Den første våren

Den første våren

Av Ingvar Johnsen
Under denne vignetten vil vi samle alle slags erfaringer fra vår reportasjebåt, en 15 år gammel Grand Banks 32. Nytt og brukt utstyr, "kosmetikk" til treverket, moderne elektronikk, "lurium" på flaske og boks og diverse annet på markedet.

De mest ihuga Grand Banks-fans, inklusive de tidligere eierne og importøren i Norge, griner på nesa over at vi våger å rokke ved en gammel dames style med utvendig dreggvinsj, hydraulisk styring og denslags moderniteter. Vi må nok bare beklage, men en båt i tjeneste for et moderne båtblad har andre oppgaver enn å bli "boat of the show". Når det er sagt, har importøren West Marine A.S. i Bergen ydet utmerket service. De klarte bl.a. å skaffe reservedeler deler til doen da den norske importøren ga opp og anbefalte kjøp av ny. Vi kunne saktens ha fulgt importørens råd og skiftet do, men Groccoen er et bunnsolid stykke arbeid - et tungt treskeverk, javel, men ærlig og ordentlig å skru på.
En Grand Banks er et utmerket utgangspunkt som testlaboratorium. Båten er full av mulige og umulige materialkombinasjoner, blokker, tauverk, aluminium, bronse, lakkert, oljet og ubehandlet teak, plast, 220 volts landstrøm, 12 volts anlegg og 6,5 kw Onan aggregat, diesel varmeapparat, gass komfyr, 12 volt/220 volts kjøleskap, gammel velprøvd teknikk klar for kombinasjoner med moderne installasjoner i takt med utviklingen.

Etter vinteren

Båten ble tatt i bunnen i fjor høst. Litt slim på grunn av stilleligge forsvant etter den første turen. Den siste turen gjennom isen tok en del av bunnstoffet langs vannlinjen, så det er mulig vi må opp før sesongen er over. Båten har altså ligget ute. Den første eieren hadde den på land hver vinter. Nå har den ligget ute de siste par årene. Mange mener mye om hva som er best, men en "interpolering" av rådene tilsier at båten bør på land hvert tredjeeller fjerde år.
Vi valgte å konservere både 220-volts aggregat og motor skikkelig. Bare diesel og oljefilter sto igjen til årets klargjøring.

Vårsjokket!

Etter mange års trening, gikk klargjøringen av den forrige reportasjebåten, en Windy på et par dager. Med ambisjoner om å ta hele båten ned til beinet for å hente opp ny finish overalt, var det helt klart at det ville ta umulig mye tid. Selv der vi valgte å ta jobben grovt, ble tidsbruken et sjokk. Ikke det at vi var uforberedt på at større båter er mere jobb, men kombinasjonen av at vi kanskje gapte over litt for mye under en kjølig vår, kombinert med all avmasking og tildekking, avskar enhver drøm om tidlige vårturer. Trøsten er at med et jevnlig vedlikehold, blir denne jobben mindre og mindre for hvert år .
Vårpussen ble konsentrert om treverket. Malte vindusrammer, oljet og ubehandlet teak kant-i-kant med plast, innbyr ikke til snarveier. Vårt båthold er basert på at vi skal gjøre mye selv - både utstyrsvalgene og den praktiske jobben. Angstnevrosene startet derfor allerede ved nyttårstider. Hvilket middel skal velges? Owatrol, Benar, Burgess Wood Sealer, Hempel, International, Epifanes olje, lakk, en-komponent/to-komponent eller epoksy. Hvis du tror at vår erfaring, alle våre tester og all ekspertise vi stadig vekk tyr til, gjør valget lettere, tar du feil. Derfor ender man ofte opp med de samme tenkemåtene som en hvilken som de fleste båtfolk. Behandling av treverk er et stort område Båtmagasinet gjør mye med, men for oss endte det faktisk med at valget ga seg selv:

Benar

Da valget falt på Benarolje fra Jotun, var det fordi all utvendig behandlet teak allerede var behandlet med Benars UVR olje spesiallaget for "eksotiske tresorter" som det står på boksen. Denne oljen inneholder fargepigmenter som gjør treverket mørkere og brunere. Dette bandt oss fordi vi ville unngå fargeforskjeller i og med at vi ikke skulle ta alt treverket. Når Benar var en av de tre vinnerne i den store testen av treoljer vi presenterte i mainummeret, sier ikke det alt om oljen. "Den eneste oljen som tåler de enorme påkjenningene av havet som slår mot skroget", har nordnorske fiskere påstått i alle år. Hardere midler blir faktisk slått i filler av sjøen.
Benaren er elastisk og seig, men elendig mot mekanisk slitasje. Da vi forhalte båten etter at det fjerde laget ufortynnet blank Benar hadde herdet i tre dager, forsvant oljen som dugg for solen da ei trosse uforsiktig ble dratt over rekka. På slitedelene vil vi derfor prøve med et eller to lag Ravilakk for å se om dette kan gi bedre sliteflate.
Stort sett kan man si at mannen som holder i boksen er viktigere enn innholdet. At Burgess Wood Sealer endte på jumboplass i den tidligere omtalte testen, blir nok forvirrende for mange. Vi testet midlet under andre bruksforhold mot Owatrol på den samme badeplattformen og Wood-sealeren vant suverent.

