Leder

Så mye enklere og sikrere kysttrafikken hadde blitt dersom kartgrunnlaget fra Statens Kartverk hadde vært gratis tilgjengelig for alle. Slik er det i USA, men ikke i sjøfartsnasjonen Norge, et av verdens rikeste land. Statens Kartverk sitter på såkalte "intelligente sjøkart" som er slik innrettet at de i en kartplotter vil gi en alarm dersom et fartøys kurs legges inn mot for eksempel en slaggrunnslinje slik "Rocknes" gjorde. Men når ikke en gang skipsrederiene ser seg i stand til å betale og abonnere på disse kartene som man kan laste ned oppdateringer på hele tiden, hvordan skal man da kunne forvente at fritidsbåtskipperen skal kunne se seg råd til det? Vi har allerede betalt en gang gjennom skatteseddelen vår for å lagre så nøyaktige kartdata som mulig. Da skal vi ikke måtte betale en gang til for å bruke dem. Det blir dobbeltskatt.
At de som omdanner kartgrunnlaget til leselige kart i for eksempel C-map, Navionics eller BlueChart tar seg noen kroner for dette er jo greit nok, men ikke at vi i tillegg må betale ekstra fordi Statens Kartverk skal ha betalt for grunnlagsdataene. Dessuten finnes det gratis kartprogram som leser kartdataene til Sjøkartverket. Sjøkart har med sikkerhet å gjøre.
Sjøfartsdirektoratet er ute og sykler om dagen i forhold til spesielt én norsk produsent av kombi-fritidsbåter. Båtene er nemlig blitt uhyre populære blant en del kystfiskere som i mange tilfeller har registrert båtene som yrkesfiske-fartøyer i merkeregisteret ved Sjøfartsdirektoratets fiskefartøyavdeling. Det hevdes at det de siste 12 årene er registrert vel 200 fiskefartøyer av denne kategori som ikke tilfredsstiller kravene for fiskefartøy i Nordisk Båtstandard.
Sjøfartsdirektoratet angriper produsenten for dette, men produsenten har aldri markedsført sine båter som fiskefartøy, og kan vel ikke holdes ansvarlig for hvor hver enkelt kunde velger å registrere sin båt. Riktignok har en forhandler av båtene markedsført dem lokalt som yrkesbåt, men det har ikke produsenten kontroll på. Derfor blir Sjøfartsdirektoratets angrep å rette baker for smed. Direktoratet sier til avisen Askøyværingen at dette rammer sikkerheten til fiskerne, men henviser da til at når fritidsbåter selges som "mindre fiskefartøyer" går staten glipp av millioner i merverdiavgift og hestekraftavgift. Så det er altså manglende avgifter til staten som er årsaken til indignasjonen fra Sjøfartsdirektoratet, og ikke sikkerheten. I samme åndedrag forsøker direktoratet å pålegge produsenten av båtene å aktivt markedsføre at det IKKE er fiskefartøyer han produserer. Det blir det samme som at en bilforhandler skulle bli pålagt å fortelle kundene at stasjonsvogn-utgaver av personbiler ikke er lastebiler. Det blir for dumt. Den informasjonen er det henholdsvis Sjøfartsdirektoratet og Statens Biltilsyn som er ansvarlig for.
Vi har tidligere påpekt svakheter ved CE-godkjenningen av båter i forhold til et svært passivt kontrollverk og noe lurvete selvjustis hos enkelte produsenter. Flere norske produsenter av fritidsbåter har innsett dette og vil nå skaffe seg et konkurranseforsprang og et bedre kvalitetsstempel gjennom igjen å Veritas-godkjenne båtene sine. Veritasgodkjenning ble sterkt redusert i antall da CE-kravene ble innført 16. juni 1998. Nå er imidlertid tendensen klart stigende, opplyser Hallgeir Eilertsen i Veritas. Det er bra. Vi vil vite om det er sikkerhetsmessig kvalitet over båtene vi ønsker å kjøpe.
De offisielle opplagstallene for 2003 fra Norsk Ukepresse forteller at Båtmagasinet selger mer enn dobbelt så mange blader som nærmeste konkurrent, og at vi hadde en pen opplagsøkning i fjor. Det takker vi alle våre trofaste lesere for og tar det som et bevis for at vi lager et bra produkt. Men vi hviler ikke på laurbærene og ønsker hele tiden å forbedre oss. Derfor er vi avhengig av dine ønsker og konstruktive innspill.