Jorda rundt på åtte timer

Ut som gutter

- hjem som menn!

TEKST: AMUND RICH. LØKEN OG ATLE KNUTSEN
FOTO: AMUND RICH. LØKEN, ROHNY KRISTENSEN OG ATLE KNUTSEN

Løken hadde ligget oppe om nettene og hentet inspirasjon fra Jules Vernes ”Jorda rundt på åtti dager”, mens Knutsen drømte om de eventyr som måtte vente på Capri og Cuba. Den vågale ekspedisjonen var riktignok inspirert av Phileas Fogg og tjeneren Passepartout eventyrlige reise, men ikke et resultat av et veddemål blant de fornemme i Londons Reformklubb. Vi var bare sultne reportere på jakt etter den gode historie, vel vitende om sjømannskapet ville bli satt på reale prøver. Verken jernbane, elefantrygg eller dampskip var aktuelle transportmidler. Dessuten er det ingen elefant som greier 50 knops fart. Nei, vi valgte mål med havneanløp, derfor var en RIB, godt utrustet for en knallhard ekspedisjon, eneste farbare alternativ.
Sjøkart over alle verdens hav var nøye studert. Viktige meteorologiske forundersøkelser var foretatt. Nødvendig proviant og ekstra drivstoff var brakt om bord. Vi ble iført franske overlevelsesdrakter for proffe, med vanntette strobelykter, blinklys så kraftig at vi kunne oppdages på mils avstand.
Ekspedisjonsfartøyet, en Zodiac 650 Pro Open med muskuløst totaktsmaskineri, skulle gå fra Hurum fredag 27. juli. Men det blåste som om alle sommerens vinder var sluppet ut på en gang. Seksten sekundmeter på Rakke, kunne Tjøme Radio melde. Og på det verste, opp i seks meter sjø. Ikke et sted å være med en liten båt. Men EXPEDITION V.T.A. 2007 måtte gjennomføres, koste hva det koste ville.
Den observante leser vi sikkert stusse over vår bekymring om vind og bølgehøyde rundt Rakke. Forholdene ute ved lysbøya ville vel vært som barnemat å regne i forhold til det som måtte vente over Atlanteren, i Biscaya eller når tyfonene herjer i Stillehavet. Sant nok. Uansett, EXPEDITION V.A.T. 2007, var i gang. Forkortelsen V.T.A. står for – ganske riktig – Vestfold, Telemark og Agder. Da blir kanskje det hele mer begripelig, at det er mulig å ta seg frem langs Sørlandskysten i løpet av åtte korte timer i en Zodiac. Det mangler nemlig ikke på stedsnavn med assosiasjoner til alle verdens hav i Norge.
Danmarksholmen og Capri
Vår første utfordring var å komme noenlunde tørre til Capri, men da først etter å ha tatt en sving innom Danmarksholmen. Slik været sto i dag var vi fornøyd med at det to plassene ikke lå langt fra hverandre, i Mørjefjorden innenfor Helgeroa. Danmarksholmen er en høy og bratt holme som nokså ubegripelig har navnet Danmark i seg. Besøket var fort gjort, vi besteg ikke dette himmelbjerg. Lang større var forventningene til Capri, denne frodige og vakre øy som både Maxim Gorki, Vladimir Lenin og Kong Farouk hadde søkt tilflukt til, denne øya som gjennom tider har tiltrukket seg intellektuelle og kunstnere. Og nå oss, men vi droppet den lange veien rundt Gibraltar og inn i Middelhavet til Napoilgulfen i Italia. Gibraltar står på programmet senere i dag. Vi fant vårt Capri, med navnet tydelig og vakkert malt inn i fjellet. Riktig nok var ikke dette Keiser Tiberus´ gamle rike, ei heller havnen ”Marina Grande”, med sin kabelbane opp til byen Capri, eller den berømte Grotta Azzurra, Den blå grotte. Til gjengjeld fant vi en pen liten holme, sommerbebodd av en hyttefamilie, og slett ikke omkranset av det sjøgrønne Middelhav, men vakkert, ja visst.
