Mann over bord!

Mann over bord!

En sann historie fra innerst i Bjugnfjorden. En historie som gikk bra takket være naboer, men ikke politi, ambulanse, brannbil, Sea King helikopter og Hovedredningssentralen som alle var involvert i denne kaotiske redningsoperasjonen. De eneste som ikke var informert var Ørlandet radio! En kommunikasjonssvikt av dimensjoner.

AV KARI OG ARNE BRANDVIK
TEGNING: MORTEN TEFRE
Min bedre halvdel, kona, trisa, matros, galeislave etc, hu Kari, skulle gå til køys hjemme i Bjugn, men hørte svak roping uti den svarte natta ca kl. 24.00. Vi hadde overnattingsgjester og en del av oss gikk ut på balkongen og lyttet. Fra mørket kom rop. ”Kom å hjælp mæ, kom med en båt!”
Kameraten min Knut hadde nettopp lagt seg, men kom fort i buksene. Fikk ikke engang dra til buksereima før han satt i bilen og vi kjørte ned til moloen, like nedenfor huset. Der lå båten vår. Nye rop: ”Kom med en båt!”
Svarte natta, ja. Vi så ingenting. Fikk plugget inn håndholdt lyskaster. Etter litt søk ropte jeg: ”Kor e du hæn?” Svar: ”Du lyse på mæ no”. Jo, der skimtet vi en liten robåt bare 60 meter fra flytebrygga vi lå ved.
Knut sto på akterdekket og lyste på robåten, men vi måtte turne for å komme forsiktig inn til robåten. Dette medførte at vi måtte sveipe med lyskasteren igjen, men ny kontakt ble raskt opprettet. Jeg ropte: ”Er du aleine?” Svar: ”Ja”. ”Har du garn ute?” ”Nei”. Dette for ikke å kjøre ned noen eller i verste fall å få garn og personer dratt inn i propellen. Vi gled sakte inn til robåten hvor personen i vannet hadde sikret seg ved å binde venstre arm i toften. Jeg er bjugning, han som lå i vannet var også bjugning. Jeg lyste ned i et kjent fjes og sa: ”Nei, e det du Torbjørn”. Ingen kommentar, men ”slakk ned fenderen så æ får tak”.
Knut og jeg ville forsøke å dra ham over rekka. Ny melding fra vannskorpa: ”Det klare de itj, æ e 140 kg!” ”Har du itj ein leider?” Jeg hentet en leider, den var for kort. Men Torbjørn stakk den ene armen gjennom leideren og låste med det andre grepet. Fra vannskorpa: ”Dra mæ inn til brygga”: Vi var nærmest inne på tørra, vår båt stikker ca. 2 meter dypt. Maskinen på sakte akterover. Vi og Torbjørn hadde full kontroll. Men så, men så ja!

Andre hadde også hørt ropene før oss og hadde alarmert via 113. Noe som medførte at redningsaksjonen ble styrt fra Hovedredningssentralen på Sola. Betraktninger om dette følger senere i fortellingen.
I svarte natta begynte det å blinke i blålys. Politi, ambulanse og brannbil kom ned moloen. Alle med tilhørende personell. Ho Kari, gjestene våre, slekta mi, naboene og mange flere kom også til og sto på moloen. Ja, der sto de alle. Men så, ja, så kom ”Sea Kingen” inn fra svarte natta. Da ble det bøljer da, full storm på den fra før stille Bjugnfjord. Vi som gikk på sakte fart akterover, ble blåst på grunn, Torbjørn tok for første gang inn vann. Gulpet og var ikke lenger så rolig.
På forhånd hadde jeg satt på VHF`n på kanal 16 og regnet med å høre fra Ørlandet radio. Alarm var gått. Kanskje også fra Sea Kingen som også har VHF og kanal 16. Forsøkte å gi tegn til helikopterflygerne med lyskasteren ved å lyse på ham vi holdt nedenfor rekka. Sett fra vannflaten og båten ble all den manøvreringen over oss omsatt til et ja rett ut ”hælvete”.

Nå måtte alle krefter og grep konsentreres om Torbjørn. Sekunder føltes som minutter. Skulle Sea Kingen rive Torbjørn fra oss? Fekting med armene, ”fjern dere” var forgjeves. Omsider, det føltes sånn, kom redningsmannen dalende ned. Torbjørn var ikke sikker på at han skulle slippe taket, redningsmannen måtte bruke krefter for å få Torbjørn inn i heiseselen. Torbjørn raskt opp i Sea Kingen, han var reddet.
Knut og jeg var da ganske slitne. Men båten vår, "Fata Morgana" var blåst nærmest opp i åkeren. Endelig kunne vi bruke maskinen og propellen, vi også. Full fart akterover. Tok meg merke i gatelysene innenfor. Nei, 12 tonn skute satt fast. Heldigvis, tenkte jeg, det er myk bunn, men det var jo for jævlig å gå på grunn 60 meter fra flytebrygga. Vedvarende full maskin akterover ga likevel uttelling, vi kom ut på dypere vann og inn til flytebrygga hvor vi fikk fortøyd. Knut, som ikke hadde røykt på mange år, tok sigaretten fra Kari. Trisa, hu Kari, satte fram to skarpe Gabrielsen til oss.

Jeg har prøvd å skildre denne opplevelsen på en lett måte, men for all del, dette var alvor. Jeg tillater meg også å reflektere over denne prøvelsen. Min oppriktige og faste konklusjon: Kommunikasjonssvikt!
Hva er kommunikasjon når Hovedredningssentralen ikke kobler vedkommende kystradio, Ørlandet radio inn i aksjonen og at Sea Kingen og politiet ikke under tilflyvningen prøvde å nå eventuelt båter i ulykkesområdet på kanal 16 for derved å få de beste opplysninger om posisjon, antall personer og andre nødvendige meldinger? Jeg har kontaktet Hovedredningssentralen og har der truffet hyggelige personer på telefon. Besøkt helikopterflygere og redningsmann. Kontaktet lensmann i Bjugn. Besøkt Ørlandet radio. Snakket med redningsleder fra Bjugn kommune. Alle hadde innrømmelser! Alle så nær som Ørlandet radio for de var uvitende om hendelsen. Her har vi alle noe å rette på.
For min del blir det å skaffe en leider som stikker 1,50 under vannflata. Før Sea Kingen kommer, send MAYDAY så kontakt med kystradioen er opprettet, og dermed er den nødvendige komplette kommunikasjon i orden.
Til slutt. I svarte natta virker alt så mye verre. Faktum er at på lyse dagen kunne Torbjørn, etter at vi satt i åkeren, gått på egne ben opp i fjæra. Uansett, er vi jo glad for at vi har Hovedredningssentralen, Sea Kingen, piloter, redningsmenn, redningsskøyta, kystradioen og kommunen, folk som er på vakt døgnet rundt for oss.
Håper dere alle får lite å gjøre og at det som gjøres er bedre samkjørt. For plutselig skjer noe virkelig alvorlig et stykke unna som krever hele redningsapparatet.