M/S Dixie Lily: Wien, Slovakia og Ungarn

M/S Dixie Lily på tur igjen

Wien, Slovakia og Ungarn

M/S Dixie Lily tråkler seg smått og pent sørøstover gjennom Europas kanalnett. Skipper Thomas beskriver her båten og utstyret i detalj og forteller om storslåtte Wien, dekadente Slovakia og sjarmerende Ungarn.

Tekst og foto: THOMAS BELL

Det dukker opp mange spørsmål fra Båtmagasinets lesere på e-mail om båten. Jeg skal beskrive det mest elementære. Dixie Lily er en motorbåt, seilføringen vår er ment til nødbruk og stabelisering ved sterk sidevind. Vi har en dieselmotor på 6,22 liter som yter 127 hk. Vår cruisingspeed er ca 10 knop og vi bruker ca 10 liter pr time, noe mer nå som vi er lastet til randen. Dieseltankene er på 2 x 200 liter pluss 110 liter ekstra for denne turen. Til dels er det langt mellom bunkersstasjonene både i Middelhavet og på kanalene.
Vi har oljeskift for et år, litt i overkant, men ved en oljelekkasje av noe omfang, trenger man det. Vi tror ikke de har verdens beste produkter i tidligere østblokkland, så derfor mer olje og filtere enn ellers. I Middelhavslandene får man alt. Tankkapasitet for vann er ca 800 liter. Nå er vi så tunge med annen last at vi ikke går lange strekk i rom sjø med mer enn et par hundre liter. Vi har seks batterier på 115 amp. hver fordelt på to kretser,1 + 5 med manuell bryter og en Ladac laderegulator. I tillegg har vi en 220 V lader på 30 amp. fra Ladac. Varmtvannet går fra motoren, men vi har 220 V på den i tillegg. Oppvarming er fra motor på 10 Kw og sentralfyr på diesel uten bruk av strøm!
Komfyr og tre kokebluss på gass, lettest og best er vår erfaring. Køleskapet er vårt gamle Isoterm som har gått ca 10000 timer fra før og vi regner med at det gjør jobben sin de neste to årene. Det har aldri sviktet og ølen blir så kald at den nesten fryser. Vedrørende gass har vi to 11 kg alu-flasker med Deutche Industrie Normen kobling, som er mest kurant på en tur som vår. En kolbe varer ca to måneder med vårt forbruk, mye varmedrikker og baking.

Jolla viktig

Vi har beholdt den gamle slepejolla, en Bombard C3S, men vi har byttet motor til en15 hk Mariner, som er lett og har litt krefter. Jolla er viktig, særlig i krisesituasjoner. Vi har reddet flere båter med den jolla og sprek motor. Derfor er det utenkelig å ha en 5 hk påhenger. Når det blåser hatter og høy og ankeret til naboen slipper, er det fint å kunne hjelpe. Ellers har vi fornyet oss med autopilot og kartplotter GPS fra SIMRAD. Jeg valgte plotter fordi da fikk jeg med innebygget ekkolodd og kunne hive ut en boks! Jeg er tihenger av minst mulig bokser, men kun det beste er godt nok (hvis lommeboka klarer det).
En autopilot er behagelig. Vi går strekk på opptil 160-170 nautiske mil, og det er tungt å sitte fra morgen til kveld og stirre i kompasset! Det jeg ikke var klar over, var hvor stor hjelp en kartplotter er. Jeg er imponert over hvordan den forenkler navigasjonen, spesielt om man trenger å forandre på kurser og mål underveis. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få så mye hjelp av en plotter. Men likevel er et godt mannskap inklusive kapteinen det aller viktigste!
Det som ellers er nytt ombord er mobiltelefon i tillegg til VHF. Vi har to PCer om bord og modem. Det forenkler kommunikasjonen, men jeg ville hive ut mobilen før VHFen! Vi valgte et NOMADE abonnement fra Telenor fordi det dekker både telefon, data og fax overføringer. Vi er nye databrukere, men lærer fort nå når vi har anledning til å bruke det i flere sammenhenger daglig.

