Med M/S Smirnoff i Middelhavet

Med M/S Smirnoff i Middelhavet

Endelig autopilot!

Terje og Bjørn Inge fra Sandefjord går sakte langs kysten av Italia. Vakre øyer som Scilla, Capri, Ventotene og Elba besøkes. Med ny autopilot ombord slapper de to godt av.

AV BJØRN INGE BARBRU

Da vi forlot Korfu, ble det vindstille og bleike. Endelig en sjanse til å kalibrere fluxgate-kompasset til autopiloten. På tomgang kjørte vi halvannen runde hardt styrbord og fikk beskjed fra elektronikken at den hadde tatt seg av resten. "Kalibrering bekreftet". Endelig skulle vi få prøve hvordan det er å ha autopilot ombord. 24 timers seilasen over til Crotone ble en ren fornøyelse.
Vi skiftet til hydraulisk gear våren '94 og brukte da en fleksibel kobling fra Centa mellom dette og akselen, en såkalt Centaflex. En slik kobling gir noen graders frihet i forhold til lineariteten mellom aksel og gear, og letter monteringsarbeidet. Men det viktigste for oss var at støyen ombord ble betraktelig mindre. Vibrasjonene fra motoren blir ikke i samme grad overført til akselen. Noe som videre reduserer motorstøy og "bråkete" svingninger i skroget. Med sekssylindret motor, vannavkjølt eksos og god lydisolasjon i motorrommet er båten blitt ganske så behagelig å kjøre. Dette, kombinert med den nye autopiloten fra Robertson, gjør seilasene svært avslappende.
Dagen etter tok vi en forholdsvis lang etappe til Roccela Ionica. Denne enorme marinaen er ikke ferdigbygget og derfor gratis. Med på kjøpet fikk vi god utsikt til de spesielle fjellene av sand som er typiske for denne siden av Søritalia. Perfekt. Vi syklet inn til den lille byen og fikk den slitne, men sjarmerende italienske arkitekturen midt i trynet. Etter alt vi har sett og opplevd, har vi på en måte glemt hva Italia er. Hellas har sin sjarm med hvitkalkede hus og blåmalte skodder, men Italia er totalt forskjellig og skaper sin sjarm på en helt annen måte.
På et fjell over byen fant vi et gammelt kloster, en ekte tre-etasjers ruin, uten noe turistdill med billetter og "adgang forbudt" soner. Her var det bare å spasere rett inn. I det vi går opp den brede steintrappen og inn i den raserte borggården, er det som vi går inn i en bok om Hardy guttene. Hvor er skurken som lå i den sengen av høy for fem minutter siden? Er det en flokk flaggermus der oppe i det som er igjen av taket over ballsalen? Og, mer reelt, vil vindeltrappen i tårnet uten tak holde vekten vår? Det er tross alt en del trinn som mangler. Etter å ha vært guttunger en halvtimes tid, setter vi oss på syklene og siger ned bakkene mot byen til is og brus før vi dro tilbake til båten.

