Ekspertene ble ikke trodd

AV AMUND RICH. LØKEN

Striden dreier seg om en Laguna 30 som ble levert fra båtbygger som et halvfabrikat i desember 2000. Båten har vært gjenstand for fire runder i forskjellige rettsinstanser som følge av tvister mellom de forskjelligere eiere. Sakens kjerne er at siste eier kjøpte båten med iboende svakheter for 700.000 kroner. Han sitter nå med en skadet båt med feil og mangler og med en regning som etter siste runde i retten kan ha vokst til det dobbelte av innkjøpsprisen. Det store spørsmålet er om båtens skade skyldes dårlig bygging eller transport.

Ikke hørt

Til tross for at to tekniske kontrollorgan, DnV (Det norske Veritas) og IMCI (International Marine Certification Institute), i tillegg til båtfaglige ekspert Eivind Amble og den anerkjente båtbygger Erik Ianssen i Selfa Artic, dokumenterer at båten er dårlig og farlig bygget, har Aust-Agder tingrett kommet frem til at det bare dreier seg om en transportskade.
Første gang striden om Lagunaen havnet i retten var i desember 2008. I en rapport fra Selfa og fra Olaf Hjelmeland i det tekniske kontrollorganet IMCI, ble det konstatert at båtens skrog var underdimensjonert og ikke fagmessig avstivet. Det var nåværende eier som den gang gikk på personen han kjøpte båten av. Eieren fikk medhold i Kristiansand tingrett. Forrige eier ble dømt til å betale tilbake 700.000 kroner. Han valgte ikke å anke dommen og betalte i januar 2009 tilbake kjøpesummen på 700.000 kroner i tillegg til saksomkostninger og renter.

Kjedereaksjon

Dermed begynte snøballen å rulle. Mannen som tapte i retten så seg nødt til å anlegge sak mot personen han igjen kjøpte båten av i 2007. Nordhordland tingrett ga han medhold, med den begrunnelse at ”svakheter ved båten er av iboende karakter og har vært til stede siden båten ble bygget”. Dermed ble også denne tidligere eieren pålagt å ta tilbake båten og tilbakebetale kjøpesummen som den gang var på 800.000 kr, i tillegg til over 100.000 kroner i renter og saksomkostninger.
Denne dommen ble anket til Gulating lagmannsrett. Nå dreide tvisten seg om sprekker som var avdekket på båten kunne skyldes transportskade eller om det var tretthetsbrudd som følge av konstruksjonsmangel. Båtbygger Thomas Anmarksrud i Os Båt og Thorvald Haarberg i Bergen Båtskole ble oppnevnt som sakkyndige for båteieren som anket saken. De to konstaterte at båten var ok, til tross for sviende rapport om konstruksjonsfeil. De fremholdt at det her dreide seg om transportskade, og dette er ikke en mangel etter kjøpsloven, og lagmannsretten la det til grunn. Det ble frifinnelse for mannen som påanket saken for lagmannsretten etter å ha vært dømt i Nordhordland tingrett.

Frem og tilbake

Dermed var det duket for en ny runde hvor den frikjente tidligere eieren fikk gjenåpnet saken fra Kristiansand tingrett, hvor han tapte i 2009. Begjæring om gjenåpning kom som følge av nye momenter knyttet til påstand om transportskade og ikke strukturelle skader, og at sakkyndige sto mot sakkyndige. Han ville ha tilbake sine 700.000 kroner pluss alle renter og omkostninger, et beløp som nærmer seg millionen.
Til denne saken innhentet IMCI beregninger fra sin professor Roko Dejhalla i tillegg til Olaf Hjelmelands rapport. Denne ble understøttet av rapport fra Selfa Artic, i tillegg til sakkyndig rapport fra sivilingeniør Stefan Palm i Det norske Veritas, en av landets største kapasiteter på vurdering av skrogstyrke og en sakkyndigrapport fra sivilingeniør Eivind Amble basert på to besiktigelser av båten. Av rapportene fra alle nevnte, som også ble utdypet gjennom forklaringene til de sakkyndige i retten, er det utrykkelig slått fast at båten lider av grunnleggende konstruksjonsfeil og at arbeidet med å bygge den ikke er utført på en faglig måte. Skrogtykkelsen er under lavmålet til gjeldende normer, og manglende avstiving gjør at det oppstår materialtretthet i laminatet i skroget slik at det bryter sammen. Det er også uttrykt at båten ikke er sjødyktig og at det har vært, og er, forbundet med fare å bruke den.

