Rundt Spitsbergen med Anytec 622 SPD – del 1: Bryllupsreise i ødemarka

TEKST OG FOTO: TOMMY OG ULRIKA FRANTZEN

Alle drømmer starter et sted, også vår drøm. Det hele startet med et frieri til Ulrika, jeg fikk mitt ja og bryllupdatoen satt til 11. September. En spesiell dato, men det var den lørdagen i september som passet for oss. Vi kom veldig fort fram til at disse terroristjævlene har ødelagt nok for fredelige mennesker på jorda, så og flytte datoen bare på grunn av det, nei ikke tale om.
Vi så begge fram imot denne datoen, men det var en annen dato i slutten av juli som vi tenkte nesten like mye på, dagen da vår splitte nye Anytec 622 SPD skulle komme til Longyearbyen. Etter et par prøveturer med nybåten tok vi oss en langtur opp til det nordvestlige hjørnet av Svalbard, en fantastisk tur med masse opplevelser. Der oppe i nordvesthjørnet ble det naturlig nok snakket mye om det forestående bryllupet, og ikke minst om bryllupsreisen som var planlagt til Galapagosøyene.

En kveld etter en dag med uvanlig mange og nære isbjørnmøter er min kommende kone unormalt stille.
-Noe som plager deg kjære?
-Ja Tommy, du vet den der bryllupsreisa vår. Kan vi ikke dra dit når vi blir pensjonister?
-Jo, men det skulle jo være vår bryllupsreise!
-Jo jo, men kan vi ikke heller reise rundt Spitsbergen i egen båt?
Mitt ”ja” gir ekko imellom de vakre fjellene, samtidig som jeg ikke kan fri meg fra tanken:
-Ho der! skal jeg faktisk gifte meg med...

Planleggingsfasen

Det med planlegging er viktig for gjennomføringen, men det er også som en reise i fantasien. Det er flott og ha noe og se fram imot.
Vår båt ”Sjöö Troll”har en bensintank på 170 liter og plass til åtte bensinkanner på dekk. Det er bra, men vi trenger mere bensin for de 850 nautiske milene. Da er det bare og sette seg ned å stile en søknad til miljøvernavdelingen hos Sysselmannen om utsetting av bensindepot. På grunn av forurensningsfaren med slike depot er det skjerpet inn på regelverket . Etter litt byråkratisk ”om og men” har vi den nødvendige tillatelsen i handa.
Innkjøpet av et utall bensinkanner får sportsboden vår til å fortone seg som et overskuddslager, 42 tomme kanner utgjør litt for mye av vårt reisebudsjett, med tanken på at de også skal fylles opp kommer ønsket om en sponsor...
Et brev med bilder av vår båt i et barskt og vakkert landskap blir sendt Anytec i Sverige. Jeg drister meg til å spørre om 1400 liter bensin og en åtte hk «nød-motor» Til gjengjeld tilbyr vi bilder og en ærlig og konstruktiv tilbakemelding på båten. Etter 850 nautiske mil i så barske forhold burde jeg absolutt kunne ha meninger om denne farkosten.
Ukene går og håpet svinner, men plutselig en dag ligger det en mail i inn-boksen . det er med skjelvende hand jeg åpner mailen fra Anytec. Den inneholder ikke mange ordene, men det rekker for oss; ”Ja vi er med”!
Hvor våre tre depoter skal ligge planlegger vi detalj med sjøkartene. Viktig å beregne nøyaktig distanse mellom dem og finne ut av hvordan de nås i alt slags vær . Med hjelp fra et Norsk institutt med mye rim i barten får vi utplassert våre depot. Da er det bare å håpe at isbjørnen lar kannene stå i fred. Det påstås at bjørnen skyr bensin. Dette trodde jeg også, helt til den i vinter punkterte kanna som lå og skulle hindre han i å spise opp scootersalen. Resultatet av den hendelsen var en bensinrusa bjørn med masse deilig lær og skumgummi mellom tennene, etterfulgt av en ikke alt for behagelig hjemreise på et improvisert scootersete.
Alt utstyr får en ekstra sjekk. Nødpeilesender testes. Nyttige telefonnummer legges inn på satellitttelefonen. Snublebluss systemet som skal beskytte teltet mot uønsket bjørnbesøk, blir oppgradert. Gevær og revolver får et beskyttende lag med olje.
Under montasjen av vår nød-motor kommer det mange skuelystne forståsegpåere ned i båthavna og spør om vi har tenkt oss på langtur?
-Jo, rundt Spitsbergen, svarer jeg som sant er.
- I en så liten båt! Galskap, får jeg til svar. Ja ja folk kan nå mene hva de vil...
Fire uker på tur i en forholdsvis liten båt som «Sjöö Troll» gir ikke plass til alt de vi ønsker oss av mat og drikke. Blå Band i Sverige er så elskverdig og sponser oss med god og komprimert mat, plassbesparende mat gir som kjent bedre plass til drikke...