Pittoreske Scilla

Vi hadde begge lyst på en stopp på Sicilia. Nærmeste havn ble da Messina. Men etter å ha kalt opp havneautoritetene diverse ganger og lett etter et passende sted i nær halvannen time, ga vi opp. I steden kjørte vi til Scilla på fastlandet like ved. Det var intet tap, snarere tvert om. En nydelig by som klamrer seg til fjellsiden, med veier som går i sikk sakk fra havnen og opp til sentrum. I smugene mellom husene langs vannkanten finnes det små "slipper" hvor man drar opp de små fiskebåtene for natten.
Fra havnen går en innebygget vei rundt en høy fjelltopp og frem til Scillas strandpromenade. Det er visstnok hit italienerne drar på ferie, får vi opplyst av en svensk jente. Hun er gift og bor her på fjerde året. Hun så det norske flagget vårt, og måtte jo bort å si hallo. Av henne fikk vi også tilfredsstilt vår nysgjerrighet med tanke på de merksnurrige båtene de har her. Relativt små fiskebåter med enorme baugspyd og kjempehøye master. I toppen av mastene er det montert ratt, gear og gass. Dette er lokale spesialbåter til sverdfiskfangst. P.g.a. det ekstremt klare vannet her nede, kan man se sverdfisken fra toppen av masten. En kar står da klar på baugspydet med en lystergaffel, mens mannen i masten jager etter fisken. En annen variant med litt kortere mast og intet baugspyd blir brukt til å lokalisere fiskestimer, for så å ringe inn disse. Jeg så en sverdfiskbåt komme inn med dagens fangst, to stk. Ikke mye, når man har fem mann i arbeid. Prisen for slik fisk ligger nå på ca. 200 kr/kg men vil synke til rundt 100 når sesongen virkelig tar til.
Vi bestemte oss for å ta en dag til her. Vi synes begge atmosfæren her er behagelig, og folk hyggelige. I en fotobutikk hvor vi kjøpte film, spurte jeg etter en bokhandel. Den unge jenta bak disken kunne ikke engelsk, men forsøkte så godt hun kunne å forklare hvor den nærmeste, og eneste, var. Hun stolte visst ikke på at vi skjønte forklaringen hennes, for hun låste butikken og fulgte oss helt frem. Det kaller jeg service.
På vei til Amalfi kjørte vi forbi vulkanøyene nord for Sicilia, deriblant Stromboli. En tysker vi traff fortalte at man på spesielle steder kan legge seg for anker, og er man heldig kan man på natten se rødglødende lava gli ut i et sydende hav. Dette skjer omtrent hvert tredje døgn. Amalfi's kyst må være et av de vakreste og mest fascinerende landskap i verden. Ikke rart Ibsen tilbrakte mye tid her. På det gamle og ærverdige Hotell Luna skrev Ibsen i 1879 "Et dukkehjem". Eller "Casa di bambola" av Enrik Ibsen, som det står på marmorplaketten utenfor hotellet. Året etter huset hotellet den tyske komponisten Richard Wagner, som har fått det italienske navnet Riccardo Wagner.
Vi ville helst komme til Capri tidlig på dagen for å få mest ut av oppholdet. Det passet derfor dårlig at dieselpåfyllingen i Salerno hadde tatt så lang tid, så vi drotilbake til Amalfi og på veien ble vi stoppet av Guardia di Finanza, toll og avgiftsvesenet. Vi som akkurat hadde fylt avgiftsfri diesel, og av den grunn burde holdt kursen mot et ikke- EU- land som Malta. Da den grå, oppskrapede båten kom opp på siden av oss, var vi ganske svette. Rutinesjekk, gutta var hyggelige og etter fem minutter ønsket de oss en god tur videre og vinket høflig farvel.
Alle pengene vi hadde spart på avgiftsfri diesel i dag måtte vi bruke opp for å holde budsjettet. Kvelden ble benyttet til å handle inn lokale spesialiteter, inklusive alkohol, nærmere bestemt sitronlikør. Området er berømt for sine sitronplantasjer, noe jeg så på en spasertur opp i dalen.Sitrontrærne blir kultivert på terrasser overalt i fjellsidene. Sluttproduktet, foruten ordinære sitroner, blir solgt på flasker av alle mulige størrelser og fasonger. Fra fiolin med tappekran til en godt voksen fisk, blanke eller med et håndmalt bilde av Amalfi og sitroner. Her var det noe for enhver smak.

