Autopilot - en "styrmann" ekstra

Monteringstips og brukerråd

AV GUNNAR STEEN IVERSEN

En trofast "2.styrmann", grei å be og arbeidsvillig til tusen! Autopilot i vår 25 foter ga en helt ny båtopplevelse. Her viser vi hvordan du monterer og bruker en Autohelm ST 6000, en autopilot for mellomstore og store fritidsbåter.
Vi kan trygt slå fast at vårt nye ekstra mannskap tok seg raskt inn straks båten ble bragt ut av kurs av vind og bølger. Det sørger elektronikken og det tilhørende kompasset for. Men husk at autopiloten trenger litt albuerom og får ikke ta roret i trange farvann og passasjer. La oss også komme med en ærlig bekjennelse: Piloten styrte båten bedre i sidesjø og med sjø inn aktenom tvers, enn skipperen selv.
Egentlig var vi nokså usikre på om vår 25 fot store "Kristina" skulle ha dette styreverktøyet. Slike avveielser vil også andre motorbåteiere gjennom før beslutningen fattes. Kanskje kan vi hjelpe litt på vei ved å avlive endel myter:
* Autopiloten egner seg utmerket både for snekker og halvplanende båter fra 25 fot og oppover.
* Autopilot er et utmerket hjelpemiddel, særlig hvis man skal gå lengre etapper og ofte over åpent hav. Dessuten er denne båtstørrelsen i mange tilfeller mer krevende å styre enn en større båt. (Mye rorbruk).
* Nye typer autopiloter har innebygget elektronikk som gjør at de holder stø kurs også i 20-25 knop.
* Fartsområdet 8-25 knop har vist seg å være det mest egnede for dagens moderne autopiloter.
* I ranke båter som har problemer med retningsstabiliteten, kan en autopilot være vanskelig å justere. Nye program til dataenheten er i ferd med å eliminere også denne ulempen.

Viktige overveielser

Det er all grunn til å gjøre endel overveielser for og imot før man går til anskaffelse av en "2. styrmann". Vi hadde en langtur nordover bak oss uten autopilot. Det gikk bra, men ønskene kom etterhvert. Under en annen tur i Skagerrak, Kattegat og beltene hadde jeg heller ikke pilot, men med etapper på 4-7 timer ved roret, lengtet jeg etter ekstra assistanse.
Til tross for at en slik anskaffelse representerer en ikke ubetydelig investering i en forholdsvis liten båt, ble autopilot montert, en jobb vi gjorde selv.
Velg kjente merker
Det finnes flere anerkjente merker. Robertsons utvalg av styremaskiner for både fritidsbåter og fiskefartøy er velkjente og holder høy kvalitet. Autohelm har spesialisert seg på fritidsbåtflåten og ble vårt valg.
Autohelm ST 6000 er en autopilot for mellomstore og store båter med et fartspotensiale (i følge produsenten) opp mot 60 knop, noe som vel er uinteressant. Denne "styrmannen" kan nyttiggjøre seg mekanisk styring, men liker seg best sammen med et hydraulisk styresystem.
Vår utfordring ble derfor å tilpasse autopiloten til "Kristinas" hydrauliske styresystem. Det ble en jobb som både krevde plasting, fremføring av el-kabler, tilpassing av instrument på dashbord og plassering av kompass og kurscomputer.
Autopiloten består av fem viktige komponenter som alle må monteres på riktig sted i båten. Kort fortalt består pakken av følgende:
* Betjeningsinstrument
* Rorindikator
* Fluxgatekompass
* Kurs-computer
* Hydraulisk/ mekanisk drivenhet for roret.
I tillegg anbefales å montere en ST50 logg knyttet til piloten med en SeaTalk-interface(forbindelse). Den gir piloten nødvendige signaler, som fører til mindre rorutslag etterhvert som farten øker.

