Restaurert 94-åring: Drektige Selma

TEKST OG FOTO: TROND J. HANSEN

Eieren John Audun Hauge skulle være godt kvalifisert når det gjelder maritime ansiktsløftninger. Han er både kunstner og tusenkunstner. Fra før har han eid og restaurert flere båter, og han vokste opp så å si i fjæresteinene ved Haugesund. Båt har alltid vært en viktig del av livet hans. Som kunstner er han blant annet kjent for å ha skapt minnesmerket for tsunamiofrene, plassert på Huk på Bygdøy. Mye av kunsten hans er inspirert og influert av båter og det maritime. Som utstillingen ”Båt?” som kan sees ved Sandviksboder Kystkultursenter i Bergen. Han behøver heller ikke å bevege seg langt når han skal om bord i ”Selma”. Sammen med kunstneren Inger-Marit Saastad bor John Audun i en av de gamle, restaurerte og verneverdige sjøbodene ved Kystkultursenteret i Sandviken, litt i utkanten av Bergen. Her har de både hjem, verksted og atelier. Og båtplass for ”Selma”. Fra verkstedet i sjøboden kan de gå rett om bord i skuta.

Kystens hjerterytme

Vi skal være med John Audun og ”Selma” ut for å hente opp krepsteiner han tidligere har satt ut.
– Jeg har funnet et sted jeg håper det kan være litt å hente, sier John Audun optimistisk. Men først skal maskineriet fyres opp. I en slik båt er det ikke bare å trykke på startknappen, slik de fleste av oss er vant til. Har skal det varmes og fyres. John Audun viser oss rundt i maskinrommet. Og viser hvordan man starter opp en 40 hester ”Rubb”. Med vante håndgrep får han liv i totakteren fra 1957. Semidieselen med den offisielle betegnelsen Wichmann 40F var i sin tid en av de mest brukte semidieselmotorene langs kysten. Bygget på Rubbestadneset på Bømlo, derav kallenavnet ”Rubb”. Til tross for kyndig veiledning er vi slett ikke sikre på at vi hadde fått liv i motoren, om vi skulle gjort det selv.
John Audun løsner fortøyningene og manøvrerer skøyta sikkert ut mellom andre tradisjonsbåter ved Kystkultursenteret. Det er trangt, men dette er noe John Audun har gjort mange ganger før. Vi setter kurs mot Byfjorden og kunstnerens hemmelige krepse-plass. Fra skutas indre høres taktfaste slag, ett dunk nå og ett dunk siden. Lyden fra en totakter semidiesel oppleves aldri som støy. Heller som kystens hjerterytme. Som måkeskrik og bølgeskvulp er det en lyd av kyst. En lyd som bærer bud om fine dager på fjorden, sprelske terner og søvnig idyll. Men som også forteller en historie om slit og arbeid - om båter og motorer som har holdt liv i kystbefolkningen.

Svensk i formen

John Audun kobler inn autopiloten, som ganske enkelt er et stykke tau som festes rundt en av knastene på rattet. På vei til fiskefeltet har han tid til å fortelle litt om båtens historie. Navnet ”Selma” røper at hun har svenske aner.
- Hun ble i 1917 bygget i Risør eller Arendal for svenske eiere, forklarer John Audun. Og nettopp derfor fikk den ”svensk form”. Atskillig bredere enn det som har vært vanlig i Norge. Svenskene har visstnok alltid foretrukket damer som er litt brede over hekken. På mange måter kan den minne litt om en Colin Archer-skøyte. Ganske symmetrisk om endene. Hun ble bygget som et rent seilfartøy, men fikk ganske tidlig installert maskin.
Som mange av dagens svensker søkte ”Selma” til Norge for å få arbeid. I 1937 kom hun til Ryfylke, hvor hun frem til 70-tallet ble brukt i fiske. Siden gikk hun i fraktfart og ble også brukt som arbeidsfarkost under bygging av brygger og kaier.
– Jeg har god oversikt over båtens historie og over hvem som gjennom årene har eiet den, sier John Audun.

