Ishavsgeriljaens ulykkesdag

Det var den dagen alt gikk galt på KNM Gribb. Brann i byssa, drivstofflekkasje. Alvorlig skadde besetningsmedlemmer som ligger blodige og bevisstløse, mens vannet fosser inn i lugarene. En fenrik som ramler over bord med et vræl mens missiltorpedobåten (MTB) pløyer vannflata i 20 knop.

Av Svein Arild Sletteng (FO/P&I)

Dramatisk? Ja! I hvert fall hvis alt hadde vært ekte.
Klokka har så vidt passert sju. Ombord på de fire små gråmalte fartøyene som utgjør 22. MTB-skvadron, gjør mannskapene seg klare til en ny dag. Gastene er alle “ferskinger”. De kom til Olavsvern orlogsstasjon utenfor Tromsø for bare et par uker siden etter å ha gjennomført grunnleggende opplæring på marinens rekruttskole på Madla ved Stavanger. Nå drilles de intensivt i brannvern, sanitet, oppførsel ved havari og alt annet som er nødvendig for at skvadronen skal kunne seile trygt. Ni måneders tøff og krevende tjeneste i 22. - også kjent som ishavsgeriljaen - venter gutta. Når de dimmer, vil selv den mest innbitte landkrabbe være forvandlet til en garvet sjøulk.

Kokken leve

Fra luka på akterdekket på en av båtene kommer lukten av nybakte boller og kaffe sivende. Skiltvakta ved landgangen trekker lua godt ned over ørene. Det ligger et løfte om snarlig vinter i den knivskarpe morgenlufta, og blikket hans trekkes stadig mot luka med de innbydende duftene.
Der nede hersker kokken med jovial, men bestemt, hånd. Halvt spøkefullt, halvt i alvor, blir han ofte referert til som den egentlige sjefen ombord. Gutta på KNM Gribb tuller ikke når de sier at maten er velferdstilbud nummer en. MTB-livet er ikke noen luksus. Alle de menige sover i en felleslugar, i marinen kalt banjer, og også de fleste av offiserene må finne seg i å dele lugar med andre. En så enkel og dagligdags ting som å ta en dusj om morgenen er ikke selvsagt på en MTB. Kun en begrenset mengde vann er tilgjengelig, og oppvask og matlaging blir prioritert.
Under slike forhold lærer du å sette pris på enkle ting, som en god natts søvn, eller en solid frokost og en røyk på akterdekket etterpå mens du nipper til svart og gloheit kaffe. Og fra den knøttlille byssa på KNM Gribb, forsyner matros Leif Inge Westermann resten av skuta med solid og velsmakende kost. Ingen av MTB-gutta finner grunn til å klage på forpleiningen, og det sier egentlig det meste. I Forsvaret er det ikke hverdagskost at vernepliktige kun har godt å si om kokken.

Trangt - men ålreit

- Har vi det egentlig så ille her da?
Børge Johannessen (20) fra Tromsø og Vidar Stensen (19) fra Ballstad i Lofoten slapper av på “KNM Gribb”s akterdekk. Begge fikk høre “skrekkhistorier” om MTB på Madla. Ryktene om en ufyselig holk hvor det var helt forferdelig å være var imidlertid overdrevne.
- Siden jeg er fra Tromsø, passer det jo perfekt å være her. Om jeg vil hjem en tur, er det bare et par mil å kjøre, sier Børge.
Han og Vidar er enige om at MTB egentlig er ganske ålreit.
- Det er “umilitært” her på den måten at det ikke er hilseplikt ombord på båten. Befalet er greie, og miljøet er bra blant gutta ombord. Slik må det være, for vi bor jo oppå hverandre. Blir noen humørsjuke her, smitter det over på hele båten med en gang.
- Da skal han få sove alene i forpiggen. Her nytter det ikke å surmule, flirer de to.
Noe av det de ser fram til i månedene som kommer, er å få se mye av kysten, og være med på større NATO-øvelser. Det vil bli mye slit og lite fritid, men det skremmer ikke.
- Nei. Vi får mye sjøerfaring, og når vi først får perm, blir det en ordentlig lang en.

Mate krabbene

Sjøsyke er heller ikke noen bekymring, selv om MTBene er kjent for å være i stand til å seile i svært grov sjø, med de følger det kan få for innvollene til de som befinner seg ombord i de små nøtteskallene.
- Vi får vedde om hvem som først blir grønn i trynet og må mate krabbene, sier de kjekt.
- Jeg ser egentlig på dette som en jobb, bare at den er så forferdelig dårlig betalt. Skal kanskje verve meg etter at førstegangstjenesten er over, sier Børge.
Da er ikke menig Stensen fra Lofoten enig lenger.
- Nei, ikke snakk om. Ett år holder for meg. Også er det jo verdens dårligste sjekketriks. Du får deg ikke dame ved å si at du er i forsvaret...

