Ankring

Det henger på ankeret

Når dregget du sist? Jeg har gjort det for mange ganger gjennom et langt båtliv, og liker det stadig dårligere. Slik unngår du det.

TEKST OG FOTO: JON WINGE

Dregge:
1: Drive for anker (ankeret sleper langs bunnen på grunn av vind, strøm etc.).
2: Å trekke kroker over bunnen for å fange opp gjenstander, for eksempel synketømmer. Til dette brukes en dregg, et lite anker med fire eller fem klør, uten stokk.

Det var en herlig dag. Vi har kost oss på land med grillen og litt godt i glasset. Solnedgangen reflekteres som en etterglød i vårt sinn. Liver et akkurat slik det skal være. Nå, akkurat nå – er vi lykkelige.
Dynene omfavner dovne kropper, øynene blir tunge og verden forsvinner. Vi er i Nirvana. Båtliv på sitt beste, for i morgen kommer nok en dag, med mer av det samme. Utpå natten registrerer vi i halvsøvne at det piper litt, og at det begynner å klukke langs båtsiden. Du er ikke hundre prosent avslappet lenger. Så, gjennom søvnen, kommer det første dunket. Kanskje ikke så hardt, men skipperen våkner alltid på første hugget. Var det virkelig, eller bare noe han innbilte seg? Han ligger i ørska og venter, mens hjernen langsomt klarner.

Dunk!

Ingen tvil denne gang. Båten hugger. Ut av dyna. Når du kommer på dekk forstår du hvorfor. Vinden har snudd og står rett inn i vika som var så lun i går kveld. Småbølgene har begynt å nappe i båten. Du kommer deg akterut, og med nordavinden hufsende opp under pyjamasryggen prøver du å trekke båten et stykke ut på ankertauet. Mannen i nabobåten er ute i samme ærend, og dere grynter et eller annet til hverandre. Felles skjebne er en slags trøst.
Så finner du varmen igjen i de lune køyeklærne, men nå blir du liggende å lyttet til vinden og føle bølgene mot båten. Tiltar det? Beveger båten seg mer etter hvert? Kanskje går det bra, ankeret holder nå, og baugen får ikke flere møter med stein. Men idyllen er spolert. Utpå morgenkvisten ser det imidlertid ut til at det har løyet litt igjen, og du sover noen timer.
Men kanskje ikke. Kanskje må du opp igjen og rigge til et ekstra anker, ro det ut i jolla og få det til å sette seg – eller ro ut et varp til den andre siden av bukta. Kanskje må du til og med bryte opp og forseile til en annen plass. Slikt skjer for de fleste som har vært utpå noen år, men sjeldnere og sjeldnere. Vi lærer.

Landbrisen

Det jeg nå har beskrevet er litt av en klassiker. Solgangsvinden stryker langs land om dagen og litt ut over fine sommerkvelder, og så blir det stille. Forførerisk stille. Inntil vinden ombestemmer seg. Utpå natten blir nemlig landet kaldere enn sjøen, og da vender vinden gjerne tilbake. Nattebrisen, som meteorologene kaller landbris, kommer nemlig motsatt vei av solgangsvinden – sjøbrisen. Riktig nok ikke alltid, og sjelden like sterk. Men det kan bli ille nok når den kommer fra feil kant.
Tenk nattebris når du velger nattehavn. Ankre og fortøy grundigere enn du strengt tatt tror er nødvendig. Folk som har vært utpå en stund vet at god ankring må til for å ha det godt på sjøen. Likevel er det forbausende få som investerer i et skikkelig anker, og det gjelder særlig motorbåter som for det meste legges med baugen mot land og hekkanker ute. ”Nei da, dette sitter greit,” sier de og kaster paraplydreggen. Når jeg våkner neste morgen er de kanskje ikke der lenger. De fleste ankere sitter naturligvis når belastningen er beskjeden, men slik er det jo ikke bestandig.
Erfarne båtfolk bruker større anker og mer tau/kjetting. Hvilket anker bør du bruke? Paraplydreggen kan gjøre tjeneste i skjermet farvann eller som ”kaffedregg”, men den holder ikke under alle forhold. Og du møter de fleste av dem etter hvert. Det finnes flere typer ankere, la oss dele dem inn etter bruksområde. Vi står overfor to forskjellige ankringssituasjoner, som ideelt sett burde hatt hver sin ankertype.