Balearene
Ekspedisjonen hastet videre. Søkkvåte sjøkart ble foretrukket fremfor en lånt GPS som ikke egnet seg til annet enn pynt. Fortsatt var vi i Mørjefjorden, eller i dette tilfelle; det norske svaret på Middelhavet. Hva vet vi om Balearene? At det er en øygruppe utenfor østkysten av Spania og at Mallorca og Menorca er de største. Et eldorado for turisme, med andre ord. Vårt Balearene skulle vise seg å være kjemisk fri for turister. Vi ankom målet etter fem minutters overfart fra Capri. Bare en gravemaskin i steinrøysa brøt stillheten. Også Balearene ligger en kort tur fra Helgeroa. En gang i tiden var det forsamlingshus her, med kafé og dans, men alle slike spor er forduftet. Nå er det bare navnet som så vidt henger igjen.
Bjørnøya
Etter varme og solfylte assosiasjoner fristet det med en tur til en øy med en helt annen gjennomsnittstemperatur, nemlig Bjørnøya. Hadde vi staket kursen til Jan Mayen i samme åndedrag, hadde det vært et journalistisk poeng. For der finner vi ”Ishavets Djeveløy”. Her sør greide vi ikke å spore opp Jan Mayen, men derimot opptil flere djeveløyer. En av dem skal vi besøke litt lengre sør, men først om noen timer. Nå først er det Bjørnøya i Bamble som frister, skjønt det ble ikke tid til landligge. Værgudene var ikke villig til å ofre mildere vinder enn stiv kuling. Det var ikke særlig trivelig, men som Knutsen uttrykte det. ”Det er barsk på Bjørnøya. Kuling er dagligdags”.
Danmark
Fra Bjørnøya er ikke overfarten til Danmark særlig lang. Ikke vårt Danmark, en værutsatt og nokså naken holme på utsidene av Askholmene nord for Jomfruland. Vi passerte varden ytterst på Askholmene med god margin. Det meste om bord var marinert i havsalt, men det fikk stå sin prøve så lenge RIB-en holdt seg flytende. Her var intet problem, bare utfordringer, og der ute, på utsiden av like flate Dynga, fikk vi et glimt av det dejlige land. Ankomsten burde vært feiret med en lille en, men ikke en kro å oppdrive på hele øya. Da fikk det nøye seg med en hilsen til broderfolket med et vaiende Danebrog, med kongelig splitt.
Klokka løp fortere enn vi likte. Fire timer var allerede passert. Med vind og avstand tatt i betraktning, kunne vi lett ryke på en smell. Phileas Fogg var en atskillig mer tålmodig. Dessuten hadde han budsjettert med flere uforutsette hendelser. Det bølget bare i små glass da vi i sin tid streket opp reiseruten på sjøkartene hjemme på stuebordet til Jarle Bjørklund i Homborsund. Virkeligheten her ute var atskillig mer frådende.
Cuba og Haiti
Og nå skulle vi helt til Cuba, til denne Fidel Castros eiendommelige republikk mellom Det karibiske hav, Mexicogulfen og Atlanterhavet. La oss i hvert fall si det sånn. Sannheten var at vi måtte komme oss innaskjærs, ta Kreppa og finne en egnet flytebrygge på Tåtøy i Kragerø. Der er Cuba. Og der er det fint lite som minner om Castros kommunistiske rike. Faktisk ingen ting, så velorganisert og lekkert sommergjestene har innrettet seg her ytterst i Kilsfjorden. Veien videre øst til Haiti var heller ikke så lang, når vi først befant oss her i Christoffer Columbus farvann. I vårt tilfelle er Haiti bedre kjent som Furuholmen og er en meget sivilisert øy på innsiden av Tåtøy. At Haiti er et av de fattigste landene på den vestlige halvkule er nesten ubegripelig.
