Båtfolk Sjømannen som inntok scenen

TEKST OG FOTO: Are Bye

- Jeg vil ikke si at jeg er båtvant. Jeg kan slå stikk, og jeg kan hoppe i land med tampen uten å drite meg ut. Men jeg har det ikke i blodet som mange andre, sier Kalle Øby med et lurt smil.
Vi sitter på den halvbrune og koselige puben Burns, et stenkast fra Nationaltheatret i Oslo. Den 64-årige skuespilleren er kjent for de fleste, men hans fartstid som sjømann er det langt færre som har hørt om.
- Jo, jeg har vært til sjøs, i 1964 med Statsraad Lemkuhl. Vi dro til Portugal, Bermuda og østkysten av USA. Jeg seilte ett år til sammen, sier Øby.
Han var også på ekspressfart på Østen, 52 land én vei, og like mange tilbake.
- Jeg gikk på som dekksgutt, men ble aldri mer enn youngman. Vi tatoverte oss i Hong Kong. En engelskmann og jeg tok like tatoveringer av en ørn. På min står det Kingston, som i Kingston upon Thames. På hans står det Fredrikstad. Den tatoveringen har hjulpet meg mye.
- Hvordan da?
- Når du ser ut, og prekær, som meg tror alle du har seilt hele livet. Det har vært greit, for som skuespiller er det enten sånn at folk ikke fordrar deg, eller så synes de det er ille stas, humrer Øby.

Sang for Bob Dylan

Han forteller at Amerika var en opplevelse, og at historiene derfra er så spesielle at han sjelden blir trodd.
- Vi seilte til New York, og marsjerte på Broadway, og sikkert 150 jenter stod og tok i mot oss. I Boston var det digre gryter med lobster, og skikkelig amerikansk barbeque. Vi hadde aldri sett sånt. Vi var til og med på verdensutstillingen der borte, sier Øby engasjert.
Men det er den neste delen av historien som virkelig har fått mange til å sperre opp øynene.
- Jeg var også på folkemusikkfestival med Jack Elliott. Bobby Bear bommet røyk av meg, og Elliott, som hadde blitt intervjuet av Erik Bye, dro meg med opp på scenen. Vi sang Per Spelmann mens Bob Dylan satt full borte i en krok og hørte på. Det er helt sant, sier Øby overbevisende.
Skuespilleren har bodd mange steder, og tolket et utall roller. Han har fem års fartstid på Nationaltheatret, og han har sagt opp tre faste jobber som skuespiller i henholdsvis Oslo, Stavanger og Tromsø. Gjennom årene har også erfaringene fra sjøen vært gode å ha.
- Ja, det er erfaringer jeg har hatt glede av. Jeg ble tillitsmann på skoleskipet, og ledet en streik på grunn av dårlig mat, og elendig syltetøy – noe billig, nederlandske greier som var gele på toppen og torv i bunnen. Offiserene tok alt det som var bra, de kappet av de beste bitene på skinka til og med, sier Øby.

17 fots Alicraft

Men ”aksjonen” på Statsraad Lehmkuhl var ikke helt vellykket for tillitsmannen.
- Vi gikk ned under dekk, skalket luker og dører, og nektet å jobbe. Men været var fint, og offiserene trengte oss ikke. Det endte med at vi kom opp igjen, og jeg fikk mange drittjobber i riggen etterpå, ler Øby.
Han mener livet til sjøs egentlig var ganske beskyttet, selv om man på mange måter var overlatt til seg selv.
- Vi var 160 gutter som ble godt kjent. Skipet gjorde 17 mil, og veide 1700 tonn – det gikk unna så vannet fosset over ripa.
Fullt så fort gikk det ikke da Øby noen år senere fikk jobben med å være skipper på Vaterlandsferga mellom Gamlebyen og sentrum av Fredrikstad i tre måneder.
- Jeg fikk jobben gjennom arbeidskontoret. Det hadde ikke skjedd i dag. Det var en vanskelig jobb med stri strøm og en maskin som tok den tiden den selv trengte på å få opp turtallet. Kompisene mine kjøpte ei kasse øl, og satt på land å så på at jeg kjempet med strømmen, minnes Øby.
Når det kommer til egen båt stoppet Kalle Øby på 17 fot. En gammel Alicraft ble stasjonert i Saltnes, men det som skulle vise seg å være en uggen hovedstrømsbryter gjorde utfluktene mindre idylliske for den daværende småbarnsfaren. Med base i Oslo ble båten sjelden brukt, og snart var den solgt.
Spesiell jolletur
- Etter noen år uten båt fikk en kompis av meg for seg at jeg skulle få en jolle med motor av ham. Kona mi og jeg møtte opp, og ved brygga lå båten så fin. Vi tok en tur, og hadde en kjempeflott dag på vannet. Vel hjemme ringte jeg ham opp, og takket for en overraskende flott båt.
- Men Kalle, sa han, jeg har ikke fått satt ut båten ennå. Hvem som eide ”vår” båt aner jeg ikke, sier Øby og skratter godt.
Flere båter har det ikke blitt. En hytte i Strømstad stod i Øbys navn en stund, men tomten lå 40 meter utenfor grensen for båtplass, og dermed ble det med tanken. Men å se på båt er jo alltid lov, og Øby gjør seg noen tanker om det norske båtlivet.
- Når jeg ser meg om i havner så forstår jeg at vi bor i et rikt land. Jeg skjønner ikke hvor folk får pengene fra. Er det slik at mange ikke har til pålegg på skiva bare for å få råd til flott båt, spør han.
Øby har ikke bare vært til sjøs, han har sågar vært ”Offshore”, i det minste på TV. Den folkekjære plattformsjefen Torbjørn Lindbekk er en karakter mange husker godt.
- Alle kjente meg gjennom den rollen. Han var en fyr mange likte, og det var en rolle jeg fikk mye ros for, både av vanlige folk og de i oljebransjen, sier Øby.

Gamle minner

Hans seneste TV-prosjekt er ”Hvaler”, på TV2, der Øby fremstilte pubverten Kjell i første sesong.
- Jeg var den eneste i ”Hvaler” som snakket Fredrikstad-dialekt. Det er jo litt spesielt. Serien burde vel egentlig hatt et annet navn, for man har ikke klart å utnytte det fine innspillingsområdet godt nok. Jeg er bare med i et kortlag i sesong 2, og det er litt synd, synes Øby.
Vi tar turen ut i solskinnet, og beveger oss ned til Aker Brygge for å ta bilder. Det selges reker og hvalkjøtt fra fiskebåtene, og et par staselige skuter er på besøk. Om det er luktene eller lydene som gjør det skal være usagt, men brått kommer gamle minner til overflaten igjen.
- Nei, det har jeg glemt å si, men jeg var jo en sesong på Brislingfiske også. Da lå vi her ofte. Jeg har faktisk overnattet ved denne kaia mange ganger. Vi leverte fisken ved Vollen i Asker. Der kan du se hvor fort man glemmer, sier sjømannen som inntok scenen.