M/S Smirnoff - Epilog

Epilog

AV BJØRN INGE BARBRU
Vi kjøpte den 38 fots trebåten M/S Smirnoff som vrak i 1989 og da var det så vidt båten fløt. Restaureringen er gjort på dugnad. Øvre bordgang ble skiftet, alle rekkestøtter likeså og nytt styrhus ble bygd. Motoren er en nyoverhalt Scania Vabis 120 hk disesel fra 1964. Vi hadde en plan med båten, nemlig et friår i Middelhavet. Nå som det er gjennomført, har vi kastet våre øyne på nye båter og prosjekter. Er noen interessert, vurderer vi å selge M/S Smirnoff.
I den tiden vi har hatt den, også før langturen, er båten kjørt mye, slik at det meste av utstyret er grundig "testet". Når man reiser såpass langt over en periode på et år, regner man faktisk med at mye skal gå i stykker. De dumme har flaks, heter det, og vi har i hvertfall klart oss bra. Av motorproblemer har vi kun hatt tette dieselfilter, tett kjølevannsinntak i kanalene på vei hjem og en løs dynamo. Styring og autopilot har fungert perfekt, selv om pakningene på Tennfjord styresylinderen nok burde skiftes.

Med unntak av Garmin 75 GPS'n, som låser seg fra tid til annen, har det elektroniske utstyret ombord fungert tilfredsstillende. (Gjelder ikke stereoanlegget som kortsluttet da det ble dynket med saltvann i Hellas.)
Vi bruker kun lensepumper fra Rule, og disse kan virke som om de er av svært skiftende kvalitet. Vi bruker en Rule 500 som dusjpumpe og den brant to ganger i løpet av kort tid. Derimot har den siste fungert feilfritt i snart et år. Noe lignende hendte med nivåbryteren til lensepumpen, en Rule 1000. Denne har på sin side fungert perfekt i mange år.
Det går mye ferskvann. Vi dusjer som regel hver dag. En 40 liters Isoterm varmtvannstank er koblet til motoren. Den gir ved forsiktig bruk dusj til tre personer både dagen vi har kjørt og dagen etter. Det var ikke ofte vi brukte elektrisitet til å varme opp vannet. Men det hendte. Dessverre brant kolben da vi var i Tyrkia, sannsynligvis p.g.a. den svært varierende spenningen der. Den var også full av kalk, som resten av systemet vårt. Dette har vært et av de større problemene. Men vannpumpen vår har overlevd. Vi har prøvd tre-fire forskjellige typer før vi fikk denne Flow-jeten, som vi har hatt i flere år nå.
Hvis vi ser bort i fra litt råkjøring i slusene, er dette i hovedsak de problemene vi har hatt. Ikke så galt etter et års daglig bruk og svært mye kjøring.

Planlegger langtur?

Etter at vi kom hjem, har jeg mottatt en del telefoner fra folk som tenker på en lignende tur. Det er veldig hyggelig og vi deler gjerne vår erfaring med andre. Det virker som det er ganske mange som leker med tanken på å foreta en slik reise, og jeg oppfordrer alle til å gjøre det. Det er absolutt ikke så farlig som det virker. Verden er mindre enn man tror. Går noe i stykker, kan det som oftest fikses av en lokal Petter Smart. Hvis ikke, får man benytte seg av posten og få tilsendt deler. Det viktigste er å ikke ha det travelt, men nyte oppholdet hele veien.
En slik tur behøver heller ikke bli så altfor dyr. Vi har levd godt, litt sparsommelig, men likevel tatt oss råd til å oppleve ting. Vi har ofte ligget til kai, noe som kan koste penger, og har dessuten brukt en god del i diesel. Bevæpnet med et Visa-kort har vi kunnet ta ut kontanter i samtlige land. Budsjettet vårt lå på 100 000 kr. pr person, og det klarte vi å bruke opp. Mye penger, men de ga oss et års ferie fullspekket med opplevelser. Om det var verdt det? Absolutt.

Kontakt likesinnede

Første skritt for en potensiell langturseiler burde være å kontakte likesinnede. Det finnes foreninger med dette som formål både i Danmark og Sverige. Den danske formidler også betalende gaster, en måte å reise på, eller spe på kassen i egen båt. Snittpris 100 Dkr pr døgn.
Disse foreningene kan nok også formidle kart og nødvendig litteratur. Det kan også Nautisk Forlag gjøre. Vi kjørte på to store kanalkart gjennom Europa, hjulpet av KNA's veibok. Det ble noen ganger litt kinkig å finne havner og dieselstasjoner, så jeg anbefaler mer detaljerte kart. Lover og regler på elvene er kjekt å kjenne til. De står ofte nevnt i kartbøkene. Det viktigste er at lekterne benytter seg av strømmen på elvene, og den er størst i yttersvingene. En lekter vil således kjøre på "feil" side ganske ofte, og signaliserer dette med et firkantet, blått skilt med et blinkende hvitt lys i midten. Han er større enn deg, så skygg banen.

