Jus: Eiendomsrett

Vi er eier av en eiendom på ei øy og på den andre siden av et sund som er ca. 90 m bredt har vi en naboeiendom. Det er hverken marbakke eller fjærestrekning der. På begge sider av sundet går fjellet bratt ned i sjøen og videre til bunnen, som er relativt flat. Dybden er mellom 4 og 10 meter. Jeg lurer nå på hvor grensen vår går i sundet. Noen sier at den går langs ”midtålen” i sundet, mens andre mener ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Hva er riktig?

Svar: Hovedregelen etter rettspraksis er at eiere av grunn ned til strandlinjen har eiendomsrett ut i sjøen til marbakken, eller hvis marbakke ikke kan påvises, til to meters dybde ved middels lav vannstand. Marbakken er definert i rettspraksis som stedet ”hvor sjøbunnen begynner å falle sterkt”. Dette innebærer at ikke enhver overgang til store dyp kan betegnes som marbakke, og marbakken danner overgangen fra et relativt flatt og grunt stykke som strekker seg fra land, til et brattere dyp. For at en marbakke skal danne grunnlag for eiendomsrett, må den dessuten ligge utenfor den aktuelle eiendommen. Tometersregelen har særlig betydning der det er en svakt hellende sjøbunn uten noe markert brått dyp. Når det er brådypt ved land, som her, vil tometersregelen innebære at strandeieren får liten eller ingen eiendomsrett i sjøen. Sivillovbokutvalet har i NOU 1988:16 foreslått at en strandeier som hovedregel skal eie sjøarealet 30 meter ut fra land, se utredningen side 94. En slik regel ville imidlertid etablere ny rett, og er således ikke annet enn et forslag til lov som eventuelt kan bli vedtatt. Dette har man heller ikke fått gjennomslag for hos domstolene.  Det er videre fastslått av Høyesterett at det ikke er rettslige holdepunkter for at eiendomsrett i sund i sjøen på generelt grunnlag kan etableres etter et midtlinjeprinsipp, og etter analogi fra vassdragsloven § 3. Med mindre det derfor følger noe annet av særskilte rettsgrunnlag for den enkelte eiendom, som for eksempel alders tids bruk eller lokal sedvanerett, så er det ikke grunnlag for å fastslå eiendomsrett utover det som følger av reglene om marbakke og to meters dyp. I dette tilfellet tyder altså på at eiendomsretten ikke strekker seg ut i sundet. Dette betyr likevel ikke at man som grunneier er uten rettigheter, for eiendomsretten må også suppleres med den såkalte strandretten. Denne gir en eier av grunn med strandlinje en rekke rettigheter uavhengig av om han har eiendomsrett også til sjøgrunnen, for eksempel rett til adkomst sjøveien, rett til å anlegge brygge eller annen båtplass og utfyllingsrett. Dette gjelder naturligvis også for eiere av eiendommer hvor det er brådypt langs land. Videre gir nabolovgivningen og offentligrettslige regler et betydelig vern mot at det settes i gang virksomhet eller aktiviteter på sjøen utenfor strandlinjen som er til sterk ulempe for eiere av grunnen innenfor.