Rett trekk

Svært mange av oss ligger med baugen mot land og med hekkanker ute. Det er ikke en god situasjon dersom det blir pålandsvind, for båten kan ikke tilpasse seg vinden. Den blir liggende på samme sted, under full belastning på ankeret. Til dette trenger vi et anker som egner seg spesielt godt for trekk i én retning.
Der er en Danforth-type ideelt. Det er et sand- og leireanker med to store fliker som skjærer seg ned i bunnen og har en fabelaktig holdekraft. Jo større areal på flikene, desto bedre. Typen ble utviklet for landgangen i Normandie for 60 år siden. Der kunne kraftige vinsjer trekke landgangsfartøyene flott igjen etter at de hadde rent opp i sanden for å landsette soldater og utstyr. Originalen er fortsatt best, men det finnes en rekke gode kopier.
Det blir stadig mer populært med automatisk ankerhåndtering på hekken, og systemene krever oftest et spesialanker som arbeider greit med maskineriet. De er ofte utviklet fra Danforthankeret og har god holdekraft for dette spesialtilfellet.

Ligge på svai

Klassikeren er å ankre fra baugen og ligge på svai. Da retter båten seg inn etter vinden slik at belastningen blir minst mulig. Det krever imidlertid en ankertype som kan følge med på varierende trekkretning og som setter seg greit igjen dersom det er blitt brukket ut av bunnen ved at belastningen har fått endret retning.
Danforth-typen er skummel her, for dersom et slikt anker brekkes ut av bunnen, tar det med seg en diger pute av sand og leire. Det glir det av gårde på denne puten. Kanskje forsvinner den etter noen meter, men kanskje blir den sittende lenge. Historien er full av båter som er blitt blåst på land som følge av dette.
For ankring på svai trenger vi altså et annet anker. Vi har stort sett kvittet oss med det store, tunge og av og til farlige stokkankeret. Den store slageren gjennom mange år har vært plogankeret, eller CQR (for ”secure”) som det ofte kalles i utlandet. Jordomseilere sverger gjerne til dette, men når de kommer til skandinaviske farvann, blir de av og til skuffet over ankeret sitt.
Det beste allround-ankeret - etter min mening - er Bruce. Det er et moderne anker utviklet for verdens tøffeste jobb, oppankring av oljerigger i Nordsjøen. Det skjærer seg godt ned, og det følger med i bunnen dersom trekkretningen endrer seg. Brekkes det en sjelden gang ut, for eksempel ved at vinden snur hardt og brått, kanskje i samarbeid med strømmen, vil det rense seg selv og sette seg igjen. Dette har jeg erfart gjennom snart 30 års bruk.

Bastardankring

Det kan være herlig å ligge på svai, og ofte er det dessuten enklere enn å gå til land. Vi ser derfor stadig flere båter, både seil og motor, som legges til ankers fra det automatiske ankerspillet på hekken. Det ser underlig ut, og det er sjelden uten problemer.
Så lenge det er stille, er alt vel. Til dagankring for bading og soling er det ofte greit, men det kan være skummelt å gå til køys under en slik oppankring. For det første er spesialankeret ofte beregnet for å arbeide optimalt med belastningen i én retning. Det vil derfor være utrygt dersom båten svinger, noe den alltid gjør i løpet an natten. For det annet ligger båten uharmonisk. Den blir liggende med hekken opp mot vind og bølger. Det slår og klasker i akterspeilet, og vinden får vesentlig bedre makt enn om båten hadde ligget med baugen imot.

Slik setter du hekkanker

La oss vende tilbake til den uheldige natten i innledningen, eller enda litt før, egentlig. Det kan nemlig godt tenkes at situasjonen ville vært reddet dersom alt hadde vært gjort riktig.
For det første: Et anker trenger tid og belastning for å sette seg skikkelig og yte sitt beste. Selv en paraplydregg får god holdekraft når den får satt seg skikkelig. Men det tar tid, og fremfor alt belastning og distanse. Når du legger ut ankeret, synker det mot bunnen og blir liggende oppå den. Vi må trekke det av gårde for at det skal få anledning til å grave seg ned. Formen på flikene og ankerets tyngde sørger for at ankeret etablerer seg – graver seg ned – når det trekkes langs bunnen.
Kanskje skipperen i starteksempelet bare kastet ut ankeret og strammet opp når baugen var i passe avstand fra land? Det skal ikke stort til for å få inntrykk av at ankeret sitter når man trekker i ankertauet for hånd.
Vi kan tenke oss at det var slik det skjedde: Vinden og bølgene presset mot båten, og belastningen ble overført via ankertauet/kjettingen til ankeret. Etter hvert som det dregget, etablerte det seg kanskje bedre i bunnen. Båten arbeidet seg nærmere land under den prosessen. Når skipperen så trakk båten ut igjen på ankertauet, ble den kanskje liggende denne gang. Ankeret må etableres – må sette seg godt til rette i bunnen. Det er ganske enkelt: Bruk siget i båten til å tilføre ankeret kraft til å sette seg.
Finn ut hvor du vil inntil. Studer de andre ankertauene slik at du ikke legger ut i kryss over dem, men parallelt.
Start med utlegget litt lenger ut enn du tror nødvendig. Ikke kast ut anker og kjetting, men la det gli kontrollert mot bunnen mens båten siger forover. Heng ut fendere i tide. Hold igjen på tauet etter hvert som båten nærmer seg. Til slutt setter du fast og lar ankertauet bremse båten til full stopp nær land. Så slår du forsiktig forover og lar propellen belaste ankertauet ytterligere. Beveger båten seg fortsatt forover? I så fall er ankeret ikke skikkelig etablert ennå. Ta inn litt, og fortsett til det virkelig sitter. Gjenta eventuelt hele manøveren dersom du ikke får ankeret til å sitte skikkelig. Til slutt vil du bli overbevist over at ankeret er godt etablert i bunnen. Det må til, og det er en god følelse.
Og så kommer noe viktig: Når du går til ro for natten, slipper du ut en meter eller helst to på baugfortøyningene og trekker båten tilsvarende ut fra land. Nå har du litt å dregge på, og ankeret enda litt mer vei å etablere seg på, dersom det skulle være nødvendig.

