Havets hoff

Båtfolk i fokus

HAVETS HOFF

Familien Hoffs maritime "utskeielser" begynte i 1977 med en fem års jordomseiling med "Red Admiral". Stein og Diana dro med to små barn og kom hjem med tre. Robert ble til da sjøsyke Diana kastet opp en p-pille. Siden har det gått slag i slag og til sommeren skal paret på en ny langtur. Men det var roing som startet nautomanien og skapte hoffenes lidenskapelige forhold til havet.

Tekst: Anne Marit Klokk

Den 25. juli legger familien Hoff ut på en ny langturseilas, denne gangen i "White Admiral", en tysk 42 fots katamaran (BaltiCat), bygget etter WEST-metoden og med to 18 hk dieselmotorer. Det er 25 år siden legeekteparet dro på langtur med "Red Admiral", en ferrosement Colin Archer, type Cruiser, som de hadde kjøpt skroget til og innredet selv. Barna Martin og Elisabeth var den gangen fire og fem år og foreldrene var ikke erfarne seilere. Erfaringen kom underveis og da de kom hjem, var yngstemann Robert to år og alle fem hadde fått salt i blodårene og sinnsro i blikket. Vi kan underskrive på det, for vi var i Bergen og tok i mot dem i august 1982.
– Etter 25 år er en ny seilas på beddingen?
– Ja, nå er det dags, sier Stein og Diana. Vi møter de to på Sjøfartsmuseet i Oslo der de er i ferd med å tømme robåten "Star Atlantic II" for personlige eiendeler. Båten skal stå utstilt på museet en stund etter Steins unike roprestasjon- og rekord i fjor da han brukte 97 døgn på turen fra Lisboa til Guyana og var den første til å ro alene fra europeisk til amerikansk fastland.
– Langturen med "White Admiral" representerer en luksus vi ikke er vant med. Livet om bord i "Red Admiral" og spesielt i robåtene "Star Atlantic" og "Star Atlantic II" har vært nokså blottet for komfort. Nå skal også min mor som er 87 år være med og seile langt. Vi føler oss fortsatt spreke, men vi er tross alt blitt besteforeldre, vi er middelaldrende og ser fram til å kose oss mer enn det vi tidligere har tillatt oss, sier paret som oser av energi og overskudd, men som ser realiteten med aldersaspektet i øynene. Diana har sagt opp sin jobb som øyelege i Kristiansand og gleder seg til stillehavsseilas med varme dager, eksotiske strandhugg, nærhet til mann, besøkende familie og venner naturen og den sinnsro dette gir. De skal seile ni måneder i strekk og være hjemme i tre måneder mens båten lagres på land, og så får de se hvordan årene går. Stein søker foreløpig om ett års permisjon…
– Dere er begge fysisk sterke. Hvordan holder man seg slik?
– Vi trener mye. På maskiner i treningsstudio med roing, spinning og vekter. Ellers jogger vi en del. Det er klart at man etter hvert mister kondisjon og styrke. Kroppen forandrer seg med årene, så vi er ingen sprintere lenger. Jeg var med i NM i Concept roing nylig og ville nok gjort det bedre om distansen hadde vært noen ganger lenger, sier Stein som har rodd mer enn de aller fleste. Han er vokst opp i fjæra og vært vant til småbåter i skjærgården. Det var snekker og robåter, lite seil. Han har rodd hele livet og da han studerte medisin i Glasgow, traff han Diana i dette miljøet. Etter den siste "roturen" fra Lisboa til Guyana lovet han seg selv og andre at han aldri mer skal ro langt. Diana som selv rodde Star Atlantic II fra Kanariøyene til Barbados i 1999 på 113 døgn som første europeiske kvinne som ror et hav alene, har heller ingen planer om å ro langt, i hvert fall ikke i overskuelig fremtid.
– Har dere sluttet å ro etter rekorder over de store hav?
– Tja. Nå skal vi jo seile noen år og roe oss ned på den måten. Hvor lenge vet vi ikke, men vi har ingen planer om verdensrekorder, selv om jeg fortsatt eier min del av Star Atlantic II som nå til min store glede har fått plass på Sjøfartsmuseet i vinter. Den siste "turen" sitter fortsatt i kropp og sjel. Jeg var sliten og selskapssugen da jeg kom i mål, noe jeg er i ferd med å fortrenge. Tilbake er stort sett bare positive tanker og minner fra den store utfordringer den turen representerte. Ensomhet glemmer man fort når man er tilbake i svilisasjonen igjen. Jeg sier det vel slik at jeg aldri skal ro langt av hensyn til familien. Både Diana og Elisabeth har rodd på hav og over hav. De har fått nok av det og Elisabeth er nå etablert fotograf i England, hun skal snart gifte seg og da blir det fort flere barnebarn. Nei, vi får se i øynene at vi har nådd "middagshøyden".
Familien Hoff har på sin beskjedne og seriøse måte oppnådd enormt mye gjennom sin drivkraft, eventyrlyst, samhold og kjærlighet til havet. Det er blitt flere bøker, både for voksne og barn. Fra den første jordomseilingen med "Red Admiral" skrev Stein "Red Admiral, og familien som seilte jorda rundt" og sammen med Diana "Jorda rundt med Elisabeth og Martin".
–På midten av 80 tallet brukte jeg et par år på mediejobbing og reiste rundt og laget et par filmserier og diverse programmer for tv og skrev bok om Galapagos og Pitcairn. Vi har vært så privilegert at vi har fått drive med vår hobbyvirksomhet mens vi har praktisert som leger. Det gleder oss at "Red Admiral" fortsatt flyter og tar langturer med sine nye eiere i beste velgående. Hun ble seilt av Astrid og Per Haugen og deres sønner Einar og Martin først hjem fra Barbados i 1999 og så fra 2001-2002 på en årelang og meget vellykket tur via Karibia og USA. Det er en stor glede å se at en ny barnefamilie opplever seilereventyret kanskje likt det vi gjorde. De har også møtt mange som kjenner skøyta fra tidligere. Nå har hun hjemmehavn i Bestumkilen.
– Gjennom våre mange reiser og opplevelser har vi fått et nettverk av venner, og verden rundt har vi utelukkende møtt hyggelige og hjelpsomme folk. De første årene trodde vi at det var på grunn av barna, men det har fortsatt fram til i dag. I vår urolige verden er dette en unik ballast og gave. Vi vet at når vi snart er under seil igjen, har vi de samme forutsetningene og forventningene til å oppleve rike mellommenneskelige relasjoner, sier Stein Hoff om deres neste "drømmetur".