Dyre Capri

Vi ankom Capri tidlig på dagen og prutet havneavgiften fra 600 kr. ned i 260. Enda bra fader'n har lært meg å prute. Selv om jeg ikke er blitt så ille som han, ennå. Det første vi gjorde var å leie en moped som var altfor liten til to. Øya er ikke så stor, så syklene våre hadde nok gjort nytten, selv om det er bratte bakker her. Vi fikk sett både Capri sentrum og Anacapri, de to byene på øya. I Anacapri tok vi den obligatoriske stolheisen opp den 589 meter høye fjellskrenten som stuper rett ned i havet. Det er vanskelig å beskrive følelsen man får når man står og lener seg mot gjerdet og ser rett ned i havet. Snaue 600 meter under oss ser vi fjellet møte havet, mens måkene sirkler rundt noen mindre fjelltopper, langt under oss. I Anacapri finnes også det vakre huset til den svenske doktoren Axel Munthe med navnet Villa San Michele di Axel Munthe.
Prisnivået på øya er ganske høyt. Om noen tenker på å reise hit, vil jeg heller anbefale Amalfi, nabobyen Positano eller en av de mange andre småbyene som ligger på sørsiden av Sorrentohalvøya. Det er like fint, betraktelig rimeligere og dessuten går det ferger til Capri hele tiden. Men bevares, Capri er høy og flott. Sentrum har da også et preg av eleganse over seg. Med eksklusive butikker og rolige restauranter plassert i de mange gågatene. Et sted med Stil. I montre utenfor byens mange fotografer henger bilder, snapshots fra byens uteliv i sesongen. Caroline av Monaco på bytur, Jack Nickelson med to skjønnheter i armene, Naomi Campbell på shopping osv. osv.
Naboøya Ischia ligger kun fire timer unna. Her kan vi trikset og legger oss gratis ved moloen i Cassamichiola og ikke i den dyre marinaen. Det er kveld og vi sykler rundt i håp av å finne noe ungdom. Men nei, dette må være pensjonistenes paradis. På vei hjem stoppes trafikken av politiet og midt i gaten kommer et stort opptog anført av prester og et par nonner med en helgenfigur i full størrelse høyt hevet. Bak dem følger hele byen. Det var St. Antonio som ble feiret med pomp og prakt. Byens gater var nydelig opplyst og danseband spilte på torget. Rene 17. mai. Sist gang vi var her ble vi vekket midt på natten av et forrykende fyrverkeri, og denne natten var intet unntak. Da vi stakk hodet opp av soltaket ved ett-tiden, sto det en Carabinieri-bil rett utenfor med blålys på taket og sperret av moloen for nysgjerrige like ved oss. Innenfor var det fullt av folk. Etter ti minutter med rungende fyrverkeri, etterfulgt av ulende bilalarmer og en enorm applaus fra hele byen, ble det stille. Bilalarmer med bevegelsessensor går tydeligvis dårlig sammen med eksplosjoner som får det til å riste i brystkassen.
Isola d'Ischia er også øya hvor Postmannen ble filmet, med sine mange vakre naturscener. En film som er i ferd med å få kultstatus. Regissøren spilte hovedrollen, og dette var hans første langfilm. Dessverre var det også hans siste. Han døde av hjertefeil kort etter innspillingen var ferdig.
Etter tips fra en tysk venn seilte vi til en liten øy kalt Ventotene, en porøs klump lavastein. "Legg dere i den lille havnen i byen, ikke fergehavnen" sa han. Selve havnen og hulene rundt som nå rommer fiskehandlere og dykkerbutikker, ble hugget ut av romerske slaver. Tidligere hadde øya en strategisk posisjon, og flere høye herrer holdt til her. Siden steinen er så porøs her, ble det meste meislet frem. Deriblant en 50 meter lang tunnel på ca. 3 x 3 meter, tre basseng til oppbevaring av fisk o.l.. I tilfelle langvarig dårlig vær, krig osv. hadde man således ferske forsyninger tilgjengelig. Slik bygget man altså et samfunn i stein.
Stedet innbød selvsagt til en svømmetur med snorkel. Det er ikke uten grunn at de har så mange dykkersjapper her, undervannslandskapet var det mest spennende jeg har sett på turen. Vi gikk ut fra stranden, Terje med harpun. I smågrottene svømte det småfisk i alle mulige farger. En trang kanal fra romertiden rommet både blekksprut og akvariefisk. Tilbake på stranden møter jeg Terje som med et stort glis viser frem dagens fangst, en klissen, slimete blekksprut. Å preparere den på stranden, blant alle badegjestene, fant vi noe ufint og bega oss hjemover. Med en kalamare hengende på tuppen av harpunen, ble det en del interesserte blikk på veien. Samt noen gisp fra et par sarte ungpiker som nok anså oss for barbariske vikinger.
Ombord blir det stakkars dyret partert, vasket og stekt av en smilende Terje. "Se", sier han mens en halv arm henger på fingeren hans, "Sugekoppene virker fremdeles." Jeg følger skeptisk etter når han tar en stor bit og med den største innlevelse sier "Mmmm." Må nok innrømme at jeg foretrekker de frityrstekte, og ikke stekt i pannen slik som dette.

