De eldste hurtigrutene: D/S SANCT SVITHUN (No. 2)

DE ELDSTE HURTIGRUTENE

D/S SANCT SVITHUN (No. 2)

Hurtigrutene har gjennom tidene vært livsnerven langs store deler av kysten. Dessverre har bilder og dokumentasjon, særlig på de eldste fartøyene, vært mangelvare. Skutemaleren Roald Solberg bøter nå på dette ved å male detaljerte bilder av de eldste hurtigrutene. Båtene presenteres i Båtmagasinet og Solbergs bilder er utstilt i Fartøymagasinet i Oslo. Tredje båt ut er den andre

SANCT SVITHUN.

Av Atle Knutsen

Sanct Svithun ble sjøsatt ved Cantieri Riuntini dell'Adriatico i Ancona i Italia 18. mai 1950 og overlevert til Det Stavangerske Dampskibsselskab. Skipet ankom Stavanger 4. juni, og la etter behørig presentasjon og feiring i hjembyen ut på sin første rundtur 8. juni.
Med 2095 bruttotonn og 560 tdw, var lengden 268 fot. Hun var bygget etter samme tegninger som sine søstre, med 1. klasse innredning midtskips og 2. akter. Lugarkapasiteten var 77 køyer på 1. og 108 på 2. klasse, samtlige med innlagt varmt og kaldt vann. På korte strekninger var hun sertifisert for 575 passasjerer. Den 8-sylindrete Fiat-maskinen på 2500 bhk ga en rutefart på 15 knop.
Sanct Svithun var en identisk søster av Erling Jarl, Midnatsol og Vesterålen, men skilte seg ut i utsmykning, detaljer og atmosfære. I det ytre ga Stavangerskes røde ringer og baugmerke en tydelig identitet. Stavangerske deltok bare med dette ene skipet i hurtigrutesambandet.
Som alle andre skip i ruten kom også Sanct Svithun ut for uhell og havarier. I januar 1952 hadde det en lettere grunnberøring i Risøyrenna, men gled av og fortsatte før den gikk til verksted i Bergen. Kystruteskipet Kronprinprinsesse Märtha ble satt inn på den neste rundturen. 1. mai 1952 gikk Sanct Svithun på Rødskjærsnaget ved Brønnøysund, men kom av ved egen hjelp og gikk til Sandnessjøen for dykkerundersøkelse. Passasjerene ble overført til Midnatsol, og skipet returnerte til Bergen for reparasjon.
Under klassifikasjon ved Rosenberg Mek. Verksted i Stavanger i februar 1961 ble 2. klasse-innredningen bygget om etter erfaringen fra Erling Jarl. Samtidig ble røkesalongen akter bygget ut i borde og fikk mer plass.
Sanct Svithuns navn er for alltid knyttet til den største tragedie som har rammet Hurtigruten i fredstid. Under nordgående rute fra Trondheim til Rørvik 21. oktober 1962 skulle skipet ha fulgt den vanlige leia ut ved Buholmråsa, over Folla forbi Gjeslingene og Grinna og inn Nærøysundet til Rørvik. Men Sanct Svithun kom aldri til Rørvik.
Etter å ha gått ut mot nordvest ved Buholmråsa skulle det senere ha lagt om kursen mot nordøst, i retning Gjeslingene. Kursen ble endret for sent og skipet fortsatte for halv fart på en kurs som førte det opp i skjærene ved Nordøyan fyr langt vest i havet. Her grunnstøtte Sanct Svithun, bunnen i lasterommet ble revet opp og maskindørken slått inn. Skipet gled over skjæret, ankeret gikk og det ble sendt alarm- og nødsignaler, både over radio og nødraketter, mens skipet begynte å synke. Båter ble satt ut og etter ett kvartér var Sanct Svithun borte.
En halv time etter at skipet skulle vært i Rørvik, kom nødsignalene. Fordi skipet var ute av kurs ble det meldt feil posisjon, og søkevirksomeheten ble konsentrert på feil sted. Først om natten kom livbåter med overlevende frem til Nordøyan fyr og kunne melde fra. 48 mennesker overlevde forliset, mens 42 omkom på Folla den natten.
(Kilde: Hurtigruten av Dag Bakka jr.)