Nytt styrehus

- På 80-tallet var det et stort miljø for restaurering av slike farkoster. Forrige eier la ned et betydelig arbeid i å skifte dekk og mye av skutesiden. Også var i god stand da jeg overtok ”Selma” i 2001, forteller kunstneren. Han legger til at skøyta da var i rimelig god stand og kunne brukes, selv om alt var litt primitivt.
– Jeg har jobbet med restaurering av båten litt i puljer. Under dekk har jeg tatt det litt pø om pø. Om man ikke skal gå lei er det viktig å kunne bruke båten jevnlig. Mange gjør den feilen at de lager seg for store prosjekter og aldri får glede av båtlivet, sier John Audun bestemt. Styrehuset vi befinner oss i er for øvrig ganske nytt. Det bygget han for noen år siden, med god hjelp av gamle tegninger og fotografier.
– Opprinnelig var det styrehus med to rom. Aktre del fungerte som bestikk, noe som var vanlig i tidligere tider, forklarer John Audun.
For at ”Selma” skal fungere som turbåt valgte han styrehus med ett stort rom, noe som er mer praktisk og sosialt. Han har ellers vært opptatt av å bevare båten mest mulig original – ut i fra den tid den ble brukt til fiske. Altså etter 1950-versjonen.
– Jeg vil gjøre det så autentisk som mulig, men samtidig skal man kunne bo om bord, forklarer han. Lasterommet er naturlig nok gjort om til salong, bysse og lugarer.
– Jeg har laget innredningen slik at det ikke vil ta meg mer enn én dag å tilbakeføre den til fiskebåt.
Han mener det er en fordel å ligge i et kystkultur-miljø når man skal restaurere en båt som Selma. Selv er han tilknyttet ved Sandviksboder Kystkultursenter hvor han kan søke kunnskap og informasjon fra andre som har lignende prosjekter. Ikke minst er det gunstig med tanke på ”motormekking”. Trenger man deler er det ikke bare å gå i båtbutikken og handle. Da må man snakke med andre som kanskje har noen deler til overs man kan få kjøpt eller byttet seg til.
– På verkstedet har jeg godt med verktøy, og kan derfor gjøre alt arbeidet selv, forteller tusenkunstneren. Og vi kan lett se at han er vant til håndverket, og til å spekulere ut gode løsninger.

Vakre ”Vikre”

Nå er slett ikke ”Selma” John Auduns første restaureringsprosjekt.
– Jeg har gjennom årene hatt mange båter, og mange typer båt. Det begynte med kajakk, og siden har det ballet på seg. Han fremhever spesielt Listaskøyta ”Vikre”, som han i sin tid fant som vrak. Han la ned et betydelig arbeid i å restaurere og tilbakeføre den.
– Jeg bygget den helt opp og gjennomførte en fullstendig restaurering, forteller Hauge mens han speider etter blåsene til krepsteinene. At Vest-Agder Fylkeskommune kjøpte ”Vikre” forteller nok mye om arbeidet som ble gjort. I dag er den å finne ved Bragdøya Kystkultursenter i Kristiansand. John Audun manøvrerer inntil den første blåsen. Med båtshaken får han tak i tauet. Legger det rundt teinehaleren og begynner å trekke.
– Skal det være håp om fangst må de settes dypt, slår han fast. Men noe stor fangst blir det ikke. En enslig trollhummer er ikke mye å bli mett av. I de andre teinene er det ingen ting.
– Vi får prøve med annet agn, sier John Audun og setter ut teinene på nytt.

Mastebrekk

John Audun har også valgt å beholde riggen, selv om den er betydelig mindre enn den gang den ble laget som rent seilfartøy.
– Jeg vurderte å restaurere henne tilbake til det helt opprinnelige og rigge henne deretter. Men ikke minst på grunn av motoren ble det til at jeg restaurerte den til versjonen fra 50-tallet. I dag er hun en seilbar fiskeskøyte. Seilføringen er bare om lag en tredjedel av det den var da skøyta måtte greie seg uten maskineri. Hun seiler rimelig bra, forteller båtentusiasten. Men i fjor opplevde John Audun et tilbakeslag. På vei til Havnedagene i Haugesund brakk masten på tur over Selbjørnsfjorden.
– Det var litt av et kaos om bord, men jeg kom meg nå trygt inn til Brandasund for å redde stumpene.
Nå er det ikke bare å gå ut og kjøpe seg en ny mast. John Audun fikk laget en ved Fartøyvernsenteret i Norheimsund.
– Vi var et halvt år uten mast, og båten så liksom litt naken ut da. De andre i kystlaget kalte henne bare skjærgårdsjeepen, flirer Jon Audun og byr på kokekaffe under dekk. Men krepsfesten måtte utsettes.

Fakta

Båttype: Svenskeskøyte
Hjemmehavn: Bergen
Lengde: 47 fot
Bredde: 5,50 meter
Byggemåte: Kravell, furu med eik i kjøl og stevn
Byggested: Risør eller Arendal
Maskin: Wichmann 40F (40 hk) fra 1957
Eier: John Audun Hauge