Båtfolk i fokus: Knut Heiberg-Andersen

Knut Heiberg-Andersen deltok i nedleggelsen av industrigiganten Fjordplast i 1975. Fordi det var nødvendig. I 1991 overtok han ledelsen i Windy Boats AS og revitaliserte en av juvelene i norsk båtbransje til noe nær industri. Fordi det var mulig. Kanskje derfor føler Windy og Heiberg-Andersen seg mest hjemme, borte.

Tekst: Atle Knutsen

Det ligger sement og plast i sporene etter Knut Heiberg-Andersen. Internasjonalt erfaren kom den avslepne trønderen inn i båtbransjen i 1975, da Norcem-eide Fjordplast på Haslatangen ved Fevik skulle legges ned og flyttes til Rjukan. En politisk het beslutning som ble gjennomført, sikkert ikke uten tårer og fortvilelse. Så dro Knut Heiberg-Andersen til et av Norcems anlegg på Filippinene hvor han igjen arbeidet med sement, inntil han dukket opp igjen i 1978 og målrettet avviklet Norcems Fjordplastengasjement. Restene ble solgt til Bjørn Minde, Tor Egil Bårdsen og Odd Simonsen. Selv gikk Heiberg-Andersen tilbake til Norcem som eksportsjef inntil han trådte inn i båtbransjen i den neste vanskelige perioden, i 1990. Ikke for å avvikle, men for å utvikle.
- Jeg var i Norcem frem til 1985. Etter det gikk jeg inn som styreformann og etter hvert partner i et firma som het L-safe som drev med safer. Da jeg solgte jeg meg ut derfra i 1990 ble jeg spurt av Trygve Hegnar om jeg kunne gi en hjelpende hånd med Draco og Windy. Jeg var en gammel venn av Hegnar og sa ja til det, skjønt litt tvilende fordi jeg var nokså spent på hvordan det ville være å jobbe med en så vidt nær venn. Men i ettertid sett har det vært veldig bra for vennskapet, og positivt for utviklingen av Draco og Windy.
Er du og Hegnar et tospann, eller står du ganske fritt i hva du gjør med Windy?
- Jeg står veldig fritt. Særlig fritt. Men selvsagt er det en grense der, vi har jo en forretningsplan. Jeg har kontor i Oslo og har en meget nær kommunikasjon med Hegnar. Mens han på den ene siden er en lidenskapelig båtmann, er jeg kanskje noe mer teknisk, men allikevel en håpløshet i forhold til det behovet Windy har for teknisk kompetanse. Men jeg har klare kommersielle oppfatninger av hva båt er og bør være. Jeg har et veldig hjerte for båt, men behøver ikke å ha båt selv. Det holder med en ni fots trebåt som jeg er mye ute og ror med, som i barndommen i Trøndelag. Jeg vil si at jeg er en aktiv bruker av sjøen, men jeg er ingen aktiv bruker av de produktene vi bygger. Jeg har ikke det behovet, selv om jeg elsker å kjøre en Oceancraft, for eksempel. Men jeg tenker på båtene hele tiden. Jeg bruker mye tanketid på å kommersialisere de idéene jeg og andre har, og blir dermed en premissleverandør for utviklingen i Windy.
Hvilket spor valgte du å følge da du trådte inn i denne bransjen?
- Jeg hadde vært utenfor båtbransjen i ti år og havnet rett i diskusjonen om at norsk båtbransje var forbigått. Jeg hadde sett at norsk båtbransje ikke hadde fulgt med i timen og hadde med meg en visjon om hva som måtte gjøres. Da jeg kom inn i Windy i 1991 var det ikke grunnlag for de store visjonene. Snarere handlet det om å overleve. Det var brutalt dårlige tider. Organisasjonen hadde ikke den "state of mind" som var nødvendig for å lykkes i det markedet de satset. Det kreves en konsistent holdning i hele bedriften om man skal lykkes med å bygge store båter. Draco var ikke kommet så langt i den prosessen før de brakk ryggen på grunn av de dårlige tidene. I Windy skalket vi lukene. Men vi tenkte fremover og la i denne elendige perioden en formidabel markeds- og produktplan som vi overhodet ikke visste hvordan vi skulle finansiere. Men hvis du skal gå ned, så skal det jaggu være med stil og verdighet, og med en tro på at det finnes et god liv der fremme. Derfor la vi frem en produktutviklingsplan på 25 millioner over fem år. Vi kom med Windy 33 og Windy 31 nesten samtidig. I ettertid føler jeg at den jobben vi gjorde tidlig på 90-tallet var helt banebrytende bedriftsøkonomisk. Folk satt på gjerdet og ventet på at vi skulle brekke ryggen. De mente det var stormannsgalskap som fortjente å mislykkes. Men vi hadde et varmerke som var formidabelt sterkt og klarte å skape de drømmene forhandlerne trengte og ville ha. Vi gjorde ting litt annerledes: Vi så hva utlendingene hadde gjort, kopierte det beste og blandet det med det tradisjonelle, klassiske Windy. I forhold til de forutsetningene og markedet vi hadde, føler jeg at det ble bra.
Hvordan har det vært å komme inn i norsk båtbransje og være noe i nærheten av en industrileder.