Mot fastlandet

Nord for Ventotene ligger Ponza, vår siste øy før fastlandet. Den er større en Ventotene, og består av samme type fjell. Den kommunale havnen var proppfull og ikke for lystbåter. Vi blir henvist til en av de mange flytebryggene langs stranden, og får hjelp til å fortøye av en rødhåret buse med ring i nesa. Kraftkaren med alle tatoveringene forlangte 100 000 lire, 430 kr. døgnet for å ligge ved en skvalpete flytebrygge. Samtlige bryggeeiere hadde gått sammen om en slik uforskammet pris, noe som er synd siden øya er så spesiell. Hørte jeg noen si mafia?
På grunn av ekkel sjø, droppet vi å ligge på svai, satte kursen mot Anzio, og kom dit like etter mørkets frembrudd. Etter en natt der fortsatte vi straks videre til Fiumicino, nærmeste havn til Roma, hvor vi skulle møte et svensk ektepar vi traff i fjor.
Neste formiddag kom Berit og Nils Åke i deres Vega 27, "Second Wind". Samme ettermiddag hadde vi dem over til forhandlinger. De ville ha kartene og piloten vår, og vi ville ha pengene deres. Det ble mere kart enn penger, og med på kjøpet fikk de en liste over brukbare gratishavner. Det hadde vi selv fått når vi dro nedover, og det viste seg svært nyttig. Det ble selvsagt fortært litt vin under forhandlingene, og kvelden ble avsluttet med en god middag på en lokal restaurant.
Dagen etter overrasket Terje med å foreslå en tur inn til Roma. Han pleier å foretrekke steder ved kysten, helst i vannkanten.Men jeg var klar, og vi hiver oss på toget. Glemmer å stemple billetten på stasjonen, og blir selvsagt tatt. Kontrolløren er tydeligvis vant med teite turister, og skribler noe uforståelig på billetten. I Roma er vi typiske turister og ser på Colosseum, Den spanske trapp/plass og Fontena di Trevi. Vi prøvde Vatikanet, men nei. Jeg visste at damer må være tekkelig kledd, men at våre Bermudashorts var for dristige, ante jeg ikke. Kom tilbake med langbukse, var ordren. "Det er for varmt.", sa jeg. Feil melding å komme med til en kar som står i jakke og slips midt i den stekende solen. Han syntes ikke synd på oss.

Rabalder i Roma

Vi lå i Fiumicino en uke p.g.a. sterk vind. En kveld dro vi til Roma for å feste. Det skulle bli en dyr affære. Etter en rimelig kinamiddag oppdaget vi at prisene på menyen ute, kun gjaldt om formiddagen. Nå var det kveldspriser, og det var noe annet! Vi tok det med godt humør og bestilte mer vin. Etterpå ble vi stoppet av en noe harry spansk/engelsk forretningsmann som spurte etter et sted jeg visste hvor var. -Bli med, så spanderer jeg en øl, sa han. Greit nok, vi etter. Der ble vi sittende ved hvert vårt bord med hver vår italienske snuppe Like etter kommer det en kelner med champagne. Jeg regnet med at dette var noe engelskmannen ordnet. Terje var mere kritisk. Han kunne fortelle meg at jeg satt med en 800 kroners champagne/dame ved siden av meg. Ooops. Engelskmannen betalte øllen og forsvant. Det gjorde også den søte damen, siden jeg ikke ville spandere mer på henne. Men hun skulle ha penger for det glasset hun hadde drukket. Så fort har jeg aldri blitt kvitt 180 kr.
I løpet av den uken vi lå her rakk vi selvsagt å få gjort litt annet galt også. Så som å koble inn den siste forsterkeren til stereoanlegget slik at vi kan bråke litt mer. Tax-free diesel fikk vi ikke her, så den kjøpte vi under bordet til nesten samme pris. Store middelshavsreker, Scampi, fikk vi kjøpt en dag. Svindyre, 200 kr/kg. Fant et sted som var noe rimeligere og handlet for 65 kr. Elleve reker som vi kokte, og stekte i olivenolje med hvitløk. Med loff å duppe i oljen ble det rene festmåltidet, selv om det var lite.
Siste dagen kom en gal polakk og banket på. Han hadde sett den gamle, ubehandlede hvaltannen i vinduet. Den har jeg stjålet av høvdingen (pappa) en gang for lenge siden. Kaptein Radomski hadde vært ute og seilt i 18 år, og så sånn ut, med skjegg og hår som gikk i ett. Hans sønn var kunster i Polen og lager flotte bilder på hvaltenner. Derfor denne enorme interessen. Vi ble bedt ombord i den 18 meter lange stålbåten hans, som også bar preg av mange år til sjøs. Til slutt ble jeg tilbudt et 35 cm langt sneglehus og et svært skjell. Og i tillegg en liten, glattpolert hvaltann. På denne hvaltannen hadde Radomski jr. skjåret inn et nydelig bilde av en seilskute i sjø. Jeg så hvordan det lyste i den gamle mannens øyne når han så på hvaltannen min, og handelen var et faktum.