Mange nyttige tips

Vår oppskrift ble vått-i-vått med blandingen Benar UVR/white spirit ca. 50/50 til treverket var mettet, tre lag ufortynnet UVR, et lag blank Benar og Ravi på noen av sliteflatene som en test. Ellers skal man huske på at Benar-oljen er et middel som ofrer seg. D.v.s. at klimapåvirkning fjerner og matter overflaten. Etter en normal norsk sommer i klimaboks under laboratorieforhold hos Jotungruppen, forsvant ca. ett lag. Da klarer det seg med oppfrisking underveis under forutsetning av at jobben er gjort grundig fra bunnen av. Slurver du ved at treverket ikke er rent og tørt, ødelegges overflaten uansett hvor mange lag du legger. Slurver du med overflatelagene slik at vannet trenger gjennom et for dårlig overflatesjikt, kommer flekkene der ganske raskt.
Husk også på vedlikehold i sesongen. Hvis overflaten får et sår, fram med sandpapir, pensel og olje. Dette kan føre til fargeforskjell, men det jevner solen ut på kort tid. Underveis kommer selvsagt de gode rådene fra interesserte forbipasserende. Ett råd vi satte ekstra stor pris på kom fra en trebåtkompis som er malermester. Jeg holdt på å mattslipe mellom to lag. Oljen klinte seg i 240-papiret fordi vi hadde undervurdert tørken. -Du har jo slipepapir på flaske, sa han og pekte på Acetonflasken. En skvett Aceton i oljen erstatter mattslipingen, fordi acetonen løser opp litt av overflaten på det forrige laget, slik at det forbindes 100 prosent med det nye, var rådet.
En annen fin sak som er ny for oss er at både Tess og 3M har laget en tape som kan sitte lenge uten at limet og tapen skader underlaget. Syv dager nevner man. Vi brukte Tess-versjonen og den sto på i fire uker. Da var den litt sprø og vanskelig å få av i en fei, men den satte ikke merker. En utmerket sak i et land der solen ikke kommer på bestilling.

Dreggvinsj akterut

En aktervinsj måtte til. Denne gangen en Power IL vinsj fra Industri Lambertseter a.s.montert på plattformen. Der har sjefen sjøl en 36 foter med enormt vindfang, så det var naturlig å stille ham spørsmålene om hvor man burde legge seg med hensyn til kjetting/tau og type dregg. "Kjetting og Bruceanker" var de klare svarene. Kjetting er en ny erfaring, mens Bruce-ankeret er en av våre tre "krok-favoritter". Der er forøvrig gledelig å registrere at de norske leverandørene av vinsjer nå har løsninger for praktisk talt alle typer båter og behov.
Originalt er alle Grand Banks båter utstyrt med bunnsolid mekanisk styring med rustfrie vaiere, kjeder, trinser o.s.v., men også med en innebygget "slakk" som det ikke var mulig å teite inn nok uten at styringen ble for tung, etter vår smak. Styremaskinen til autopiloten var plassert på rattakselen på den utvendige styreposisjonen, og med den slakken og et foreldet elektromagnetisk (Fluxgate) kompass på kontinuerlig leting etter veien og spesielt nord, ble det avmønstring for "maskinstyrmannen". Faktum er at "han" også var anmasende og enkelte ganger farlig. Anmasende p.g.a. støyen, farlig for utsatte kroppsdeler i nærheten av knastene på et veivende knastratt drevet ev en styremaskin med kraftigere muskler enn du selv.
Vær klar over nord-problemet. Skal du ha en autopilot i våre farvann (nord for Danmark), går det en grense fra rundt 15 knop og oppover der et konvensjonelt elektromagnetisk kompass ofte har problemer med å finne nord. Det hender i saktere fart også. Et solid magnetkompass er da den eneste fornuftige løsningen. Noen leverandører mener å ha løst problemet elektronisk, og vi har sett systemer som styrer båten snorrett. Simrad er ikke i tvil: Vi bør kunne bruke et elektromagnetisk kompass.

Norsk styrmann

Vær oppmerksom på dette når du skal anskaffe en autopilot. Still heller de riktige spørsmålene før du kjøper piloten enn etter at du har betalt for en som får båten din til å skjene rundt på fjorden som en verpesjuk høne.
To elektronikkleverandører var aktuelle. Seatronic i Moss har Autohelm, Philips GPS, Garmin og Humminbird. Vi ønsket å bruke en leverandør for å sikre oss at kommunikasjonen mellom systemets bestanddeler var 100 prosent med en GPS som referansegiver til autopiloten og en effektiv radar, instrumentet som etter manges mening er den beste kystnavigatoren. Med 7,5 knop er det dessuten ikke lenger aktuelt å stikke fra været. Dette var hovedkravene. Det norske Simrad-konsernet omfatter nå produsenter av hva vi ønsket oss, og den norske tilknytningen, ble avgjørende for valget.
I skrivende stund er ikke monteringen i gang, så vi kommer tilbake i neste nummer, men bestillingslisten inneholder en Robertson 300 X autopilot med bærbar kontrollenhet på begge styreposisjoner, en Raytheon R40xx radar og Raytheon Raystar bærbar/stasjonær GPS med elektronisk kart. Den siste blir "hjernen" i systemet.
At vi kaster oss uti elektronikkens verden for egen båt først nå, skyldes at den forrige reportasjebåten var en planende båt og at vi er overbevist om at styring uten kontinuerlig utkikk i hurtiggående båter i norske kystfarvann, er farlig. Med en hurtiggående reportasjebåt var derfor ikke investeringen aktuell. Med 7,5 knops marsjfart, er alt klart både for navigasjon -og styrehjelp.