- Jeg er ingen industrileder. Og det vil jeg nok aldri bli så lenge vi har den kulturen vi har i norsk båtbransje. Windy kommer nok heller ikke til å bli noen industribedrift, men på grunn av vår størrelse må vi nok ha noen industrielle tilnærminger. Det kan være ganske smertefullt fordi vi rekrutterer folk fra et miljø med mange individualister som til tider har vanskelig for å bli styrt - være industriarbeidere. Jeg tror ikke det er noe poeng heller. Vi vil ha avanserte båtbyggere, utfordringen ligger i å bedre effektiviteten - ha en industriell tanke bak uten å miste det nære forholdet til produktet. Men det er mulig jeg nå snakker om en betydelig begrensing for norsk båtbransje, for selv om vi bygger vår kvalitet på tradisjonene er ikke det i seg selv et stort nok pre når man skal konkurrere ute i Europa. Det handler også om kostnader.
Men dere er altså størst ute i Europa, ikke her hjemme?
- Ja, vi har alltid vært det. Vi passer godt i Europa, tror jeg. Det er vårt hovedmarked. Vi har vært i Sveits, Frankrike, Tyskland og Spania siden Windy startet. Tuftet på en forretningsidé som sier at vi skal lage åpne båter for det europeiske markedet. Vi har holdt oss til denne filosofien som ble grunnlagt av Hugo Vold i 70-årene, opprettholdt av Ivar Sletten på 80-tallet og nå meg. Derfor ser båtene ut som de gjør også.
Mens andre store produsenter går ned i båtstørrelse, higer dere oppad?
-Det skyldes tidspunktet du spør på. De store engelske ser nå at de ikke kan glemme det nedre segmentet. Sunseeker må ha vært veldig blendet av etterspørselen etter store båter. Nå mister de forhandlere fordi de ikke har råd til å kjøpe båtene deres. Vi har sett hva engelskmennene har gjort, jeg har vært kjempehappy for at Sunseeker har dratt med seg Fairline, Princess og Sealine opp i størrelse. Vi holdt oss i klassene under 40 fot som de nå ser at vi har suksess i. Så kan du si at vi også ble presset av våre forhandlere fordi de mistet kunder til disse tre store. Derfor har vi utviklet den 58-foteren som kommer i september. Større enn det kommer vi neppe til å gå i første omgang, selv om vi har kompetansen. Vi må forholde oss til enkelte fysiske begrensninger fordi vi ikke ligger ved sjøen. Nå har vi bygget en ny fabrikk til 58-foteren. Men vi er ikke "in business" for å bygge båter på Skarpnes. Vi skal tjene penger. Om det blir på Skarpnes eller andre steder, det får tiden vise.
Ser du ut over landegrensene?
-Windy behøver ikke alltid være i Norge, men vi er norske. Jeg bruker ikke tid på selve flyttetanken overhodet. Men når rammebetingelsene ikke stemmer lenger, blir temaet aktuelt. Og vi kan ikke la oss stoppe av rammebetingelsene. Vi prøver å dyrke lønnsomhet og utvikling der den er, men endrer rammebetingelsene seg kan vi ikke utelukke at vi kan flytte deler av en storbåtproduksjon et annet sted. Skjønt jeg mener Windy skal forbli et lokomotiv i norsk båtbransje.
Du estimerte for en stund siden et salg for inneværende år på 260-280 millioner. Har det endret seg?
-Ja, cirka 12-15 prosent på utemarkedet. Men ikke i Norge. Her har vi hatt en fin høst. Men vi har en veldig tung markedsakse Norge-Tyskland-Sveits hvor det har vært en usikker høst. Det ser noe lysere ut nå. Jeg har en brukbar magefølelse, men vi kommer til å merke det. Vi foretatt et ganske kraftig kutt i høst med 19 permitteringer. Nå har vi tatt inn igjen noen, men jeg ser ikke bort i fra at vi må gå til ytterligere permitteringer. Budsjettet på neste år ligger omtrent på samme nivå som i fjor, 230-250 millioner kroner.
Er Draco borte for alltid?
- Det håper jeg ikke. Men den er borte for en stund. Vi måtte ta et valg. Å ta Draco Oceancraft ut på eksport ble et lite paradoks fordi den nisjen er mye mindre utenfor Skandinavia enn den er her. Forhandlerne mente at vi burde kalle båten Windy slik at man slipper å markedsføre to firmamerker. Vi har brukt mye tid på å raffinere Oceancraftbåtene og torde altså å sette Windy-navnet på dem. På bekostning av Draco, men jeg håper ikke for alltid. Hos Windy på Skarpnes ble aldri Draco et hjertebarn. Den ble mottatt like hjertelig som et høl i huet. Hadde jeg hatt fem mann til og 20 millioner kroner til rådighet, ville jeg utviklet en Draco-linje. Jeg ville tatt utgangspunkt i hva Draco var på Kåre Drangsholts tid og laget et klassisk landstedbåt-konsept. Enkelt, helst med en produksjonstanke, men med godt design bygd i gode materialer. Kanskje jeg kan finne en samarbeidspartner? Kanskje Askeladden kunne bli en samarbeidspartner på et slik prosjekt, i utlandet? Men jeg har ikke snakket med Henrik Askvik om det, ikke ennå. Så det kommer kanskje som en overraskelse, avslutter Knut Heiberg-Andersen.