Båtfolk i fokus: Erling Viksund

Båtfolk i fokus

Gladgutt og gründer

Erling Viksund - et ramsalt synonym for sjarkfiske. I sin ungdom ikke lite av en gladgutt heller, ble vi fortalt. En gründer som gjennom generasjoner har ført en turbulent tilværelse i båtbransjen – i en grad som har gjort navnet til nær et begrep. Hvordan ser han på fortiden og fremtiden?

TEKST: ATLE KNUTSEN

Bred kommer han meg i møte idet jeg stiger i land hos E. Viksund Båtbyggeri i Strussham på Askøy. Iført et av sine særtrekk – joggedressen. Håndgrepet er fast og blikket lurt. Ja, jeg var et ukjent fjes for ham. Og hvor lenge hadde jeg vært i journalist i Båtmagasinet? Erling Viksund kjenner mange, og de fleste kjenner Erling Viksund. Historiene er tallrike, og de fleste av dem vitner om en fargerik natur. Hans engasjement har ført Viksund-navnet over store deler av kloden. Fallhøyden har til tider vært stor. Når han skal kaste et tilbakeskuende blikk på eget verk, er det minnene om slitet og suksessene som springer Viksund først i pannen. Et menneskelig trekk, ja, kanskje den egenskapen som hele tiden fikk ham til å fortsette.

Lang fartstid

– Det er en herlig bransje, sier Erling Viksund ettertenksomt. Etter femti år i arbeidslivet har han overlatt E. Viksunds Båtbyggeri på Askøy til sønnen Rune, og bedriften på Sri Lanka til sønnen Jostein.
– Jeg var ung og sprek og sulten på utfordringer. Og fullstendig båtgal. Jeg fikk min første båt rundt 1960 med en 8 hk Sabb. På den tiden kjøpte og solgte jeg trebåter. Det var i brytningstiden da plastbåten gjorde sitt inntog. De første femogtyve årene var preget av stor etterspørsel og god økonomi. Tross alle motbakker har båtbransjen vært min arena like til i år.
– Jeg fikk hyre den dagen jeg fylte 15 år og reiste ut på de store hav seks dager etterpå. Gikk i land ett år senere for å begynne på handelskolen. Deretter var det læretid i en forretning i Bergen i tre år, avløst av noen måneder i militæret. Kort tid etter at jeg dimmet, startet jeg min egen forretning som 21-åring. Som båtprodusent begynte jeg for alvor i 1965. Da lagde vi en 25 fots snekke som ble presentert første gang på Sjølyst i 1967. Den hadde et flott design og betydelig appell hos et visst publikum. Men vi sto ved siden av en båt som het Ancas Queen. Den var blålakkert og noe av det flotteste man til da hadde sett i Norge. Etter en kjapp vurdering av situasjonen, fant vi ut at vi måtte lakkere båten blå. Vi holdt på hele natten og da messen åpnet dagen etterpå, var båten klar. Jeg solgte bra under den messa. Det gikk i ett. Jeg kom hjem med 29 ordre og innbetalte håndpenger.
– Du må ha en veldig oversikt over båtbransjens utvikling?
– Vi var jo tidlig ute, i en tid da nå avdøde personer som Kåre Drangsholt, Hugo Wold, Karl Kristian Breivik, Oddvar Hansen, Odd Simonsen og flere andre dominerte. En gjeng som virkelig brøytet opp og gikk foran og lagde spor. De hadde det nok ikke lett og det var nok et helseslit. Nye generasjoner kom til, sammen med nye teknikker og båttyper, og ikke minste en internasjonal påvirkning. Det ble en rivende utvikling i båtbransjen utover i 1970-årene. Samtidig fikk vi en politisk-økonomisk endring som ga båtprodusentene helt nye vilkår. I 1974 fant Norge olje, og i 1978 kom en ny miljøvernlov med helt nye krav til innemiljø. Da vi bygde denne fabrikken, var den dimensjonert for å bygge båter opp til 50 fot. Det krevet et ventilasjonsanlegg som kunne kjøre inn 100.000 kubikk oppvarmet ren luft i timen. Dette var greie betingelser da dieselen kostet 1 krone literen, men tidene endret seg. De tillatte grenseverdiene for gass ble ytterligere satt ned, og våre investeringer brått foreldet. Bedriftsøkonomisk er det ikke alltid like enkelt å være blant de første. På den annen side var det ikke så mange om beinet den gangen. Vi hadde vårt marked og var relativt alene om det. Men så fikk vi en avskalling her på bruket som kanskje var negativ for vår bedrift, men positiv for samfunnet. Jeg tenker på Viknes som jeg startet sammen med Jan Inge Sivertsen, jeg hadde 49 prosent og han hadde 51. Siden solgte jeg meg ut. Samtlige av NB-folkene jobbet jo også her hos oss før de etablerte sin egen fabrikk. Av og til følte jeg meg som en gytelaks som går opp i elvene og gyter. Når han er ferdig med det, så dauer han av utmattelse. Selv om jeg ser stort på det, så var det litt surt når de andre kom opp og ble like store som oss, uten å ha de samme problemene å slite med. Men de har vist seg dyktige. Og de var godt opplært.

