til ISO 3538 – en standard som spesifiserer prøvemetoder for optiske egenskaper for glass montert i kjøretøy.

   I dagens utgave av ISO 11591 står det derfor at lysgjennomgangen skal måles ”i henhold til avsnitt 5.1 i ISO 3538:1997”. Så vet vi dét. Da referansen til ISO 3538 ble vedtatt, skjedde dét etter demonstrasjon som viste at innfarging som sikrer minimum ”70% lysgjennomgang” knapt er synlig.

Hvorfor omgi førerplassen med farget glass?   

En annen sak som vi saktens kan lure på, er hvorfor enkelte båtprodusenter er så interessert i å omgi førerplassen med farget glass. Det er forståelig hvis en stor dekkssalong eller en fornem lugar skal beskyttes imot innsikt bak blendede vinduer. Og farge i vinduene kan selvsagt også ha en vamedempefunksjon ved skjerming for solen - og i tillegg redusere sjenansen ved skarpt sollys for den som har glemt solbrillene hjemme. Men trolig er den viktigste beveggrunnen for farget glass, det rent estetiske.

Mange synes nok at det ser tøfft ut med sotfargede eller grønnfargede vinduer, og mørke glassfelter oppfattes nok ofte som et flatterende design-element. Men ved styreposisjonen er det spesielle forhold som gjelder. Der må sikten prioriteres. Ikke minst er dette helt vesentlig når dagslyset tar slutt og mørket visker ut konturene.

   Jeg vil tro at de fleste som har stått ved rattet bak et frontglass en regnfull høstnatt, har registrert at det kan være vrient å bedømme avstander – enten det er avstanden fra båten til et skjær, avstanden til en holme, eller kanskje til og med avstanden til fastland - gjennom glasset. Staker, båker og andre merker uten lys, er ikke akkurat lett synlige. Flyter en vasstrukken tømmerstokk i kurslinjen, eller er vi på vei mot en risikosportsutøver i en mørklagt farkost uten lanterner, blir oppdagelsesmuligheten dramatisk redusert dersom vi står bak et frontvindu. Å skaffe seg sikkerhetsmessig nødvendig oversikt kan være ille nok når glassene er ufarget. Er frontruten forsøkt gjort designlekker ved hjelp av grønnfarge, brunfarge eller sotfarge, kan forholdene forverres dramatisk. 

   Når båter frembys på markedet med glass rundt styreposisjonen som kan mistenkes å ha mørkere farge enn hva godt er, skal markedet kunne inspisere båtens ”samsvarserklæring” for ut ifra denne å se om den relevante standarden er lagt til grunn eller ikke. Men dét forutsetter en idéell verden. Slik kontroll er ikke alltid enkelt i praksis. Og å få fremlagt bevis på at regelverket er fulgt, krever at prosedyrer følges.     

   Nå har det seg slik her til lands at Sjøfartsdirektoratets ”Underavdeling for Sjøvett og fritidsfartøy har ansvaret for å fremme trygg bruk av fritidsbåter” - slik det står å lese på Sjøfartsdirektoratets nettside. Som en konsekvens av dette ansvaret, skal underavdelingen føre ”tilsyn med CE-merking av fritidsbåter”. Sjøfartsdirektoratet er såkalt ”tilsynsmyndighet” eller ”markedsovervåker”. Dét betyr at Sjøfartsdirektoratet skal påse at alle krav som forskriften stiller til CE-merkede fritidsbåter, blir etterlevd. Da burde systemet være slik innrettet at forhold blir overprøvd av tilsynsmyndigheten uten opphold hvis det er grunn til alvorlig mistanke om regelbrudd.

Designeffekt og jåleri

Når Båtmagasinet skal vurdere hvorvidt en prøvekjørt båt tilfredsstiller de obligatoriske kravene som faktisk gjelder for den aktuelle farkosten - og finner gode grunner til å stille spørsmål i så måte - bør Båtmagasinet kunne henvende seg til tilsynsmyndigheten for å innhente uttalelser som viderebringes markedet. Dette må være en viktig side ved informasjonen som et båttidsskrift formidler til sine lesere. Dette er vesentlig veiledning rettet mot eventuelle båtkjøpere.      

            Når designeffekter og jåleri kan true med å gå utover sikkerheten til sjøs, og samtidig representere brudd på obligatoriske sikkerhetskrav, bør det være grunnlag for å løfte en alvorlig pekefinger både overfor båtprodusenter (som må forutses å opptre imot bedre vitende), og overfor markedet. Samtidig må det forventes at myndighetsapparatet som nettopp skal hindre mulige forskriftsbrudd - og blant annet demonstrere respekt for mørket - engasjerer seg tungt.