Båtfolk i fokus: Gjest Baardsen

BM12/bårdsen d02

Båtfolk i fokus

Gjest hos Baardsen

Mr. Scand, Tor Egil Baardsen, fortsatte å selge båter som om ingenting var hendt da konkursen var et dundrende faktum i 1987. Han har stått på samme kurs uansett vær. Når resten av båtbransjen fintrimmer seilene i et stille marked, selger han båter som aldri før.

TEKST: ATLE KNUTSEN

Fra de alt annet enn fasjonable lokalene på Hasseltangen, hvor Tor Egil Baardens historie kan føres helt tilbake til 1965, har den stillfarene mannen holdt liv i Scand Boats gjennom skiftende tider. I perioder har det dreiet seg om å overleve, til tider har hans forretninger vært så blomstrende at få har kunnet gjøre ham rangen stridig som Norges største båtprodusent. Nok en gang tilhører han elitedivisjonen. Oppskriften har vært å opprette egne fabrikkutsalg rundt om i landet. Scand har kuttet mellomleddet, opererer med fabrikkpriser og mener å ha oppnådd en besparelse på rundt 15 prosent. Med båtene utstilt i leide lokaler reiser Baardsen rundt i helgene, steker vafler og selger båter. På syv uker i høst skal Scand ha solgt for 35-40 millioner kroner. I Norge.
- Vi begynte i september i fjor med visninger hver søndag på fabrikken. Nå har vi åpent hver helg i Stavanger, Bergen, Son og her på fabrikken slik at folk komme innom, få en kopp kaffe og se på båt. Mange reiser til utlandet i samme ærend, så hvorfor ikke forsøke å holde dem her. Vi rykket inn annonser i Lillesandsposten hver lørdag. Interessen uteble ikke. Normalt selger vi kanskje en eller to båter i Lillesand per år. I fjor solgte vi 28. Vi ville bygge videre på dette konseptet og har leid 300 kvm med bryggeplass midt i Stavanger hvor vi har utstilt seks-syv båter. Vi har også et samarbeid med Son Marina hvor vi tenker å gjøre det samme. Hva vi skal gjøre i Vestfold og Oslo har vi ikke riktig bestemt enda, men noe blir det.
Du er innom bruktbåt også?
- Ja, det er blitt en god del. Det er i tråd med strategien om at vi skal kunne leve av det norske markedet. En av forutsetningene for å kunne selge hele produksjonen i Norge er at vi kan takle bruktbåter. Vi begynte med det så fort den nye momsloven trådte i kraft og ga åpning for å ta båter i innbytte, noe vi har hatt gode erfaringer med.
Hva er din resept for å få fornøyde kunder. Det kan jo ikke bare være vafler?
- Vi har sagt vi skal være en stor aktør i det norske markedet. Tidligere solgte vi 50-60 prosent av volumet her hjemme, resten gikk til eksport. Den strategien endret vi for noen år siden. Vi må kunne leve av å selge vår produksjon i Norge. Utlandet representerer kun et overskuddssalg. Den norske kronen er bare blitt sterkere og sterkere og eksportsituasjonen er svært vanskelig. En sterk norsk krone betyr at utenlandske båter blir billigere i Norge. Vi møter denne utviklingen med en type båter som du ikke kan kjøpe fra USA og England. Vi vil beholde treverket og håndarbeidet og jobbe mot nisjemarkedene. Der klarer ikke utlendingene å konkurrere med oss.
Tor Egil Baardsen har alltid hatt suksess med det gamle. Den aller første Scand-båten var den legendariske 24 Ancas Queen, en overmoden modell som Fjord fjernet fra sitt sortiment. Med enkle grep endret Baardsen litt på fargene, fikk laget et sorteloksert profil på skrogsiden og kjøpte teak i form av klebepapir i Arendal. Det første året solgte Scand 90 slike båter mellom Oslo og Kristiansand. Så ble det laget en 26 Cabin over samme lest, og snart så 25 Scand Classic dagens lys. En kjempesuksess med toalettet bak. På det meste ble det laget en Classic hver dag hele året.