Berging og krav på bergelønn

For noen måneder siden forhindret jeg at en stor oppdrettsprodusent forliste sin nær 14,5 m arbeidsbåt. Mannskapet på to mann var i drift (uten motorkraft) opp mot lo land. Det blåste minst stiv kuling i lange kast, mye vindskavl og noe havdønning i motsatt retning. Under driften hadde de huket tak i ei jollefortøyning og slept den med seg ca. 150 m. Den ene mannen befant seg ombord ei 10 fots jolle med påhengsmotor. De hadde forsøkt å slepe havaristen, men klarte det ikke. Dette medførte at de erkjente at uten hjelp utenfra ville de raskt drive iland og påføre fartøyet stor skade (forholdene vurdert). Derfor ble jeg kontaktet via mobiltelefon om umiddelbart å hjelpe. Det ble opplyst at jollefortøyningen ikke ville holde lenge på grunn av dregging og taudimensjon, så det hastet veldig med hjelp. Jeg fikk lånt min brors fiskebåt for anledningen. Da jeg ankom havaristen lå den maks ei båtlengde fra fjæra (10-12 m) som består av store steinblokker. På grunn av avdriften/rullingen/stampingen og fremmed båt, turde jeg ikke gå helt opp til havaristen. Jeg fikk ropt beskjed til jollemannen at han hentet sleper ombord havaristen, for om bord i mitt fartøy var dekket fullt av garnredskaper, og det ville tatt tid å finne sleper hos meg. Enden av sleperen ble raskt brakt ombord og festet. Deretter ble havaristen slept 3-400 meter til sin faste fortøyning (som også var distansen havaristen hadde drevet totalt). Det var nesten flo sjø, og ved fjære sjø ville fartøyet der det lå da jeg startet slepet, ligget helt tørt. Havaristen hadde ikke anker eller annet fortøyningsutstyr ombord. Værmeldingen for kvelden var øking til SW sterk kuling som dagen etter skulle dreie NW og øke til sterk storm. Alternative fartøyer som kunne yte bistand befant seg minimum tre timers gangtid fra havaristedet. Skipperen ombord sa til meg senere, at om jeg ikke hadde handlet så raskt så ville de uten tvil drevet i land. Krever loven at både mannskap og fartøy trues av reell havarifare, eller at enten mannskap eller fartøy trues av reell havarifare, for at ekstern inngripen kan kalles berging og ikke kun assistanse? Vil jeg ha krav på bergingsgodtgjørelse i forbindelse med min innsats?

Svar:

Reglene om berging og bergelønn finnes i sjøloven kapittel 16, og berging er definert i § 441 bokstav a. Her heter det at ”berging” er ”enhver handling som har til formål å yte hjelp til et skip eller annen gjenstand som er forulykket eller i fare ”. Lovens krav er altså at skipet er ”forulykket eller i fare ”. Et ”forulykket” skip er typisk sunket eller drevet på land, og behøver da ikke samtidig å være ”i fare” for at bergingsreglene skal få anvendelse. ”I fare” innebærer ikke at faren må være overhengende, men etter juridisk litteratur må den være ”noe mer markert enn de ordinære farer som til stadighet truer skipsfarten”. Faregrad vil for øvrig få betydning for utmålingen av bergelønnen, jf. § 446 bokstav e. Fare vil også foreligge selv om bergingen skjer ved et samvirke mellom bergeren og havaristen selv, forutsatt at bergerens innsats er av avgjørende betydning. At havaristen i ditt tilfelle hentet sleper selv, er derfor ikke avgjørende. Det kan heller ikke kreves at berging ikke kan skje av andre bergere på et senere tidspunkt. At man derimot uten oppfordring gir assistanse som like gjerne kunne vært utført av havaristens mannskap, vil derimot medføre at havaristen ikke er ”i fare”. Berging av menneskeliv gir i seg selv ikke rett til bergelønn, jf. sjøloven § 445. Slik du beskriver situasjonen, er det etter mitt syn absolutt mest nærliggende å konkludere med at oppdrettsbåten var ”i fare” og at man således står overfor en berging i sjølovens forstand. Etter sjøloven § 445 har bergeren da rett til bergelønn hvis bergingen har ført til et nyttig resultat. Når man avverget faren og reddet skipet har det naturligvis blitt et nyttig resultat. Bergelønnen skal da fastsettes etter § 446 og ”med sikte på å oppmuntre til berging” – og det er i og for seg hele poenget med bergelønnen; den skal stimulere til at folk som deg yter havarister bistand raskt. Ved utmålingen av bergelønnen skal følgende forhold tillegges vekt: Det bergedes verdi, bergernes dyktighet og innsats for å berge skipet, andre gjenstander og menneskeliv, bergernes dyktighet og innsats for å forhindre eller begrense miljøskade, i hvilken grad bergeren har lykkes, arten av faren og faregraden, den tid bergerne har brukt, samt hvilke utgifter og tap de er påført, hvor raskt hjelpen ble ytet, risikoen for at bergerne pådrar seg erstatningsansvar, samt annen risiko som bergerne eller deres utstyr ble utsatt for, at skip og annet utstyr har vært brukt eller holdt tilgjengelig under bergingen og graden av beredskap og effektivitet ved bergernes utstyr, samt verdien av utstyret.