Havn: Ny Hellesund

Der berget revnet

Tekst og foto: Jon Winge

Ny Hellesund er vår meste berømte uthavn, både når det gjelder sagasus og kultur. Vilhelm Krag bodde her, det samme gjorde hans gode venn Nicolai Langefeldt, gammel seilskuteskipper og modell for hans kostelige figurer Maarten og Silius. Maleren Amaldus Nielsen bodde til leie i Langefeldts hus – ”huset med bulen” – som står på trepåler ettersom ingen ville avse tomt da det skulle bygges. Bjørnson og Nordahl Grieg har også bodd og arbeidet her, og flere med dem. Blant andre vår egen store trubadur, Jens Gundersen, som levde ut deler av sin Weltschmerz her, etter først å ha bodd på Hille.
Olavsundet – et båteldorado
I dag ligger båtfolkets Gosen mellom øyene. Steinsundet heter den berømte passasjen gjennom Ny Hellesund, men her er det bare private brygger. Båter uten mast står derfor rett gjennom Innergabet, mellom Helgøya og Kapelløya. Hold godt vest der det er smalest – ikke gjør som Hellig Olavs fiender. Andre må inn sørfra. Olavsundet er et digert og smellvakkert basseng.
Brygga på friarealet innest mot nordøst er populær for dem som ikke stikker mer enn én meter. Innerst er det en liten sandstand, og her starter stien opp til tyskerfortet. Langs Kapelløya i sørvest er det flust med tilleggingsplasser, med herlige gressplener og flere fine badeplasser.
Eller kanskje i Kilen?
Dette er en super liten havn som stikker inn vestover langs nordsiden av Helgøya, og som ender i eidet som forbinder Helgøya med Steinsøya. For å komme dit, går du øst av Torskeholmen og Store Kalholmen; så er det bare å stå rett inn. Den tyske anleggsveien gikk herfra.
Du kan enten legge til ved Tyskerbrygga i sør eller ved fjellet langs Steinsøya i nord. Det er fint og stille her inne, men kanskje litt mørkt og inneklemt.
Skarpt forfulgt
Snorre forteller at Olav 2. Haraldsson, den hellige (995-1030) i 1027 lå i Tregde med sine menn for å skipe til ny mast, mens fiendene hans, egdene (agderfolk), lå og biet på ham utenfor.
Han vurderer situasjonen, legger sin plan og seiler østover i sterk vind. Her blåser det gjerne sørlig/vestlig, ofte temmelig sterkt utover dagen, og slik var det nok den gangen også. Det får i alle fall hele historien til å stemme.
De passerer Tånes, eller kanskje de står utenfor Udvår, men Olav kommer i klemme mellom land i Ny Hellesund og skipene til en overmektig fiende. Til slutt blir han presset inn mot ”Hels Øi”, altså Helgøya, og alt synes tapt. Da styrer Olav rett mot fjellveggen, og så lar vi Ny Hellesundsdikteren Vilhelm Krag fortelle videre i essayet ”Stenansigtet” fra 1918:
”En blændende Solstrime sænkede sig plutselig fra Himmelen, midt i Solstrimen straalede Kongeskuden.. Hele Havet i svart Stormkog, men midt i værste Rokket den selsomme Kongeskude, som skinnede av Sol gjennom Mørket og som stormede Undergangen i møde… Klipperne nærmede sig med stor Fart; Sjøen tordnede opover dem… Nu seilede Skuden som en Hest; det var Dragsuget som løftede den saa den nesten stod paa Ende… Der lød et Brag som af en Verden som styrter sammen; Skuden hylledes ind i en blysvart Røg; luften luktede av Svovel og svidd Sten. Men det var ikke Skuden som stødte; den lagde sig rolig til rette; rystede sin Kropp i Velbehag og gled rolig videre.”
Fjellveggen åpnet seg
Fjellveggen åpnet seg altså for Hellig Olav, i følge sagnet, mens fienden ikke slapp igjennom. En trollkjerring skal ha grepet inn på slikt dramatisk vis. (Burde det ikke heller vært Jesus, ettersom kongen jo var kristen?) En herlig historie, i alle fall, men hva om den har rot i virkeligheten? La oss se nærmere på saken.
Historikerne vet så mye som at Olav unnslapp en fiende ved å seile gjennom Ny Hellesund det året. Det kan selvsagt ha vært så enkelt som at han klarte å snike seg vekk mellom øyene, men la oss ta en titt på farvannet i detalj.
Lokalkjent
Kongen kommer fra åpent vann, og han må være lokalkjent. Nå får han snart rommere vind fordi kysten trekker seg tilbake, men fienden nærmer seg, derfor setter han sin dristige plan ut i livet:
I stedet for å seile styrbord slør videre østover og håpe på det beste, jibber han (fører seilet over til motsatt side) og står rett inn det som i dag heter Yttergabet, mellom Kapelløya og Helgøya, etter å ha passert Skarvøya øst eller vest. Der inne er det en stor poll som har navnet Olavsundet, trolig etter denne hendelsen.