Sukkertoppen og Djeveløya
Vårt neste mål var en typisk assosiasjon. Sukkertoppen utenfor Rio – eller var det Risør. Det er en viss forskjell på sukkertoppene. I Rio de Janeiro kan du sette deg på en takterrasse og nyte både en caipirinha og den nydelige utsikten over byen med Sukkertoppen i bakgrunnen. Millioner av postkort har motiv av Sukkertoppen. Fullt så eksotisk er det ikke på den vesle holmen rett på utsiden av Risør. Den er nokså ensom og helt fri for turisme. Vanskelig å klatre til topps på den også, men vi beseiret den med stolthet. Og hva oppdaget vi, mens vi sto der og skuet mot trebåtbyen? Over et lite hav, kanskje 20-30 meter unna, så vi rett inn på selveste Djeveløya. Plutselig befant vi oss i Fransk Guyana. Rester av en grunnmur, mer sannsynlig fra et gammelt båtbyggeri, enn minner fra det fluktsikre fengselet på Djeveløya som skapte den ulidelige spenningen i boken – og filmen med samme navn – ”Papillon” Henri Charriere historie skal etter sigende være sann og selvopplevd. Dette djevelske fengsel lå på en klippe langt ute i havgapet. Vi så Steve Mcqueen foran oss. Eller gjorde vi det ikke? Her på øyene rett utenfor Risør var det folketomt, men historien var god. Om den har noe som helst med Risørs Djeveløy å gjøre, er kanskje tvilsomt.
Bermuda
Så var det duker for en klissvåt overfart til herlige Bermuda. Vi hadde tatt med oss shortsen, til glede for fotografen. Men så skulle det vise seg at vårt Bermuda var mer egnet for langehjalmar enn flagrende knebukser. Uansett, dette var absolutt ikke den britiske kolonien i Atlanterhavet, men en perle med flotte sandstrender på en av de små Kalvøyene utenfor Homborøy, en værutsatt liten plass som kanskje har fått sitt navn fordi den ligger som en utpost i havet, på samme måte som den ”originale” Bermuda. Hva vet vi? Trolig er det flotte de strendene som har gitt den navnet. Det fortelles mange historier om flere av disse artige stedsnavnene, men noen er vanskelige å oppspore. At de fleste har kommet ”sjøveien”, er åpenbart. Sjømenn har hatt med seg et minne eller en assosiasjon hjem til gamlelandet, eller sjøfolk fra våre samarbeidende sjøfartsnasjoner som har brakt både navn og kultur med seg til våre havner.
Gibraltar og Nilen
Timeglasset var i ferd med å renne ut, det var snakk om minutter før de magiske åtte slag. Og med Blindleias fartsbegrensing ble avslutningen en påkjenning større enn ønskelig. Vi var på vei mot denne ekspedisjonens endepunkt, først en tur gjennom Gibraltar, for så å flyte på Nilen. Vel fremme var det bare å slå av kraftpluggen på hekken. Og la sivbåten drive med den stille strømmen. Om bord satt det to menn, vel i mål etter tøffe tak på åpent hav, og dypt fascinert av drømmene og lengslene som har gitt alle disse stedene sine klengenavn.
Med nød og neppe vantbPhileas Fogg sitt veddermål om å komme jorda rundt på 80 dager. I motsetning til oss reiste han mot øst, mot solen. Dagene ble fire minutter kortere for hver gang han krysset en av de 360 gradene jorden er inndelt i. Han så solen gå over himmelen 80 ganger, mens hans venner i London bare hadde sett den 79 ganger. Dermed kjøpe han seg et døgn.
Vi dro mot sør – åtte timer før, uten tidsskille, men klarte det likevel. Vi dro som gutter – kom hjem som menn. Og ordet drømmetur fått nytt innhold.

Historien bak navnene

Loggen

Vet du om steder?