Båtfolk: Jan Inge Sivertsen

Bakerst i Bakarvågen

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN
Jan Inge Sivertsen kunne vært en studie i hvordan lykkes, uten å synes. Han misliker fokus på seg selv, trives best i mindre sammenhenger, og selv der gjerne litt tilbaketrukket. Han er kort og godt en mann det er vanskelig å komme inn på livet. Den svenske slekten Wallenberg gjorde det til sitt valgspråk ”att göra, men inte synas”. Sivertsen vil at Viknes skal synes, men er selv en ganske blyg person. I bunn og grunn er han en praktiker som tok turen fra enmannsforetaket i Kupo på Askøy til direktørkontoret på Viknes i et sjumilssteg. Det er ikke alle som ville klart å reise i den farten, og få med seg selv på veien.
I løpet av tyve år har Jan Inge Sivertsen ført Viknes inn på tredjeplass blant Norges største båtprodusenter. Og han har gjort det med ”fiskebåter” som har frontrutene ”feil vei”, til menns begeistring og hustruers vemmelse. Selvsagt er Viknes en outsider i det gode selskap av tradisjonsrike institusjoner som Askeladden og Windy. Og like selvsagt har båtene fått en solid posisjon som en norsk Targa-klasse, tro mot sitt konsept fra minste til største modell.
To tomme hender
For 21 år siden sto Jan Inge Sivertsen med to tomme hender, kone, to små barn og uten jobb. Etter å ha gått gradene på SABB’en i Bergen, og deretter hatt en liten gjesteopptreden hos båtprodusenten Norline i Hardanger, tok han de skumle skrittene ut av en organisert hverdag for å bli sin egen herre.
– Jeg kunne en hel del om motorer, forteller Jan Inge nøkternt om oppstarten til det som skulle bli Viknes Båt og Service AS.
– De første årene reiste jeg rundt i Hordaland og Sogn og Fjordane med en gammel kassebil som rullende verksted fullt av verktøy. Jeg reparerte og installerte motorer for fiskere og yrkesfolk, og kom i kontakt med miljøet som egentlig vekket tanken om Viknes-konseptet, sier Sivertsen.
Så kom Erling Viksund, den gang høvding blant båtbyggerne på Askøy, og spurte om Jan Inge ikke ville leie lokaler og drive service og reparasjon også for andre fra Kupo på Askøy. Sivertsen fikk jobber for forsikringsbransjen, oppdragen ble flere og folk måtte ansettes. Viknes Båt og Service AS vokste, men skulle aldri bli stort. Det var eieren helt klar på, men han hadde lyst til å bygge båt.
Helt siden han jobbet for SABB, hadde Sivertsen kjent båtprodusent Helge Duus i Master Boats AS i Arendal. Av Duus fikk han kjøpe skrogene til Master 740 og 770 og gikk i gang med formen til Viknes 770 i 1990-91. Tanken var å bygge en båt eller to i året, når tilgangen på reparasjonsoppdrag i perioder var mindre.
Laber interesse
Viknes 770 var ferdig til Sjøen for alle i 1991, og ingen hadde sett maken. Ideen til båten hadde Jan Inge fått gjennom mange år på reise i Nord-Norge som selger for SABB Motorfabrikk. Han mente å se en nisje vokse frem når fiskerne etter hvert fikk smaken på mer komfort enn hva de hadde i de gamle tresjarkene. I løpet av tolv dager på Sjølyst-messen i 1991 krakelerte den visjonen kraftig. Da messen stengte dørene den siste dagen hadde ti mennesker vært om bord i verdens første Viknes. Ordet ”kontrakt” hadde ikke engang vært nevnt under tolv dyre messedager. Da lurte Jan Inge på hva han drev med.
Han reiste tilbake til Vestlandet og verkstedet i Kupo, som lå på en øy, uten veiforbindelse. Alt måtte frakts med båt, fra folk som forsov seg til polyester. Det ble 16 timers dager, syv dager i uken.
Så løsnet det nordpå og på Vestlandet. Først ble det solgt en båt, deretter en til. Det begynte å rulle.
