Korrosjon – en båtfiende

Tekst og foto: Lars H. Lindén

Galvanisk tæring i båt er noe vi har skrevet om en rekke ganger opp gjennom årene. Vi har også fortalt hvordan man kan montere en skilletrafo for å sikre seg mot galvanisk tæring gjennom landstrøm (Båtmagasinet nr.4/2007). Galvanisk tæring, eller korrosjon om man vil, skyldes at det dannes elektrisk strøm som vandrer mellom forskjellige metaller som har forskjellige spenningsnivåer. Det er forskjellige metaller i motorer, drev og propellaksler. Strømmen som vandrer mellom de forskjellige metallene tærer bort metallet i den minst edle av dem. På toppen av spenningskjeden finner vi gull og rustfritt stål. Lenger ned på kjeden finner vi jern, aluminium og sist zink og magnesium. Derfor brukes zinkanoder på metall i saltvann og magnesiumanoder i ferskvann – såkalte offeranoder. Istedenfor at metall som messing, bronse, vanlig stål, jern og aluminium som finnes i motorer, akslinger, propeller og drev skal ødelegges av korrosjon, forbindes disse metallene med offeranoder som skal ”ta smellen” isteden.

     Det finnes en mer alvorlig variant av galvanisk tæring som kan oppstå når man kobler til landstrøm og har en dårlig jordingsforbindelse. Vi snakker om såkalt lekkasjestrømskorrosjon. Hvis disse landstrømskablene er lange mellom båt og land eller har for lite kabeltverrsnitt eller er dårlig isolerte, kan strømmen lekke mot jord og skade metallene om bord. Skjer dette over lang tid, for eksempel gjennom en tilkoblet varmtvannsbereder og over mange dager, kan det bli et mareritt for eksempelvis et aluminiumsdrev. Noen har opplevd at drevet har gått fullstendig i oppløsning og at lakken utenpå bare har vært som en tynn pose som – når det har gått hull på den, kun har holdt på aluminiumsmel. Enda verre kan det gå dersom to båter som ligger inntil hverandre har tilkoblet landstrøm. Da kan båtene virke som galvaniske element som virkelig setter fart på korrosjonen. Vi forsøkte i høst å sette ned en spenningsmåler mellom to båter i en båthavn og fikk et klart utslag.

Offeranoder

For å beskytte seg mot korrosjon finnes en del gode løsninger. Alle påhengsmotorer og drev har i dag offeranoder. Også propellakslinger, baugpropeller og båter i aluminium og stål har standardmonterte offeranoder. De lages i zink eller magnesium. Zink skal kun benyttes i saltvann og magnesium kun i ferskvann. Når mellom 40 og 50 prosent av anoden er tæret bort, skal den skiftes ut. Sjekk i instruksjonsboken hvor anodene er festet og kontroller og skift dem hvert eneste år. Påhengsmotorer og drev har gjerne flere anoder på forskjellige steder.

     Når man skifter anoder, bør man også sjekke at det er god metallisk kontakt mellom anoden og f.eks propellakslingen. Vær også oppmerksom på at når båten ligger i vinteropplag, kan det dannes et tynt oksideringslag på anodene som vil svekke effekten av dem, så før sjøsetting bør man vaske anodene med en oppvaskbørste eller lignende for å få vekk oksideringen. Ikke bruk stålbørste til dette fordi det svekker den galvaniske beskyttelsen i anoden. Sist – men ikke minst – anodene skal aldri overmales med bunnstoff eller annet.

Elektronisk beskyttelse

De fleste produsentene av innenbordsmotorer som for eksempel Volvo Penta, Mercruiser og Yanmar, har også montert elektronisk korrosjonsbeskyttelse. De består av en styringsenhet som plasseres i motorrommet eller på motoren, samt to anoder som festes på hver side av drevet under vannlinjen. En sensor i den ene anoden føler på spenningen i vannet og sender en motspenning til den andre anoden for å redusere den galvaniske tæringen. Systemet løser ikke alle problemene, så de må sees på som et supplement til zinkanoder.

     En annen lettmontert beskyttelse er en såkalt galvanisk isolator – eller zinksaver. Her klipper man jordingsledningen mellom landstrømsinntaket og båtens landstrømssentral og lar jord isteden passere gjennom isolatoren. Den klarer spenninger opp til 2 volt, men over det har man ingen ekstra beskyttelse.

Den beste

Den aller beste beskyttelsen mot korrosjon får man med en isolasjonstransformator, eller skilletrafo som den også kalles på folkemunne. Det er en enhet som kobles mellom innkommende landstrøm og båtens landstrømsentral.

     I en slik skilletrafo forvandles den innkommende landstrømmen til elektromagnetisme og så tilbake igjen til elektrisitet. Man ”klipper” ganske enkelt av jorden og lar den gå ut via en såkalt sintered (pulverbasert metall) jordingsplate som monteres i skrogbunnen. På den måten lager man et eget jordplan i båten, og til dette planet kan man koble til annet utstyr som krever god jording. Med en slik skilletrafo får man også et helt lukket system som beskytter hundre prosent mot andre feilkilder som for eksempel nabobåten med noe tvilsomme landstrømstilkoblinger.

     Andre fordeler med en skilletrafo er at den beskytter mot forstyrrelser i landstrømmen, for eksempel ved lynnedslag. Den har også mykstart og kan konvertere 230 V til 110V. En skilletrafo som er tilpasset maritimt miljø er ganske kostbar (fra ca. 5.000 kroner), men er en billig forsikring mot de problemer som kan oppstå. Det finnes flere leverandører av slike løsninger på det nordiske markedet, blant annet DEFA, Calix, Odelco, Mastervolt, Tufvasson og Victron.

Velg riktig offeranode!

• Magnesium for ferskvann
• Zink for saltvann