Dere hegner om de litt trauste modellene. En dag må man vel anta at markedet vil ha noe nytt?
- Det kan godt hende. Men det er de gamle modellene våre som selger. Skrogene vi har i dag er 20 og 21 år gamle. 29 Baltic produserte vi 30 stykker av i fjor. Etter ferien i år har vi solgt 25 på syv uker. Alf Jensen, som i sin tid konstruerte båten, sa at vannet er det samme i dag som for tusen år siden. Hvorfor skal vi endre et produkt som er veldig bra? Ingen har klaget på sjøegenskapene til våre båter. Skrogene er så gode som de kan bli. Fra å være moderne båter for 20 år siden, er de i dag blitt klassikere. Det tidløse designet er helt bevisst. Så har vi Dynamic-linjen, som var meget moderne da den kom på markedet i 1985-86. Vi var ute med de runde formene før bilbransjen så i den retningen. Selv i dag finner du ikke en finere båt på vannet enn 9200 eller 7600 når det gjelder design. Og det finnes ikke bedre skrog.
Man kan ikke si at dere har drevet en aggressiv produkutvikling. Hva slags markedsoppfatning legger du til grunn for din produktsatsing?
- Vi har en klar strategi der. Produktlinjen skal bestå av planende og halvplanende båter, foruten snekker. Ved å kalle bedriften Scand Boats, altså skandinaviske båter, har jeg forsøkt å legge vekt på en designprofil som består av konsepter beregnet for Skandinavia. Etter 25 Classic utviklet vi 32 Atlantic som vakte enorm oppsikt da den kom på markedet i 1980. Det er gøy å se at vårt salg i dag er større enn noen gang - på tross av et meget svakt marked. Jeg føler at vi har truffet innertieren når det gjelder markedstilpassing av produktene våre.
Vi har møtt mange entusiastiske Scand-eiere. Hvor synlig er du overfor båteierne?
- Jeg er alltid tilstede på kontoret, klar til å besvare kundens spørsmål. Hver dag er jeg på plass i produksjonen litt før syv. Jeg dekker veldig mange funksjoner selv, og har bukta og begge endene. Det er en fordel for da kan beslutningene tas øyeblikkelig. Man slipper styremøter. Jeg arbeider syv dager i uken. Skal man sette krav til medarbeiderne sine må man selv være i første linje. Alle her vet at det ikke er noen som legger ned mer tid enn jeg. Jeg er engasjert i hver eneste båthandel som gjøres her. All kontakt med utlandet går via meg og jeg har veldig god oversikt over produksjonen. All økonomi, likviditet og så videre styres via meg. Jeg har alt i hodet, på godt og vondt. Selv om jeg er velsignet med en god hukommelse så har det jo sine betenkelige sider at man kjører et slik enmannsshow.
Man står overfor et generasjonsskifte i båtbransjen. Hvilke planer har du for Scand Boats videre eksistens?
- Jeg har ingen planer der. Ingen. Det er så mange ting som kan skje rundt en selv og rundt bedriften, så å legge langsiktige planer gjør jeg ikke. Hvor lenge jeg skal holde på med dette, og eventuelt andre, det lar jeg bare henge i luften. Hvis jeg vil, har jeg mange år igjen. Jeg har ingen planer om plutselig å sette meg ned. Å slå av bryteren tror jeg er farlig når man har vært så aktiv som jeg.
Hvor lenge har du vært i båtbransjen?
- Jeg begynte i Fjord i 1965. Da flyttet jeg inn i disse lokalene første gang og hadde stillingen som innkjøpssjef for hele Fjord-konsernet, med ansvar for innkjøp og lagerhold ved Fjord-fabrikkene på Rjukan, Tromøya, Hasseltangen og Grimstad. Jeg var 22 år og sjef for 40-50 mennesker. Ble hentet med privatflyet til Per Gyllenhammar på Kjevik og fløyet ned til Sverige for å forhandle med bestyrelsen i Volvo Penta om kjøp av 2.000 motorer. Det var spesielt, minnes Tor Egil, som på begynnelsen av 1980-tallet var med å kjøpe Fjord tilbake sammen med Bjørn Minde og Odd Simonsen.