Middelhavet

I Middelhavet er det brådypt, og man kan stort sett kjøre der det er vann. Men karter må man ha, likeså havnebeskrivelser. Dette kan man ofte få kjøpt brukt, og her er det store penger å spare. En brukt bok med havnebeskrivelser er ofte å foretrekke fremfor en ny, siden seilerne ofte noterer eventuelle forandringer i disse. Så som: Ny molo, muligheter for vann og drivstoff osv. Er man på vei sydover i Middelhavet, er det størst mulighet for å kjøpe karter o.l. av australiere. De kommer som regel opp Rødehavet og inn via Suezkanalen, for så å kjøre ut Gibraltar.
Både i Frankrike og Italia finnes bøker med havnebeskrivelser på originalspråket. Livre du Bord og Nauticard koster henholdsvis 87 franc og 130 kroner. De fleste bruker dog en engelsk utgave, et eksempel i serien er "Greek Water Pilot", skrevet av Rod Heikell. De koster i Norge omtrent 400 kr. Det finnes versjoner av andre forfattere som visstnok skal være bedre. Et kanadisk ektepar har gitt ut en meget omfattende bok om Tyrkia, men i hovedsak er det Heikell som er guruen. For de som er interessert, har han også skrevet en bok om sin ferd ned Donau til Svartehavet. I 1991 åpnet en kanal i Tyskland som binder Donau sammen med Europas øvrige kanalsystem, noe som ikke var aktuelt da han skrev boken. Ca. 180 kr, Nautisk forlag.

Papirer og pass

I de land vi besøkte var det ikke nødvendig med visum e.l. Men i Hellas og Tyrkia viste byråkratiet seg å være kronglete. Jeg brukte noen timer på de offentlige kontorene. Da vi var i Hellas, kjøpte jeg en transit-log for å få avgiftsfri diesel. Denne regelen er nå avskaffet, og dieselen koster rundt seks kr. Selv om visse tjenestemenn på øyene nær Tyrkia vil ha dette dokumentet, så er det ikke noe å bry seg om. Bortsett fra her, er det ingen som hverken vil se på det eller utstede det.
I Tyrkia blir båten skrevet inn i passet ditt. Obs, obs. Hvis du vil forlate landet mens båten din blir igjen, må den legges på en godkjent opplagsplass. En såkalt Bonded Yard. Disse tar seg gjerne godt betalt. 770 $ for tre måneder kostet det oss. I tillegg måtte vi ut med tusen kroner for å skrive båten ut av passet mitt. Legg heller båten i Hellas. Tyrkia har forøvrig dyre marinaer, men også mengder med herlige naturhavner.

Båtbumsene

Av de som seiler rundt der nede, møter du to hovedtyper. De hardbarkede, som er langt hjemmefra og lever på et minimalt budsjett. Da vi i Fethiye kjøpte god rødvin på super'n til 13 kr, fikk vi kjeft. Kjøp Evin, den koster kun 4 kr flasken og smaker nesten godt. Det er i bukten i Fethiye det samler seg flest seilere som overvintrer. Et annet populært sted er Elba i Italia.
Den andre typen av seilere er mer normale. De tar seg råd til å nyte livet og reiser ofte hjem når været blir for kjølig. Som regel er de hjemme og arbeider i tiden fra november/desember og kommer ned igjen i mars måned. En slik ordning er nok å anbefale. Det er varmere enn i Norge der nede, men ikke spesielt behagelig midtvinters. En varm jakke kommer godt med. Med godværet forsvinner også turistene, noe som igjen fører til at det meste stenges. En øde by er heller ikke særlig tiltalende. På den annen side har man fred og ro, noe som det ikke er lett å få i sesongen. Da blir det også særdeles hett der nede. Ikke noe særlig hvis man liker å gjøre noe annet enn å bade. Det optimale er å være i Hellas/Tyrkia på våren eller sensommeren. Været er mer stabilt på våren enn på høsten.
Vi prøvde hele tiden å spare litt på kronene, og en gratis overnatting sto høyt i kurs. På den annen side ville vi helst ligge til kai, eller i hvertfall i nærhet av sivilisasjonen. En gratis kaiplass er å foretrekke av andre grunner også. Det er nemlig her man møter de virkelig garvede seilerne. De som har gjort seiling til en livsstil og ellers ikke har nåla i veggen. De kjenner Middelhavet som sin egen bukselomme og elsker å prate om det. I tillegg til å møte artige mennesker fra alle sosiale lag, får man mengder av informasjon. Om været, gratishavner, tollbestemmelser o.l. I Italia var det som regel gratis eller 150-400 kroner døgnet i havneleie. At det er penger å spare, sier seg selv. Som regel er det også her man møter dem som er interessert i å selge karter og bøker.

Realiser drømmen!

Til slutt vil jeg si til alle som går og tenker på en slik tur: "Gjør det!". Men husk å ta deg god tid. Jeg synes personlig at et år på Tyrkia tur/retur var litt drøyt. Det ble mye kjøring, men vi fikk sett mye likevel. Nå får jeg sette punktum for M/S Smirnoff's Middelhavseventyr for denne gang.
Til slutt vil jeg gjerne takke alle som har gitt oss støtte til å gjennomføre prosjekt M/S Smirnoff. Fra grinebiterne på brygga som en gang spurte om vi skulle bygge en flytende pølsebod, til de entusiastiske gutta i Orion Motorskøyteklubb. Takk til Centa Transmisjoner, Giovanni og Simrad Robertson. Takk også til venner, kjæreste og foreldre som helst så at vi ble hjemme, men ga oss sin støtte når vi til slutt gjorde alvor av truslene.
Og ikke minst til Båtmagasinet og bladets lesere som har fulgt med på eventyrene til en fjellsprenger og en fersk student, kun bevæpnet med et kompaktkamera og en kulepenn. Hvem vet, kanskje dere får høre fra oss igjen?