Så brant det
Butikken gikk så bra at det var rom for å tenke større. I 1995 begynte Duus og Sivertsen å sysle med et flaggskip: Viknes 900. Den ble lansert i 1996, og produsert i 98 eksemplarer frem til juni 2000. Flere blir det heller ikke, for natt til 23. juni brant livsverket til Jan Inge Sivertsen ned til grunnmuren. Naturligvis en nokså nedslående morgen i båtbyggerens liv. Fabrikkanlegget var bygget ut i to omganger, og var blitt 1.200 kvadratmeter. I banken var det penger på bok, og fremtiden så nokså lys ut. Formene til Viknes 900 var borte for alltid, men 770-formene var reddet. Det samme gjaldt den nye generasjon Viknes, som sto på beddingen.
– Heldigvis var vi på det tidspunktet i gang med skrogform og pluggen til Viknes 880. To timer etter at det brant den 23. juni, og folk kom på jobb, var vi på vei inn i leide lokaler hos Viksund, og fire uker etter brannen klarte vi å levere de første 770-båtene. Formen til 880 var ferdig før jul 2000, og samtidig begynte vi på formene til 1030, forteller Jan Inge.
Kampen var ikke over med det. Forsikringsoppgjøret med selskapet i England skulle utarte til en farse, og Sivertsen takker i ettertid leverandører med romslige kreditter og banken for Viknes’ eksistens i dag.
Midt oppi kaoset kom Viknes 1030 til verden. Allerede på første demotur fra Bergen til Hammerfest ble det solgt 22 båter. Viknes var på beina igjen, og et nytt fabrikklokale på 3.000 kvadratmeter vokste frem på tomten til den gamle malingsfabrikken i Bakarvågen på Askøy.
Ringen sluttet
Hvordan kan man gå fra å eie en utbrent fabrikk i 2000, til å etablere seg som Norges tredje største båtprodusent i 2007, med 300 millioner i ordrereserve? Som med det meste annet skyldes det en blanding av intuisjon, kunnskap og flaks, skulle vi tro.
Fra 1991 til 2006 vokste Viknes Båt og Service AS fra 8 til 83 ansatte. Omsetningen gikk fra syv til 202 millioner kroner. Antallet kvadratmeter bygningsmasse har økt fra 1.200 før brannen, til 7.700 når siste byggetrinn står ferdig i løpet av våren. Da har den gamle kassebilen til Sivertsen vokst til et av Norges mest komplette produksjonsanlegg for fritidsbåter.
Hvor stor har han egentlig tenkt å bli?
– Jeg har sagt mange ganger at nok er nok. Nå skal vi ikke bli større. Men, når markedet vokser blir det feil å ikke fortsette. Vi har et ansvar også overfor forhandlerne som skal møte den sterke etterspørselen.
– Da jeg startet for meg selv var hovedbeskjeftigelsen å drive med service. I tillegg skulle vi bygge noen båter for å sysselsette folk vinterstid. Nå er ringen er i ferd med å sluttes. Vi har fått et komplett anlegg helt ned til sjøen og ønsker å levere alle tjenester fra lagring og service til vedlikehold og reparasjoner, sier Jan Inge Sivertsen.
Etter 33 år i båtbransjen synes han det fortsatt er artig å jobbe der. Han er et ja-menneske, med alle de kostnader det bærer med seg. Samtidig slår hans iboende blyghet ut i en svært moderat omgang med kroner og øre privat. Vi tror ham når han sier at han selv ikke har et økonomisk markeringsbehov, og han snakker ugjerne om feriehuset i Mogan på Kanariøyene. Ekstra tyngde får hans beskrivelse av seg selv som nøktern idet han fyrer opp sin røde, toseters Toyota Yaris, like behendig som han setter ild på 40 Bellmann sigarilloer om dagen.
I sitt femtiende år synes Jan Inge Sivertsen det fortsatt er ”dritgøy” å lage noe som andre vil ha. At det har blitt en kategori båter med en helt egen identitet, sier noe om viljen som skjuler seg bak skjortebrystet til mannen i bakgrunnen.