Nyttig erfaring

Man må ikke være så erfarne som Cecilie og jeg er i dag for å begi seg ut på en slik tur. Vi var ikke erfarne i farvann uten for Sørlandet forrige gang vi dro på langtur. Det lønner seg å lytte til erfarne mennesker, være ydmyk ovenfor sjøen og båtlivet, da kommer du langt. En tysk kaptein sa en gang til meg at det bare er idioter som ikke er redd for havet. På forrige tur kom vi to ganger ut i liten storm med bølgehøyde på gode 7 meter. Det er klart man er redd da, men redselen må aldri lamme handlekraften eller bedømmelsen din!
Uansett hvor nøye du planlegger og uansett hvor mange værmeldinger du hører på, vil du før eller siden komme ut for uvær. I utgangspunktet går ikke vi ut hvis det blåser mer enn frisk bris! Apropos frisk bris. Da vi kom over til Østerriket på Donau, fikk vi hard vind rett i nesa med masete sjø. Flere grunner, sterk strøm, vinden i mot og så kom en enorm katamaran oppover elva. En hotellbåt, ca 150 meter lang. Vi fikk et par sjøer over baugen og videre over hele overbygget, vi stampet som i sterk kuling, og det venter man seg ikke milevis fra havet. Disse hotellbåtene tar ikke særlig hensyn til mindre fartøyer.

Krangel med de store

En kveld vi hadde lagt til ved en kai som var offentlig og til fri benyttelse for alle, dukket det opp en slik koloss og kapteinen ba oss forsvinne. Han kom litt for nær oss og fikk vel ”hetta”, for han la inn baugtrusteren så vi lå klistret til kaia, samtidig som han i sterke ordelag ba oss få opp farten. Vi hadde ingen mulighet til å komme av flekken med propellstrømmen hans i siden, så det endte med at vi ga ham en lekse på engelsk som jeg ikke har tenkt til å gjengi her. Han tok til fornuften og vi kom oss av gårde om enn noe motvillig. Vi opplevde noe lignende i en sluse da vi fikk ordre fra slusen om å gå lenger frem. I det vi siger fremover og opp på siden av en slik hotelbåt, setter kapteinen på sideproppellene og vi går i sluseveggen så det braker.
Vi fikk ingen alvorlige skader takket være ekstrem fendring, men det gjelder å være observant. Når det blir opplyst på høyttaler og VHF at småbåtene skal lenger fram i slusen, skyldes det at de større ikke gidder å fortøye og det kan oppstå gufne situasjoner for oss som er små. Men jeg vil med det samme si at de fleste av lekterskipperne er meget hyggelige og viser hensyn, og vi er blitt svært godt mottatt av enkelte slusebetjenter. Men du må være varsom i nærkontakt med store fartøyer. Enkelte lektere er lenket sammen så de kan være 20 x 300 meter. Håper ikke dette virker for belærende eller skremmende det er ment som ren informasjon.

Wien og Slovakia

Wien sto på programmet og vi fant en yachthafen i utkanten av byen. I Wien fikk vi med oss det viktigste, Domen med det høye tårnet hvor vi faktisk (mot betaling) trasket opp de vel 360 trappetrinnene for å nyte utsikten. Cecilie foretrakk å sitte i skyggen på en café og nyte en eksklusiv sjokoladekake og en kopp espresso mens J.F. og jeg kjempet oss oppover med noe motvillig muskulatur mot toppen av kirketårnet. Vi gikk også en tur i den store gedigne byparken.
Etter dette historiske møte med Wien, ble Slovakia en sterk kontrast. Vi er klar over at Slovakia har mye å by på også innen stor arkitektur, men vi fant en havn så preget av Sovjetsamveldets fallitt og fall at det er vanskelig å finne ord. Gjestfriheten var det ikke noe å si på, skjønt noe reservasjon fra det gamle systemet lå vel der. Vi seilte altså inn i en stor industrihavn og la oss longside en stor ”pusher”. Mannskapet forsvant som om vi hadde pest ombord, men det dukket opp en vennlig mann på ca 35 år som kunne noe tysk. Han kalte opp Slovakia radio på kanal 13, og etter mye om og men, forklarte han oss vennlig at vi måtte legge oss i en annen havn lenger ned, og at vi måtte melde fra på kanal 13 hva vi foretok oss og når vi skulle dra. Vi gjorde et forsøk på å finne den angitte flytepontongen, men jeg vet ikke om vi fant det riktige stedet, for vi opplevde et regnskyll jeg aldri har sett maken til. Vi gjorde derfor fast i en rusten holk innerst i et havnebasseng og lot også kanal 13 være i fred, fordi jeg hadde overhørt ”brølingen” på slovakisk derfra og fant ut at det var dødfødt å prøve.
Vi hadde mange rare opplevelser her. Folk er hjelpsomme og vennlige, men de har et stykke igjen før ting er på plass der i gården. Det var også rimelig vrient med inn- og utklarering, fordi det er vanskelig å finne tollkontoret. Ingen skilt, bortgjemte og nedslitte kontorer, men tollbetjentene var absolutt hyggelige! Det er stivbeinte regler, masse papirarbeid for å tanke opp båten, betalingen skjer i banken og ikke på bunkringsbåten, så kvantumet må du vite på forhånd. Det er bevæpnet vakt fra myndighetene om bord på bunkringsbåten osv. Folk beklager at de lever i et ”post kommunistisk”system (deres egne ord!) Vi droppet bunkring og håpet på bedre forhold i Ungarn.