Havari

Så legger MTBene ut på den blikkstille fjorden mens sola er i ferd med å klatre over snødekte fjell. Det er andre dag av den intensive treningsperioden som skal sette gastene i stand til å ta vare på seg selv og båten i krisesituasjoner. Det tar ikke lang tid før grunnstøtingsalarmen går. Havarilederen tar oppstilling på akterdekket, roper ut ordrer og forsøker å holde oversikt over situasjonen. Båten gjennomsøkes for å finne sårede og lokalisere steder hvor det trenger inn vann. Gaster i røde redningsvester springer til og fra med slanger og lensepumper, fester en presenning under skutebunnen for å redusere lekkasjen, og kryper rundt under dørkplatene med slegger og tjukke plankebiter som de banker inn mellom spantene der det innbilte hullet i skutesida er.
Sjefen, orlogskaptein Svein Jacobsen, brummer over intercomen. Det går ikke fort nok. Men “off the record” er han fornøyd.
- Gutta er motiverte og står på, de. Trenger bare litt mer trening, påpeker han.

Brann og lekkasje

Senere på dagen blir det verre. Ulykkene står i kø - akterskipet har tatt fyr, kokken er i ferd med å brenne inne i byssa, andre mannskapsmedlemmer er også skadet, og mens alle er opptatt med å bekjempe brannen og behandle den hardt skadde kokken, begynner drivstoff å lekke fra det ene torpedorøret.
- ZETA-alarm babord! Jacobsen ønsker virkelig å teste mannskapet denne gangen. To mann spurter inn i offisersmessa og begynner å dra på seg vernedrakter. Dette må gå fort. Men et lite oppgitt flir tar de seg likevel tid til. Ut med slanger og pumper, inn med dem igjen. Vernedrakter av og på.
- Et slit å rydde opp etter hver øvelse, og så dra alt ut igjen rett etterpå, mumler en av gastene i forbifarten. Men alle skjønner at sikkerhetstreningen er viktig.
De to i vernedrakt tar seg nå forsiktig fram mot torpedorøret mens de spyler dekket foran seg med en brannslange. Slangen stikkes så inn i torpedorøret slik at drivstoffet, som kalles ZETA, blir spylt ut. Konsentrert ZETA er livsfarlig. Når det kommer i kontakt med andre stoffer tar det fyr, og i enkelte tilfeller blir det en eksplosjonsartet brann. Det eneste som hjelper er å tynne det ut med vann.

Endelig kveld

Utover dagen drilles de ferske sjøfolkene på KNM Gribb i det meste som kan gå galt på en båt. Både “forlat fartøyet” og “mann over bord” høres over intercomen. Det blir sent på kvelden før MTBen endelig klapper til kai på Olavsvern. Orlogskaptein Jacobsen virker fornøyd med innsatsen. Kokken serverer varme ostesmørbrød. Litt før elleve er alle endelig ferdige med sine gjøremål og kan ta kvelden. Men det tar ennå en times tid før alt er stille på banjeren. Gutta slapper av foran tv-skjermen en stund før de kryper til køys. Og de snakker om damer og de snakker om fester, og noen tenker på kjæresten eller drømmer om å få en. De snakker om utkikken som ikke så at fenriken ramla over bord, og både fenrik og utkikk får smake en dose røff marinehumor før torpedorøret og torpedomannen blir offer for et par halvgroviser.
En enkel lyskaster legger et skittengult slør over kaia og de nattestille båtene. For den enslige skikkelsen som står der med klaffelue og AG-3 virker nok nattevakta lang som et vondt år.
Men torsdag kveld har han landlov i Tromsø...

MTB-fakta

Missiltorpedobåten (MTB) er et raskt og slagkraftig fartøy, bevæpnet med missiler, torpedoer og en kanon.
I en krigssituasjon opererer MTBer i grupper. De utnytter sin hurtighet og overlegne manøvreringsevne i trange farvann til å foreta overraskende raid mot fiendtlige flåtestyrker.
Den norske skjærgården er nærmest som skapt for denne typen krigføring. Verdens første torpedobåt, forløperen for dagens MTBer, var da også norsk. KNM Rap ble satt inn i tjeneste i november 1873, og MTB-våpenet i Norge feirer følgelig sitt 125-årsjubileum i år.
22. MTB-skvadron har sin base på Olavsvern orlogsstasjon utenfor Tromsø. Skvadronen omtales derfor ofte som Nord-Norge-skvadronen eller ishavsgeriljaen. 22. består av fire båter - Gribb, Lom, Erle og Terne. Hver MTB har en besetning på cirka tyve mann, og kan oppnå en hastighet på omtrent 35 knop.
En ny generasjon MTBer er for tiden under utvikling. Den såkalte Skjold-klassen vil benytte teknologi som gjør at båtene blir svært vanskelige å overvåke på radar. Prototypen, KNM Skjold, leveres fra Kværner Mandal 17. desember 1998.