- Vi startet Scand i januar 1976 med 3-4 mennesker ansatt og 50 000 kroner i lånekapital. I løpet av 10 år var vi den største båtprodusenten i Skandinavia. Da lå vi på rundt 430 båter i året. Vi er tilbake i 1985. Så møtte alle veggen i 1987. Vi hadde en fabrikk i Grimstad og en i Arendal, og 100 mennesker ansatt. I tillegg hadde jeg nettopp åpnet nytt bilanlegg hvor jeg solgte Nissan. Jeg eide fire forretningsgårder i Arendal til femti-seksti millioner, hadde to restauranter og et stort bakeri, og var innehaver av byens største skoforretning. Totalt bestod sfæren av åtte-ti selskaper. Vi importerte store båter fra Taiwan til Tyskland hvor vi hadde et eget selskap. Og småbåter fra Finland. Dermed dekket vi flere markeder.
Gikk alt med i dragsuget?
- Du kan si at vi trengte en investor. Mosvold-gruppen og Ugland-gruppen ville inn. Dette falt samtidig med Golf-krigen tidlig på 1990-tallet, og Ugland så intet lys i tunnellen. Eiendomsbiten var redusert fra 60-70 millioner til 25-30, men Ugland ønsket ikke å ta over eiendommene. En sanering av situasjonen var derfor nødvendig og en avtale med Ugland gjorde det mulig å kjøpe Scand tilbake og kjøre videre 1991. Vi hadde kontinuerlig drift hele tiden.
- Jeg gikk på jobb og solgte båter hver dag, selv om jeg ikke var ansatt noe sted. Pengene gikk til banken. I mange uker solgte jeg båtene til fulle priser i utlandet, selv om selskapet var konkurs. Da skjønte Ugland, som satt med pantet overfor banken, at de måtte gjøre en avtale med meg heller enn å selge boet. Det var blant annet snakk om at Windy og Trygve Hegnar skulle inn i bildet, men Ugland så jo at de kunne få en langt bedre pris ved å gjøre en avtale med meg. Da bobestyreren kom og skulle stenge telefonen, betalte jeg av egen lomme. Jeg hadde tapt om jeg mistet telefonforbindelsen.
Hvem sine båter var det du solgte da?
- Det var Uglands og bankens. Det er mye viktigere å være på banen enn å sitte på benken. Så flyttet vi produksjonen over fra Tromøya og hit i 1991 hvor vi leier av Ingemann Gjeruldsen. Det har aldri vært aktuelt å flytte etter det. Og her blir vi. Det er andre på området her som har etablert seg i Latvia og Polen. Også vi har fått tilbud om det, men har valgt å svare nei. Vi har såpass tro på at de folkene vi har er så dyktige og effektive at vi skal kunne leve av dem. Her skal vi være for å dekke det norske markedet.
Hvor viktig var eksportmarkedet for Scand Boats tidligere?
- I den vanskelige tiden før krakket hadde vi en eksportandel på oppimot 90 prosent, en stor andel gikk til Sverige. Men selv i Japan hadde vi importør, hvor det også foregikk lisensproduksjon av en forlenget utgave av Scand 550 under navnet 650. Vi hadde lisensproduksjon på 7600 og 9200 i Spania Og importører i alle landene i Europa. Da solgte vi for 90-100 millioner i året. Med nytt og brukt i år passerer vi nok 100 millioner. Nå skal vi holde oss på det nivået. Da utnytter vi lokalene og kapasiteten vi har optimalt.
Har dere noen tanker i forhold til nye produkter?
- Vi ønsker å forsterke oss på hjemmemarkedet i form av en mindre, lukket båt, som skal kunne gå ut i 40 knop i all slags vær. Vi kjører vårt eget løp og står fast ved vår egen design og ser aldri på hva de andre gjør. Men vi har sett oss kopiert i fargevalg og løsninger. De andre kommer ofte etter. Tidligere da vi utviklet en båt hvert år spurte vi aldri våre forhandlere hva de ville ha av produkter. Svaret ville alltid vært det som selger best der og da. Når vi skal planlegge et nytt prosjekt må vi spørre oss hva som vil selge best om ett eller to år. Ikke hva som selger godt i dag, avslutter Tor Egil Baardsen.