Fiske

– Hvorfor begynte du med sjarker?
– Livet har artet seg slik at jobb og fritid har gått i ett, og jeg har vært veldig opptatt av fiske. Det ga en spore å se hva slags båter de måtte greie seg med i min barndom. Når det gjelder utviklingen av den moderne sjarken, må jeg nok i all beskjedenhet få si at vi har drevet en pionervirksomhet. Og satt spor etter oss. Når du kommer nord for Kristiansund ser du tusenvis av disse sjarkene. I en 20 års periode bygde vi over 100 i året. Fortsatt bygger vi sjarker, nå delvis på Sri Lanka.
– Som sagt har arbeid og hobby gått hånd i hånd, og jeg har jo hatt gleden av å nyte livet. I 1994 reiste jeg nordover med en 31 Viksund uten autopilot i seks knops fart for å være med på Lofotfisket på Røst og Værøy. Jeg var på Røst i to måneder. Men når du er 60 år og har vært borte fra kona i to måneder, så haster det med å komme hjem. Så jeg reiste hjem med seks mils fart. Uken etter kastet jeg loss igjen, med den samme båten, denne gangen med kurs for Finnmark og Nordkapp hvor jeg også tilbrakte to måneder. Det var et herlig halvår hvor jeg bodde ombord og fisket litt. Til vinteren håper jeg nok en gang å komme meg av gårde til Nord-Norge med en ny kombisjark som Rune skal lage. Lofotfisket er et liv for guder. Skjønt været underveis setter båtene på adskillige prøver. Som båtbygger får man anledning til å gjøre erfaringer med produktet som alle produsenter burde skaffe seg.

Motgang

– Jeg er nok en typisk gründer. Mindre interessert når det begynner å gå. Jeg har hele tiden villet lage båter, gode båter. Det har vært mer interessant enn å tjene mye penger. I all beskjedenhet må jeg få si at jeg har vært aktiv. I 1970 reiste jeg til Harstad og etablerte Viksund Nord – en betydelig sjarkfabrikk, mye større enn fabrikken på Askøy. Jeg hadde klippetro på at havfisket ville begrense seg selv på grunn av ressursene, og at kystfisket ville bli det bestående. Det viste seg å være skivebom. På slutten av 1980-tallet tårnet problemene seg opp. Banken vår gikk konkurs, som et av mange problemer i jappetidas kjølvann. Det kunne til tider være fristende å gi opp, men jeg har hatt den innstillingen at man skal kjempe til siste blodsdråpe. Jeg har aldri vært personlig konkurs, og holdingselskapet mitt har heller aldri gått konkurs. Men en del av mine firmaer gikk dundrende over ende. Jeg har tapt enormt med penger. Skjønt bygningene står der den dag i dag, og der foregår det båtproduksjon.
– Hva jeg har igjen? Jo, Viksund-båtene er anerkjent. Det er ikke mange båtmerker som kan vise til like mange produserte enheter gjennom årene. Jeg er ikke blitt personlig rik av det, men jeg har en god pensjon. Jeg har hus og båt, og litt penger i banken. Noe mer vil jeg ikke ha. I de neste ti årene vil vi gjerne tilbringe vintrene på Sri Lanka hvor min eldste sønn Jostein driver produksjon av With og Viksund-båter. Han har også kjøpt en eiendom der nede og er i ferd med å etablere et turistanlegg. Utviklingen er meget positiv. Her hjemme ser vi jo at det ikke blir lettere å produsere båter med årene.

Mot Østen

– Ja, ser du noen trekk?
– Jeg gjør jo det, men vet ikke hvor mye jeg skal si. Viksund vil fortsette i Norge som en bedrift med spesialkompetanse. Men vi er nok klar over at vi kommer til å importere mer enn vi vil eksportere i fremtiden. Det er et stalltips jeg er villig til å sette ganske mange penger på. En del andre nasjoner kommer nok til å overta en del av volumet i norsk båtproduksjon, mens vi blir sittende igjen med spesialbedrifter. Vi har solgt former til Latvia og Russland, og vi har egen fabrikk på Sri Lanka. Norge er blitt et komplisert land å produsere konkurranseutsatte industrivarer i.
– Rent kvalitetsmessig tror jeg ikke det er noe godt alternativ å flytte båtproduksjonen til Øst-Europa. De tidligere kommunistlandene var så gjennomregulerte at det vil ta adskillige tiår før disse landene oppnår en internasjonal konkurranseevne innen plastbåtproduksjon. Jeg skjeler mer mot Asia. Asiatene er svært grundige og arbeidssomme folk, noe jeg anser å være en viktig lokaliseringsfaktor. Videre får man i visse områder gunstige temperatur- og fuktforhold med på kjøpet. Sri Lanka er i mine øyne et meget velegnet sted med veldig dyktig arbeidskraft. Det er også en freetrade-sone med gode etablerings- og skattebetingelser. Uansett hvor man etablerer seg, tar det lang tid å etablere en kvalitativt god nok produksjon. Dessuten er fraktkostnadene en del av medaljens bakside. Vi startet fabrikken på Sri Lanka sammen med en båtbygger som jeg møtte der nede i 1979. Vi har tilført formteknikk og designteknikk og produserer nå 300 båter i året – både for det norske og andre markeder. Aktiviteten er sterkt økende, fra kun With-båter til litt forskjellige ting i dag…., avslutter Erling Viksund knapt.