Nordmenn på Elba

Etter nattseilas ankom vi Elba tidlig på dagen. Og her hvor vi sist traff en norsk båt, så vi nå enda en. Vi la oss ved siden av Fantasia av Oslo, en Maxi 33. Berit og Bjørn hadde seilt om natten og tok seg noen timer på øyet. Da Bjørn stakk hodet opp, var det første han så klistremerket, "Kystpatruljen 95". "Enten har vi kjørt feil et sted, eller så ligger det en norsk båt ved siden av oss", sier han til sjefen, som fremdeles lå i køya. Ikke lenge etter sitter vi med hver vår pils og utveksler røverhistorier.
Fantasia dro sammen med en dansk motorbåt av typen Fisher 30', Stampe. I den bor Hanne, Rino, samt Trunte. Sistnevnte, en 35 cm. høy terrierlignende sak, lider forøvrig av den vrangforestillingen at den tror den er en Grand Danois og angriper bare store hunder. Danskene er en historie for seg selv. Ikke spesielt båtvante, har aldri brukt et anker før?? I tillegg ser kapteinen kun på et øye, noe som ikke er spesielt gunstig med tanke på avstandsbedømmelse. Det har oppstått noen pussige situasjoner, kan mannskapet på Fantasia betro oss.
De to kveldene her tilbrakte vi med denne gjengen. Kjempehyggelige folk. Siste kvelden kom det faktisk enda en norsk båt. Det er visst her nordmenn treffes. Utpå kvelden gikk hele banden bort for å hilse på "nykommerne", og vi ble således bedt ombord på Navsika. Det ble sent før vi omsider snublet ombord i Smirnoff.

Båtbyggerbyen Viareggio

Vi får snart besøk igjen og må til den franske rivieraen. Siden vi ble så lenge i Fiumicino, kunne vi dessverre bare tilbringe to dager på Elba. Det var ikke nok, her er det mye å se. Blant annet Napoleons hus hvor han var en kort stund i husarrest før han dro tilbake til Frankrike og skapte enda mer krig og elendighet.
Vi seilte nordover mot Viareggio. Denne byen er et av italienernes turiststeder. Nesten ingen utlendinger å se på de milelange strendene, som med sine store bølger er et surfeparadis. Viareggio er også et samlingssted for luksusyachter. Her finnes flere store verft og diverse båtutstyrsbutikker. De fleste prisene befinner seg da også på luksusnivå. Vi hadde tenkt å leie en bil, slik at vi kunne se Pisa og Firenze. 900 kr for et døgn var litt i overkant, så vi droppet det. Tok en vaskedag isteden.
Det er få nordmenn som reiser omkring med båt her nede i Middelhavet, men det er desto flere svensker, og enda flere dansker. "Vi er sjeldne", pleier vi å si til alle de danskene vi treffer. "Utrydningstruet dyreart?" eller "Dere er vel bange for å krysse Skagerrak?", er noen av de tåpelige svarene vi vanligvis får. I Danmark har man en egen forening forlangturseilere vi har meldt oss inn i. Da får man informasjon og få bladet Langturseilernes træfpunkt. Her finner man reiseberetninger fra all verdens fjerne strøk, kontaktpersoner, noen av medlemmenes skipsposisjoner og en gasteliste. Listen inneholder personer som er interessert i å få hyre på en båt. Man kan også gjøre det omvendt, og melde i fra hvor man er til hvilken tid. Dette er ganske vanlig, og man forlanger oftest ca. 100 kr per døgn av gastene. Fin måte å spe på en slunken reisekasse. Således ble vi kontaktet av Ditte og Vibeke, to piger som gjerne ville mønstre på en stund. Men før jeg forteller mer om det, oppgir jeg adressen til FTLF. Med et innmeldingsgebyr på 50 kr og en kontingent på 300 kr er et medlemskap en god investering før en langtur.

Foreningen til langtursejladsens fremme, FTLF
Gustav Wieds Vej 25
DK-8000 Århus C.
Tlf: +45 86 18 24 95
Fax: +45 86 18 31 16.