Planlegg monteringen

Kan monteringsjobben gjøres selv, eller må profesjonell hjelp rekvireres? Vår svar er både ja og nei. Ja, hvis man tidligere har skrudd en del i egen båt, strukket noen el-kabler, montert et instrument og kjenner til hvordan hydraulikken fungerer. Er man ukjent med dette, velg fagfolk.
Før man går i gang med monteringsjobben, er det viktig å ha klart for seg hvor man skal plassere betjeningsinstrumentet. Det første året seilte vi med betjeningsinstrumentet monter på en egen brakett. Året etter moderniserte vi dashbordet, og de viktigste instrumentene fikk en fremtredende plass like ved rattet.
Etter som vi allerede hadde et hydraulisk styreanlegg, valgte vi først å ta fatt på sammenkoblingen av den hydrauliske drivenheten. Helt avgjørende for et godt resultat, er at denne motoren blir skrudd skikkelig fast, gjerne til et skott like ved roret. Hvis man ikke har denne muligheten, må man finne andre løsninger. Best er det å plaste fast en brakett hvor drivenheten kan monteres.

Inngrep i hydraulikken

Når man skal koble seg til et hydraulisk anlegg, har det alltid lett for å bli oljesøl. Heldigvis passet de hydrauliske nipler vi allerede hadde benyttet til styremaskinen også til pilotens drivenhet.
Etter fastskruing til skottet, var det nødvendig å kappe til ganske korte, hydrauliske slanger som ble ført frem til omløpsventilen ved rorsylinderen. I endel hydrauliske anlegg er ikke omløpsventil montert. Den er nyttig hvis man vil frigjøre rorkulten, for eksempel ved nødstyring. Da kobles det hydrauliske anlegget ut.
En tredje slange fra rattpumpen til drivenheten var også nødvendig å føre frem. Den fungerer bare som en tilførselsslange fra rattpumpen til drivenheten. I trange skott kan dette være en klinete jobb. Det er lurt å utstyre seg med nok filler og rødsprit til rengjøring. Pass på at du ikke dreier på rattet når hydraulikken er blottlagt. Da spruter oljen ut.
I de fleste fritidsbåter sitter det Ultraflex eller Teleflex rattstyring. For slike typer styresystemer finnes det egne drivenheter som kan kobles til roret. Også drivenheter for hekkaggregater er vanlig lagervare. Det er likevel en klar fordel å benytte seg av et hydraulisk styresystem med tilbakeslagsventil. Man vil da oppleve at det går helt smertefritt å skifte mellom "auto"og "Stand by" (manuell styring) uten at det på noen måte merkes i rattet.

Rorindikator og kompass

En autopilot vil ikke gjøre særlig nytte hvis ikke det til selve rorkulten kobles en giver som til enhver tid registrerer rorutslag. I vårt tilfelle måtte vi plaste fast en liten brakett som giveren ble skrudd fast på. Helt bestemte mål gjelder for avstanden mellom giverarm og rorkult. Sistnevnte får heller ikke ha større utslag enn 40 grader til hver side. 30 graders rorutslag til hver side regnes som bra.
Også kabler fra rorgiver og drivenhet må trekkes frem til kurs-computeren. Strømforsyningen til drivenheten skal ha et millimetertverrsnitt på 2.5 kvadrat inntil 7 meters lengde og opp til et millimetertverrsnitt på 4 kvadrat ved 10 meters lengde.
Til Autohelm ST 6000 benyttes et fluxgate-kompass. Like viktig som rorgiver og hydraulisk motor(drivenhet) er plasseringen av kompasset. Produsentens anvisninger går ut på at det skal plasseres i båtens senterlinje aktenom tvers, eller litt akterover. Her er man helt avhengig av motorens plassering. Selv valgte vi å montere kompasset like under døren til forlugaren en drøy meter unna motoren. Fluxgatekompasset må også stå fritt fra annet utstyr som radio (50 cm) og styrekompass. Gjenstander som kan påvirke kompasset (jern), må også holdes unna. Erfaringer viser at kompasset ikke bør monteres for høyt i båten. I sterk sjøgang kan dette gi gal kompasskurs.