Vennlige Ungarn

Det var det også og her møtte vi en vennlighet av det sjeldne! Vi hadde sett i Rod Heikells bok over Donau at det lå en campingplass med lystbåthavn på Km 1745 som vi fant etter hvert. Det var ingen oppmerking av leden og da vi hadde bakset en tre kvarters tid og satt baugen ned i gjørma 3-4 ganger, gikk ankeret ut. Vi lå i le av en stor øy, så det var ikke noe strøm å snakke om og vi merket ikke lekterne når de gikk forbi, dessuten sparte vi jo havnepenger for den natten. Dagen etter tok vi jolla inn og forhørte oss litt om mulighetene for diesel og vann. Vann var det på brygga og de loset oss inn for her gikk dybden fra 4 meter til 30 cm på et par båtlengder, og med en sikt i vannet på 10 cm, er det ikke så greit.
Ellers var dette et nydelig sted med bad, dusj, vaskemaskiner og tørketrommel i servicebygget og fri adgang til svømmebassenget om du kom med båt, bobil, telt eller leide rom der. De hadde dessuten en utmerket restaurant.
For å fylle diesel, fikk vi låne kanner og de kjørte oss til bensinstasjonen så vi fikk nok diesel til å nå Budapest. Vi ble her på Eden Camping et par dager, for det var blitt sommertemperatur for alvor. Da var det bra med svømmebasseng for John Fredrik. Vi traff mange hyggelige mennesker her b.l.a. en hollender som også hadde tenkt seg til Svartehavet,Tyrkia og Middelhavet. Han eier en Sea Ray på 13 meter, og hadde kjørt fra Nederland til Eden Camping i Ungarn på 9 dager, slå den! Her snakker vi om 1700 km, 65 sluser og Rhinen i motstrøm. Han nådde Frankfurt på 1 ½ dag! Vår seilas er noe helt annet, det er ikke meningen å komme fort frem, men det er imponerende likevel.

Kulturopplevelser

Vi ble også kjent med en svært hyggelig ungarer som fortalte om de stedene vi ikke måtte gå glipp av og han insisterte på at vi skulle kontakte ham pr. tlf. hvis det oppsto vanskligheter videre i Ungarn. Det er utrolig mange søte og snille mennesker vi treffer. Etter en omstendelig avskjed med vår nye venner fra Eden Camping, seilte vi ned til Esztergóm, en svært vakker by og historisk sett en milepel. Historien herfra starter helt tibake til 400 år f.Krf. Jeg skal begrense meg til å nevne at Ungarens første konge fikk bygget sin residens her på slutten av det 10. århundre, det hersket fred og fordragelighet frem til 1526 da tyrkerne inntok byen. I dag er byen hovedsete for den ungarske kirke, Ungarens største dom ble reist her på toppen ved den gamle borgen, påbegynt i år 1820. Det er et enormt byggverk så gedigent at ikke noe av hva vi har hjemme i Norge, kommer i nærheten hverken i prakt eller størrelse.
Denne vår reise på Europas store elver forteller tydelig at mens vi nordmenn levde som bønder og fiskere, skaptes det ene praktbygget etter det andre langs disse elvene. Grunnen til at vi er her nå, er nettopp et ønske om å få se deler av denne kulturen under ett. Jeg vil si at ungarere er så absolutt vesteuroperere og et folk som står oss nær i tenke- og væremåte. De har lidd under et dårlig styre i et par generasjoner, men dette har kanskje konservert noe av gjestfriheten som jeg føler det moderne vesten i stor grad mangler.
Dette er ikke ment som en moralpreken, men til ettertanke for oss alle. Da gjenstår det en liten hilsen fra DIXIE LILY for denne gang, vi lar høre fra oss!