“S/K BERSERK” Den godmodige kjempen

“S/K BERSERK”

Den godmodige kjempen

Tekst og foto: Jon Winge

Når nye generasjoner jager puls og rytme på diskoteket, er det bare fordi semidieselmotoren har forstummet. Det skjønner i alle fall artikkelforfatteren etter et stevnemøte med “Herr Brunvoll”.

FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM...

Vi ligger på svai i Evjesund. Sommeren er på hell, vannet er blankt og stilheten blir bare brutt av putresurklingen fra et aggregat i en motorbåt like ved.

Men så smyger altså denne myke lyden fra fortiden seg inn i bukta, mest som et akustisk kjærtegn. Og så sakte, så sakte, kommer en gammel, ombygd fiskekutter sigende inn, lar ankeret gå på fire meter vann og henger opp en svart kule.

FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM – FOMM – – FOMM – – – SSSS..... Så blir det stille og vi hører atter surkleputringen fra det førdømte aggregatet.

Rigger godt i bukta

S/K BERSERK av Drammen rigger godt i bukta. Den vertikale baugen reiser seg trassig mot himmelen, og akterdekket skråner helt ned i vannlinjen. Den sterkt hellende skansekledningen akterut gir en slags ballanse i skroglinjene likevel, men dekket streber oppad hele veien. Der må det jommen sitte en diger semidiesel tenker jeg, for her er det mye vekt i akterskipet.

Neste morgen ligger hun der fremdeles, og når jeg ser de er ferdig med morgenbadet, ror jeg over. Joda, jeg er hjertelig velkommen om bord.Vel over ripa blir jeg hilst velkommen av

Turid

og

Frank Otter Jensen

. Om jeg vil ha kaffe? Jo takk, gjerne det. Det hører hjemme med noe svart og duftende i krus om bord i en slik skute.

Veteran med behov for oppmerksomhet

Jeg får vite at skuta er bygget som seilende fiskekutter, altså uten maskin (derfor betegnelsen S/K), i 1913 av

Torstein Olsen

i Bø i Vesterålen. Allerede samme år kom det imidlertid inn en firetakts Alfa (hva er nå det, egentlig?) og i 1929 installerte daværende eier en 16 hesters Wichmann semidiesel. Båtens navn var da DOMEN SVEN-HARALD, uten at noen kan forklare hva denne “domen” kan være for noe.

I 1960 kom hun til Fosna og fikk installert en 35 hesters Tell semidiesel. Sin fjerde, og høyst sannsynlig siste motor kom om bord i 1967. Det er en overdimensjonert Brunvoll K 42, en 42/56 hk ensylindret semidieselmotor så svær som to voksne menn, og med en vekt på rundt tre tonn.

Fra 1977 lå båten i Lysøysund og forfalt. I prinsippet var hun fremdeles fiskebåt, med kraftblokk og det hele, men det grodde gress i natene, et bjerketre klorte seg fast på dekk og en livskraftig koloni av store sopp huserte under dekksbjelkene forut.

Familieråd

Slik fant familien Jensen henne i 1981, og det sto øyeblikkelig klart for dem at dette var

Båten

. Turid og Frank har fire barn som da var på full fart inn i tenårene, og båtkjøpet var ment som et familieprosjekt for å holde dem samlet i den vanskelige tiden de sto foran som familie.

– Selgeren var fullt klar over hva han hadde å tilby, forteller Frank, og han la ikke skjul på det heller. – Det dere kjøper, er en maskin og et undervannsskrog, resten er bare skrap, sa han. Og slik var det.

Egentlig var det maskinen de kjøpte. Da Frank kom ned i maskinrommet for første gang, og var med på å starte den godmodige kjempen, var han fortapt. Turid også. Dette var en båt med sjel, og sjelen lå i tre tonn med levende støpejern.

De holdt familieråd, og bestemte seg til å “investere” en periode av livet sitt på dette – jobbe på båten på vinterstid og bruke den om somrene.

Berserken gjenoppstår

Det nye navnet kom spontant, for berserk betyr vel egentlig en kraftkar, en bjørn i arbeidsskjorte, en galning – alt ettersom – og slik følte familien seg også. Økonomien var så som så, bilen var 24 år gammel, og det var en masse andre ting å bruke en formingslærers slunkne lønningspose til, men berserken i dem vant.