Det må ha vekket hærskrik hos egdene, for der inne, der hadde de ham, trodde de. De forbereder seg på kamp, men Olav står rett mot fjellet!
Den som kjenner sagaen, vet at Olav var en listig rev, og nå har han altså en plan: Han står rett mot det som i dag heter Innergabet, en slukt gjennom fjellet, som skiller Kapelløya fra Helgøya nord i bassenget. Der er det ordentlig smalt, bare så vidt bredt nok for at to båter kan passere hverandre.
I teorien. I praksis går det ikke, for halve løpet er blokkert av en grunne på Helgøysiden, altså øst i løpet. Mange båtfolk i Vest Agder kjenner den og holder godt oppunder Kapelløya, for der er det dypt. Andre smeller på. Eller smalt: I dag bør det gå bra for de fleste. For to år siden kom det nemlig opp elt lite merke med en pil på. Tidligere var denne grunnen det reneste fargekart over samlede norske bunnstoffer.
Et snedig, men dristig spill
Denne grunnen kjenner Olav, og kanskje forfølgerne også, men idet han nærmer seg det smale sundet med kurs for å stryke land langs Kapelløya, tar han vinden ut av seilet slik at farten minsker. Det nærmeste skipet kommer brått inn akterut. Resultatet er at den første av forfølgerne seiler opp på siden av ham, og Olav sørger for at det skjer om styrbord. Kanskje tørner fiendeskipet til og med inn i ham aktenfra først; det er i alle fall ikke vann til to skip side om side her. Fienden presses mot styrbord og smeller på flua, som det heter på denne kysten, altså på undervannsskjæret (ei flu, flua), og fordi farten er stor, settes skipet på tvers.
Blodtåke og fliser
Da er det lett å tenke seg hvordan det gikk med dem som kom hakk i hæl. De seilte sikkert i blodtåke, og var ikke akkurat forberedt på noen bråstopp, noe som for øvrig er umulig med en seilbåt som seiler unnavind.
Det må ha blitt mye ved og fliser rundt denne flua idet flere skip klinte seg sammen i den trange åpningen. Et effektivt utvalg av eder og forbannelser har muligens også svirret gjennom luften. Kanskje dette er den direkte forklaringen på lukten av ”svovel og svidd sten” som Krag beretter om.
I alle fall: Der lå fienden som en kork av pinneved i hullet, mens Olav seilte makelig videre. Vi unner ham et flir i skjegget da, og mannskapet et ekstra staup mjød.
Spennende i dag også
Går din ferd gjennom Ny Hellesund, må du unne deg å ta dette løpet. Det virker trangt som bare det, men selv rutebåten ”Søgne” går gjennom på sightseeing, så det er vann nok. Når du holder kloss i Kapelløya, nota bene – altså vest i løpet.
I dag ville Kong Olav med tilnavnet den hellige ikke kommet igjennom, det har Agder Energi sørget for. Her er det nemlig et luftspenn på 12 meter. Dagens seilere må altså gå rundt for å komme ut i Olavsundet. Gjennomseiling er forbeholdt folk i motorbåter, for å si det slik.
Olavsvaka
Hellig Olav-tradisjonen lever mange steder i landet, men intet sted så sterkt som i Ny Hellesund, tror jeg. Hvert år flammer olsokbålet på Greteskjær mot sensommernatten under Olavsvaka den 29. august. Da er det lys i alle husene i sundet, og det er fest på bryggene. Småbåtene ligger tett i tett. Olsoktradisjonen hevdes å være sterkere enn sankthans i Ny Hellesund.
Og nærmeste søndag er det Olavsmesse i Olavsundet. Da flytter Søgne kirke om bord i en fiskeskøyte som fortøyes langs bergveggen, under ”Hellesundjentene”, de store dobbeltvardene, med kor og det hele. Og presten, i fullt ornat, forretter høymesse for en menighet på tusenvis av sjeler i småbåter rundt omkring. Aldri har Vår Herre en vakrere kirke og en mer engasjert kirkelyd.
Det burde du oppleve en gang, for det er plass til mange flere.
”Festung Norwegen”
Ny Hellesund har også en krigshistorie. Under Napoleonskrigene var det et fint sted for kaperne å stikke seg vekk. På toppen av Helgøya, ut mot Skagerrak, bygde tyskerne under siste krig et støttefort for Batterie Vara på Møvik (se Båtmagasinets reportasje i nr 7/8 2000).
Der oppe står også ”Hellesundjentene” – de berømte tvilligvardene som i dag er av betong og som man kan krype inn i. Tyskerne rev de tusen år gamle steinvardene som ble bygget av Olav den hellige. Her oppe hadde de observasjonspost samt kommando- og ildledningssentral.
Ta en tur i de skumle gangene og la den nære historie tale til deg (ta med lommelykt). Når du kommer ut igjen, opplever du friheten og sørlandssommeren som ekstra ny og sterk.