Slik ankrer du på svai

Benytt stort sett samme teknikk når du skal ankre på svai. Bestem hvor båten skal ligge, og legg ankeret så langt derfra at du får lagt ut tre-fem ganger dybden.
Legg ankeret ut i den retningen du regner med at den største belastningen kommer. Du kan legge ut ankeret og bakke båten på plass før du etablerer ankeret som beskrevet ovenfor. Noen båter styrer dårlig i bakk. Da kan du i stedet gå forover og slippe ut ankeret under båten på siget. Pass på at du ikke får tauet i propellen. Etabler ankeret som beskrevet ovenfor, og ta en krysspeiling til land for å forvisse deg om at du ikke dregger.
Ankeret må virke parallelt med bunnen, ikke skrått oppover. Derfor må du legge ut nok tau/kjetting. Under rolige forhold kreves det minst tre ganger dybden. Under barskere forhold er det nødvendig med fem ganger dybden eller mer.
Ankertauet/kjettingen må kunne danne en bue til fjæring. Er det grunnere enn 3-4 meter, vil ikke denne buen kunne etableres skikkelig. Blir det for dypt, må du legge ut tilsvarende mye for å få båten langt nok unna til at vinkelen blir spiss nok.
Ideell ankerdybde for oss i småbåter er 4 – 12 meter. Mange steder der det står ankertegn i kartet er egentlig for dype for oss. Sjekk med loddskuddene eller dybdekurvene i kartet og bruk ekkoloddet.

Tau eller kjetting?

Kjetting er suverent best. Den er så tung at den alltid vil lage en fjærende bue. Dessuten har den så stor friksjon mot bunnen at ankeret får verdifull hjelp til å holde båten på plass.
Men kjetting er tungt, og dessuten noe herk å bakse med. Det blir derfor som regel til at båter som ikke har ankerspill med kjettingkabelar bruker tau i stedet. For mindre båter (opp til drøyt 30 fot) kan dette være greit nok, men du må i så fall ha minst fem-seks meter kjetting nærmest ankeret for å oppnå tilnærmet parallell trekkretning – helst ti.
Automatiske ankringssystemer krever ofte et spesielt tau, og tolererer ikke kjetting ytterst. Da kan du få tau med blyinnlegg, og det hjelper en god del.

Daumann

Han er et tålmodig mannskapsmedlem som bor i et lodd på 10-15 kilo. Det firer du ut langs ankertauet til det nesten berører bunnen. Bruk en sjakkel eller helst kasteblokk.
Når båten belaster ankertauet, vil daumann reise seg og gi stadig økende fjæring. Og han er minst like tålmodig som vinden og trekker båten ustoppelig tilbake. Bruk et blylodd, eller gjør som jeg: Gå til en skraphandler og kjøp en kompakt stålbit – for eksempel en tann fra en stor gravemaskingrabb.

Ankertauet

Du trenger 40 meter ankertau. Lengre enn det, blir vanskelig å håndtere. Da kan du ankre på inntil 12-13 meters dyp, og dypere enn det er ikke gunstig. Skal du ankre på større dyp, eller legge ut mer i et knipetak, setter du heller en heling. Det betyr ganske enkelt at du skjøter på med nok et tau. Bruk skostikk (flaggstikk) til den jobben.
Vi stiller tre absolutte krav til ankertauet:
- Det må være elastisk for å gi best mulig fjæring
- Det må være hvitt eller lyst, slik at andre båter ser hvor det ligger.
- Det må være tyngre enn vann, slik at det synker, ellers kan andre få det i propellen.