Frank fikk demonstrert startprosedyren én gang. Deretter startet han maskinen én gang selv, under oppsyn, og så bar det av gårde. De hadde mye flaks under turen hjemover, det innrømmer de gjerne, og BERSERK kom vel hjem til Drammen.

De opplevde mange spennende episoder under veis, og fremhever særlig den gang de ikke kunne finne yngstemann. Det viste seg at han hadde krabbet opp på en liten benk i maskinrommet hvor han satt og lyttet til musikken fra maskinen. I dag er han musikklærer...

Med motorsag og kjærlighet

Vel hjemme startet restaureringsarbeidet med motorsag. Frank er glad de lyttet til en erfaren båtbygger før de satte i gang: “Ta det med ro når dere peller det fra hverandre, og bygg det like sterkt” var rådet, og det har de fulgt.

Gjennom årene er båten gjenoppbygget med respekt og mye kjærlighet. De tok en masse bilder mens de rev, og det var til god hjelp da det skulle bygges opp igjen. Det var imidlertid ikke noe poeng for familien at båten skulle være hundre prosent original. De er ikke interessert i å seile omkring i et museum, likevel har de behandlet båtens sjel med stor aktelse. Selv om BERSERK er aldri så funksjonell og komfortabel, er hun fremdeles seg selv.

Det meste over vannlinjen er byttet ut. Det gamle styrhuset måtte også fornyes helt, og da ble det forlenget slik at de fikk spiseplass og to køyer. Hit flytter Turid og Frank når båten er full av barnebarn, og det skjer ofte. Da styrhuset ble revet, fant de for øvrig restene etter et gammelt, åpent styrhus inni – en påminning om at dette opprinnelig var en seilende skøyte.

Maskinkultur

De fleste med litt sølv i håret er kjent med den harmoniske dunkingen av en slik diger semidiesel. Motortypen sto bak motoriseringen av den norske kystflåten – intet mindre. Inntil for få år siden var den vanlig i så godt som alle bruksfartøyer av en viss størrelse, men nå har de fleste av semidieslene endt sine dager som spiker eller moring. De digre, godslige beistene tar for stor plass, dessuten krever de betydelig innsikt og omhyggelig stell.

Bare å starte en slik maskin, er ingen spøk. Alt må gjøres riktig, ikke bare for å få start, men også for at den skal gå riktig vei! Når maskinen først er i gang, lever hele skuta med. Alt pulserer, fra dørken under deg til koppene i byssa. Det blir til og med bølger i kaffen du holder i hånden. Når skuta ligger stille med maskinen i gang, er hun sentrum i et system av konsentriske ringer som brer seg i vannet.

En person

Her om bord er “Herr Brunvoll” en person, ikke bare et stykke mekanikk, og han skal behandles med respekt. Vi står overfor en

maskin

. Kaller du ham motor, spytter han olje på deg, og så vil han ikke gå.

Når Frank går i maskinrommet for å starte opp – noe som krever like stor prosedyre som når SAS sender et fly i luften – er kontakten mellom mann og maskin nesten sensuell.

Skvetten fra smørekannen gir liv. Selve maskinen er utstyrt med et eget smøreapparat, med seglass hvor du kan kontrollere at det drypper i rett takt fra et lite orgel av smørepiper. Men så er det alt annet; ledd og overføringer, regulator osv. Alt skal ha sin befruktende sprut – det kan grense mot erotikk, dette her.

Det tar et kvarters tid å starte en semidiesel for den som kan det. Hver time skal det smøres på ny.

– Jeg elsker å vekke Herr Brunvoll fra dvalen, røper Frank. Så lenge maskinen går, er alt vel og jeg er lykkelig. Men jeg liker ikke å stanse ham, for da sukker han så hjerteskjærende.