Styresystemets regnemester

I en såvidt liten båt kan det være problematisk å vite hvor man skal plassere kurscomputeren, selve regnemesteren som holder styr på kurs og kompass. Mest naturlig er det å montere den på en bakvegg i tilknytning til sikringspanelet. Sørg for at VHF-radioen ikke står for nær.
Før man starter sluttmonteringen, det vil si kobler sammen el-kabler og kabler som gir signaler, bør man ha klart for seg hvor man vil ha instrumentet som skipperen skal benytte. For mange er det mest naturlig å lage en liten brakett foran rattet. Andre har nok av plass til instrumenter. Autohelm har laget en serie små kvadratiske instrumenter som inngår i SeaTalk-programmet. De krever bare et 50 millimeters hull og to festeskruer.
Man skal ikke ha det travelt under en slik jobb. Gjør nødvendige overveielser, spør leverandøren og følg håndbøkene. Før vi begynte å se på autopilotens betjenings-vindu, sjekket vi grundig at vi hadde fått ut all luft av hydraulikk-systemet. Vi kontrollerte også at båten virkelig styrte rett når rorindikatoren viste null i rorutslag (Helm) og at drivenheten hadde forbindelse med kurscomputer. Svakheten med et system som dette, er at all tekst i vinduet kommer på engelsk. Noen ord og utrykk er ukjente.

Prøveturen

Før vi lot autopiloten overta styringen, var det nødvendig å kjøre en deviasjons-kontroll for kompasset. Det skjedde ved at vi i sakte fart (mindre enn 2 knop) seilte i en stor sirkel som tok minst 3 minutter. Deretter meldte piloten selv fra at jobben var gjort. Hadde vi fått en deviasjon på mer enn 15 grader, er produsentenes råd at giveren flyttes.
Før man kan bruke autopiloten, skal også endel andre kontroller gjennomføres. Piloten krever input-verdier. Den skal vite om båten er planende eller halvplanende, om rorutslag, hvor mye ut av kurs man skal tillate, hva slags styresystem osv. Under kalibrering av autopiloten går man gjennom en fullstendig sjekkliste. En interessant detalj er at kompasset skal ha beskjed om at vi befinner oss på den 58. breddegrad.

Trykk på "auto-knappen"

Hvor rett styrer autopiloten? Det er antagelig det mest vanlige spørsmål man får. Ikke så rart forresten, for hvis man gir beskjed om at båten skal ha en kurs på 15 grader, så skal det skje. Derfor var det selvsagt spennende første gang da "auto" ble tastet inn og gradetallet bestemt.
Jeg tok sjansen på å styre mot en kjent fyrlykt i fjorden, en drøy nautisk mil unna. Både magnetkompasset og fluxgate-kompasset viste 355 grader, merkelig nok. Vårt magnetkompass er av eldre dato, men tydeligvis like bra. Kursen lå nær opptil nord, hvilket betraktes som særlig vanskelig for autopiloter. Da jeg noen minutter senere passerte fyret på 60-70 meters avstand, var jeg ikke klar over om resultatet var godt eller dårlig. Med lett sjø fra babord aktenom tvers, ble båten dratt litt mot øst, men vi ga godkjent karakter.

En trofast arbeidshest

Senere er det blitt mange kurser i alle himmelretninger. Østover og vestover Oslofjorden i sidesjø, går som på skinner.
Ved en anledning under en tur mellom Väderöarna på Bohuslän-kysten og Skagen i Danmark, en strekning på drøye 50 nautiske mil, lot vi piloten ta hele styrejobben. Vi korrigerte bare i forhold til Decca-navigatoren.
Da opplevde vi at båten til å begynne med ble presset ut av kurs (for mye vest) som følge av sterk sydøstlig strøm, mens vi nærmere Skagen igjen ble presset østover. Takket være navigatoren kunne vi merke dette. Dermed måtte vi korrigere kursen underveis med autopiloten opp mot navigatorens kurslinje. Hadde vi hatt NMEA-180-183 forbindelse mellom pilot og navigator, ville navigatoren korrigert autopiloten. Nå måtte vi selv justere gradetallet.
Med en marsjfart på 13-15 knop er "Kristina" utmerket å føre for autopilot, men det er ingen grunn til å underslå at vi av og til blir dratt ut av kurslinjen, særlig i stampesjø og sjø aktenom tvers. La oss til slutt poengtere på det sterkeste: Seilas med autopilot krever utkikk. Piloten har forøvrig en egen alarm som vekker skipperen hvert fjerde minutt. Gjør det til en vane å ta roret i trange farvann.