Båten min: Søgne atter i siget

Søgne - en av de siste, genuine lokalrutebåtene på Sørlandet. I dag i opplag etter mange års slit. Ildsjeler sørger for at hun snart vil være opplagt igjen.

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

Halvannet år har gått siden Søgne la til kai som rutebåt for siste gang. Hun har lidd under to års forfall, og synet av den slitne damen har fylt hjerter i hele distriktet med engasjement. Et nytt håp ble tent da fire ildsjeler sikret seg 57-foteren, brettet opp ermene og tok fatt på renoveringen av gamle Søgne.
Jo Helge Myrvoll, Greta Hoel, Svein Hoel og Trond Ellefsen har siden oktober 2003 hatt ukentlige dugnadsøkter om bord. Sakte men sikkert blir råte erstattet med friskt virke. Sommeren 2005 skal øyfolket igjen høre den karakteristiske GM-lyden idet hun bakker opp ved en av de mange bryggene hun anløp gjennom over 50 år.

Navlestreng

Rutebåten Søgne ble bygget i eik på eik i Høllen i Søgne i 1936 for Thomas Salomonsen. Søgne og Kristiansand var den første ruta hun gikk inn i, med en avstikker helt til Mandal på torsdagene. Det var først da Salomonsens sønner Kåre, Jacob og Salomon overtok Søgne i 1945 at båten kom til Tvedestrandsdistriktet.
Etter krigen drev brødrene rutetrafikk med flere båter ut fra Lyngør og Gjeving. Søgne var blant fartøyene som utgjorde navlestrengen til de tallrike veiløse grender i skjærgården mellom Arendal og Risør. I 1988 ble hun solgt til Aust-Agder Trafikkselskap (ATS), før hun i 1990 igjen ble lagt ut for salg. Da ble hun kjøpt av Søgnes Venner og leid ut til Lyngør Båtselskap, som siden overtok henne i 2001. Etter et år i drift, ble Søgne lagt i opplag. Hun lå til forfalls til den handlingskraftige gjengen av lokalpatrioter sikret seg båten i slutten av juli 2003.
De fire nye eierne er alle oppvokst med Søgne gjennom årene hun gikk i skolerute mellom Lyngør, Sandøya og Hagefjorden. Jo Helge Myrvoll har også en fortid som dekksgutt om bord og Trond Ellefsen har nære slektsbånd til Salomonsen-brødrene. Liten grunn til å tvile på motivasjonen til de fire nye eierne, altså. De vil bringe båten til den stand hun hadde da hun ble tatt ut av ruten sin.
- Først og fremst var det viktig for oss at båten ble i distriktet. Vi kommer nok aldri til å sette henne i rute igjen, men målet er å få tilbake passasjersertifikatet slik at hun kan gå i chartertrafikk. I løpet av to år håper vi å ha skiftet en god del spant, rehabilitert hoveddekket, hele styrhuset og fornyet maskinrommet, sier Svein Hoel.

Unik epoke

Tiden er forbi da trofaste kuttere kom stille sigende inn til brygger i grisgrendte strøk langs norskekysten. De fleste sliterne er borte. Noen har blitt fritidsbåter, andre går i chartret sommerfart med pils og reker i lasten. Det siste blir nok også Søgnes skjebne. Til glede for folk i skjærgården rundt Tvedestrand har de nye eierne planer om å sette henne i drift i farvannene hun alltid har trafikkert.
Norskekysten er grenrik som en bjørk etter løvfallet. I de trangeste viker, rundt skjermede våger og innerst i fjordarmer har folk bodd i uminnelige tider. Et slikt land ga vekstvilkår for en særegen transportnæring og kultur: Fjordabåten, lokalen eller gamal-dampen. Kjært barn har mange navn. Selvstendige fergemenn og små og store rutelag var i årtier riksveienes forlengelse ut til samfunn langs kysten.
Riksveien kom aldri til Lyngør eller mange av de andre øyene i Tvedestrand-skjærgården. Her ute har bilismen har ikke satt sine spor i landskapet, men Søgne har satt sine spor i menneskene.

Historisk

Det var de tre brødrene Kåre, Jacob og Salomon Salomonsen som først fikk konsesjon for ruten Gjeving/Lyngør - Tvedstrand og Gjeving/Lyngør - Arendal. De søkte konsesjon allerede i 1945, men den gang fikk de kun innvilget ruten Søgne-Arendal. Den trafikkerte de fra 8. juli 1945 med Søgne. Først fra 1949 kunne de også legge inn anløpssteder lenger øst i tabellen.
Tidlig på 1950-tallet hadde Salomonsen-brødrene fått høre om Fjordbåten Herkules som Karl Kristiansen i Tjøme-traktene hadde for salg. Jacob og Salomon dro til Vestfold på motorsykkel og fant Herkules passende som tilskudd til flåten. Båten ble kjøpt for 35.000 kroner og levert til Søgne. Her ble den ble slippsatt for inspeksjon og ombygging til rutebåt. Flere store skuddsår i skutesiden lot seg avdekke, men hullenes historie lå godt begravd i fortiden.
I Søgne ble Herkules bygget om til "fjordbuss" før den til slutt kom til basen i Gjeving med en tosylindret Avance semi-diesel harkende i buken. Motoren syntes sammensatt av minst tre forskjellige motorer. Den ble senere erstattet med en tosylindret Heimdal semi-diesel på 70 hk i 1953. Da farkosten skulle døpes var alternativene mange og gode. Sandøya, Borøya eller Lyngør var aktuelle navn, men valget falt til slutt på Dypvåg etter kommunen som øyene soknet til. Det var minst kontroversielt slik, tenkte brødrene.
Så ble Dypvåg satt i trafikk på Gjeving-Lyngør til Tvedestrand tirsdag, torsdag og lørdag, og anløp Gjeving, Østre Askerøya, Vestre Askerøya, Sandøykilen, Haven, Hauketangen, Ivar Larsens brygge (butikk), Bota, Apallen, Sagesund, Furøysund (Hestøya), Epleviktangen og Tvedestrand. Onsdag var liggedag. Under Arendalsdagene var det anløp Eikeland, Staubø, Sundet, Blekstrand, Finnskodd, Flosta, Vrangsund, Espenes, Aunevik, Strengreid, Omdalsøyra, Kongshavn, Monnbua, Tybakken og Langbrygga i Arendal. I de samme traktene trafikkerte også Søgne. I 1954 solgte brødrene Salomonsen båten til Skien-Telemarken Dampskipsselskap, men beholdt altså gode gamle Søgne frem til 1988.
Historiene om Søgne og Dypvåg er mange. En av dem skriver seg fra en isvinter. Da brukte Søgne hele tre timer på de få hundre meterne fra Gjeving til Lyngør. Foran seg skjøv de plattgatteren Dypvåg som rambukk i isen. Øyfolk vet råd, det har vi alltid visst.