Kulturarbeid på maskinen

Herr Brunvoll var i brukbar, driftsklar stand da de overtok båten, men også semidiesler har begrenset levetid. Det skal riktig nok godt gjøres å slite dem ut, men også slike konstruksjoner har sine svake sider. Veivstanglageret (“rådelageret”) belastes hardt på grunn av det lave turtallet og det store trykket som kommer av et enormt dreiemoment. Det er nesten ikke til å unngå at selve veiva blir urund etter hvert.

Slike maskiner er dessuten sjøvannskjølt, og rusten krever sitt gjennom årene. Frank har imidlertid bygget om til lukket kjølesystem med slynge på utsiden av skroget, og han har dessuten vært mekaniker i den grad at han uten tvil kunne avlagt fagprøve. Blant annet viste det seg at veiva var blitt urund, slik at lageret ikke “stod”. Dette “fikset” han om bord.

En vanlig båtmotor kan forholdsvis enkelt bringes på land og demonteres slik at veiva kan slipes i benk, men så enkelt er det ikke med en diger semidiesel. Frank valgte å overhale veiva der den stod: Han lå på magen og gikk på med fil og en brille (en halvsirkelformet mal) og filte veiva rund igjen – en utrolig prestasjon som krevde 150 arbeidstimer – men så er veiva også blitt perfekt, med en toleranse på bedre enn 1/100 millimeter!

Dugnadstopplokk

Sommeren 1998 hadde de store turplaner, men så sprakk topplokket. Noe nytt er ikke å oppdrive, og på fabrikken var støpeformen ødelagt!

Nå var gode råd dyre, men når du har en slik skute, er det hjelp å få over alt. De var blitt liggende på

Gressvik Båtforening

, og der strømmet det til med gamle maskinister som kunne sine saker. Topplokket – en beskjeden liten støpejernsklump på 30 kilo klamret seg fast til sylinderen, men til slutt kom det av. På

Fredrikstad Mek. Verksted

stilte de opp med sertifiserte sveisere, maskiner og ekspertise. Skaden på topplokket ble grundig analysert, sprekkene ble slipt opp og stoppet med boring i endene, deretter ble topplokket sveiset og maskinert. Og Frank har ennå ikke sett noe til regningen...

Det er godt at det fremdeles finnes litt

stil

i denne verden. La oss nyte det mens vi kan, for slikt er et ukjent begrep for såkalt moderne mennesker.

En slumrende Herr Brunvoll vekkes igjen

Barnebarn skal hentes, så vi følger Frank ned i maskinrommet og får demonstrert hvordan en slumrende kjempe vekkes til ny dåd.

Etter grundig intimpleie og gløding åpner Frank for trykkluften. SSSH. FOMM. FOMM. FOMM-FOMM, FOMM-FOMM.... Herr Brunvoll hiver på seg og belønner Franks kyndige kjærtegn ved å starte godmodig. Han sender sine lykkelige vibrasjoner gjennom spanter og bord så hele skuta tar del i hjerteslagene.

Jeg blir stående så lenge jeg kan og nyte musikken, rytmen og vibrasjonene. Plutselig forstår jeg at diskotekpulsen ikke er noe nytt under solen. Her kan ungdom og senpubertale “voksne” la seg dope av ur-rytmen som tar tak i sanseapparatet og lar dem flyte avgårde på en elv av hjertepuls.

Når jeg stiger over skansekledningen og ned i gummijolla, opplever jeg fraværet av denne pulsen som å gå gjennom en vegg og inn i tomheten. Akkurat slik ungdommen opplever det når diskjockeyen stenger av anlegget. Tror jeg. Diskoteket oppsto i alle fall omtrent samtidig som semidieselen forsvant...

Og så – FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM – forplanter lange, godmodige virvler seg akterover fra den lave hekken mens den enorme propellen gjør søvnige sveip i dypet. Umerkelig begynner S/K BERSERK å sige.

En hånd vinker fra styrhuset. FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM...

BERSERK kommer, BERSERK

er

og BERSERK går sin vei.

Kjølvannet, knapt synlig, har lukket seg lenge før hun forsvinner rundt tangen og ut i Oslofjorden.

Evjesund ligger atter stille, men BERSERK er der på et vis ennå. For langt utenfra et sted fornemmer vi pulsen fremdeles.

FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM, FOMM-FOMM...