Satt på sidespor

Retten valgte å skyve alle disse sakkyndiges utsagn til side og i stedet å forholde seg til Thomas Anmarksrud og Thorvald Haarberg som kort og godt slår fast at det bare dreier seg om en transportskade.
Retten påpekte også at manglende CE-merking ikke kunne påberopes som mangel. I forskriften om produksjon om omsetning av fritidsfartøy plikter båtbyggeren å sende med en vedlegg 3-erklæring ved videre salg av halvfabrikata. Erklæringen angir at det delvis ferdigbygde fartøyet er beregnet på å bli ferdigstilt av andre, og at det er i samsvar med de grunnleggende kravene som får anvendelse på dette trinn i byggingen. Dette ble ikke gjort. Det ble fremholdt at ”CE-merking var av liten betydning, da det dreide seg om 25.000 kroner i forhold til 850.000, helt uten hensyn til hva det måtte koste å få båten i stand før CE-merking, en sum som i følge Amble, Veritas og IMCI vil beløpe seg til det samme som båtens verdi.

Svarteper

Den tidligere eieren ble frikjent, og den nåværende eier dømt til å betale tilbake pengene han tidligere har mottatt med renter og omkostninger. Hans advokat Johan Haga fastslår at det er forbausende at så mye spisskompetanse er satt på et sidespor. Derfor ankes saken videre til Agder lagmannsrett. Nåværende eier kan ikke sitte som svarteper i dette spillet som handler om en feilkonstruert og uselgelig båt, mener han.

KOMMENTAR:
Uforstand i rettsalen

To tekniske kontrollorgan, tillegg til sivilingeniør Eivind Amble, har påvist underdimensjonering og strukturelle skader på en Laguna 30. Fritidsbåtforskriftens grunnleggende krav ikke er tilfresstilt.
Det er oppsiktsvekkende at dommeren i Aust-Agder tingrett velger å se helt bort i fra rapportene fra tre samstemte høykompetente fagpersoner i en tvistesak. Han valgte å lytte til motpartens to sakkyndige som mener at skadene kun er oppstått som følge av transport. Hvem kan mer enn Olaf Hjelmeland i IMCI, godt støttet av beregninger foretatt av professor Roko Dejhalla i IMCI sentralt, Det norske Veritas Stefan Palm, kjent som en av de beste på skrogstruktur, eller Eivind Amble, en tungvekter på konstruksjon med kanskje landets lengste erfaring. Det kan godt være at båten er utsatt for transportskade, men det synes åpenbart at det i dette tilfelle er en følgeskade av eksisterende strukturelle svakheter. Men dommeren er ikke enig i det.
Minst like interessant er det at han heller ikke er enig i at fritidsbåtforskriftens bestemmelser om CE-merking har betydning. Da båten ble levert fra båtbygger som halvfabrikat i 2001 ble det ikke utstedt vedlegg 3-erklæring, som kreves ved salg. Han ofrer ikke CE-merking annen oppmerksomhet enn at 25.000 kroner, som det måtte koste å få på merkene, er en pølse i slaktetida i forhold til de rundt 800.000 kronene som saken står om.
Dette er uforstand, og en total arroganse i forhold til de lovpålagte prosesser som Sjøfartsdirektoratet krever. CE-merking handler om sikkerhet. Nettopp derfor har tekniske kontrollorgan som IMCI og Veritas fått delegert myndighet til å utøve besiktigelser, gjøre vurderinger og skrive avviksrapporter. Si ja eller nei. De nevnte tre sakkyndige påstår at det vil koste minst 800.000 kroner å reparere svakhetene og gjøre det mulig å få den aktuelle Lagunaen CE-merket.
Men i denne saken er heller ikke disse eksperters observasjoner av interesse for dommeren. Sannsynligvis er det enda et utslag av Sjøfartsdirektoratets totale fravær i fritidsbåtmarkedet. Hvorfor skal man bry seg om et komplisert lovverk i en rettsal når ikke engang sjøfartsmyndighetene bryr seg nevneverdig om å følge opp?
I denne rettsaken er det begått alvorlige feil.Feil som siste ledd i kjeden må bære ansvaret for hvis dommen i Aust-Agder tingrett blir stående.
Det kan den ikke.

Amund Rich. Løken (bilde)
reportasjeleder