Utsettelse

Havisen, eller rettere sagt fraværet av den, er en viktig faktor for og kunne komme forbi øyas nordligste deler. Daglig studeres satellittbilder. Jeg liker ikke det jeg ser! Her er det for mye is.
Avgjørelsen om utsettelse av starten med en uke blir tatt.
Mange båter har blitt offer for isens krefter oppe i disse farvann. Å snu er en ting, langt verre er det å bli skrudd fast i isen. Da kan fort totalhavari bli resultatet. En fortid som selfanger har preget inn en fornuftig respekt for kreftene som rår når havis kommer i bevegelse.

Endelig avgårde

Vår svensk-norske flaggføring vaier forsiktig i vinden da vi tungt lastet går ut fra småbåthavna i Longyearbyen. Dette har vi ventet på lenge...
Kryssing av Isfjorden kan være en ganske røff affære, men i dag viser den sin beste side. I trettito knop glir vi over de små bølgetoppene. Før vi aner ordet av det passeres Daudmannsodden på styrbord side. I det kursen dreies nordover mot Prins Karls Forland, ser vi mengder av havis som kommer drivende fra sør. Dette er isen som fikk oss til å utsette reisen. Isen tar seg en tur til indre deler av Isfjorden, fyller opp Adventfjorden og terroriserer båtfolket der inne. Vi syntes synd på de som ikke kommer seg ut av fjorden, men er veldig fornøyde med at vi selv kom isen i forkjøpet.

Telting med hvalross

Poolepynten på Forlandet er kjent som hvileplass for hvalross. Allerede før vi når land, ser vi åtte av dem ligge å kose seg i midnattssola. Før jeg rekker å få ”Sjöö Troll” til ankers, ligger Ulrika på kne foran åtte par halvmeter lange huggtenner og fotograferer så det lukter svidd av lukkeren.
Teltleir blir etablert, et koselig leirbål, selskap av hvalross og en nysgjerrig polarrev, hjelper sjela inn i feriemodus. En symfoni av rap, snork og promp fra våre venner på stranda sender oss inn i drømmeland.

Avskjermet fra omverden

Motoren bryter stillheten med et kraftig vræl og sender ”Sjöö Troll” opp i plan med kurs for Ny-Ålesund. Et flagg på halv stang og nyhetene om grusomhetene på Utøya blir vårt møte med sivilisasjonen. Vi kan nesten ikke tro det vi hører. Dette får oss til å tenke på hvor avskjermet vi er fra omverden. Nei, la oss fylle opp tanken og komme oss tilbake til villmarka.
Danskøya og Virgohamna er vår neste ankringsplass, men først skal den beryktede nordvestkysten forseres. I de neste tre ukene skal mye hende, bli med oss videre i neste nummer av Båtmagasinet...

Ulrika og Tommy

Ulrika Sjøø Frantzen (42) er oppvokst i Hyssna utenfor Göteborg. Hun elsker havet og har tilbragt mye tid ute på det store blå. Ulrika har blant annet arbeidet på et cruiseskip i Karibien. Som ung hjalp hun ofte til på en turistfiskebåt utenfor Göteborgs skjærgård.
Ulrika har arbeidet som sminkøse/maskør for film og tv i 15 år, men omskolerte seg til massør og reiste til Svalbard i 2009 for å jobbe en sesong på et spahotell. Sesongen tok slutt, men hun fant kjærligheten i Tommy og ble værende. Nu driver hun sitt egen massasje- og sminkestudio i byen, og nyter alle natureventyr sammen med sin man.

Tommy Franzen (53) er født inne i de dype skoger i Målselv kommune. Tidlig ble friluftsliv det viktigste i livet hans, noe som blant annet førte til ettårig studie i friluftsliv ved Norges Høyfjellsskole i Hemsedal. Kajakkpadling har vært både hobby og levebrød.
Etter tre år som skytter på ishavet, ble han aldri helt kvitt polarbasillen. Derfor har han ved mange anledninger dratt på ekspedisjoner til de polare strøk, først og fremst med ski eller kajakk som fremkomstmiddel.
Etter en kajakkekspedisjon i 2008 til de nordlige deler av Spitsbergen, ble han værende på sin drømme øy. Her traff han sin Ulrika, som han dro til alters i Svalbard kirke.
Tommy jobber i Longyearbyen som driftsteknikker for Statsbygg Nord.

KART: