M/S Smirnoff: Hjemturen på kanalene

M/S Smirnoff

Hjemturen på kanalene

AV BJØRN INGE BARBRU

Smirnoff har satt kursen nordover mot Sandefjord. Bjørn Inge, Terje og alle gjestene ombord opplever påny kanalene og elvene i Frankrike og Tyskland før de stevner mot Færder og hjembyen.

I Port St. Louis, havnebyen som skiller Rhone fra Middelhavet, ble Smirnoff rigget ned og gjort "slusesikker" for 175 sluser og 2100 km kanaler. Fendere over alt og gummidekk på baugspydet samt på hver side av taket. Fra sist år visste vi at i sluser kan alt hende. Siden Smirnoff ikke akkurat er noen firkantet elvepram, men heller har litt buete former, hender det at hun kaster litt på seg når slusevokterne blir ivrige og åpner portene for raskt. Etter å ha satt ny sykkelrekord med matvarer for 300 Fr på et sykkelstyre, var vi klare.
Arles ble første stopp. Her skulle vi tilbringe en kveld for å spise tapas på den spanske restauranten vi fant her sist år. Her skulle kanalavgiftene betales. Vi klarte oss med rimeligste alternativ. 16 dager sammenhengende på franske kanaler til en pris av 300 Fr. Neste avgiftsklasse kostet 820 Fr, men da kunne man sluse i 30 dager usammenhengende. Så lenge man ligger stille koster det ikke noe. Nevnte priser gjelder båter i størrelsesorden 25-40 m2, regnet ut fra lengde x bredde. Er båten under/over denne klassen, er prisen henholdsvis 200 eller 400 for 16 dager og 465 eller 1275 for 30 dager. Men skal man "gjennom" Frankrike, og må kanskje betale for to x 16 dager, så er ikke det ille. Samtlige sluser på Rhône er enorme anlegg til mangfoldige millioner, og i disse kolossene blir vi sluset alene.
To dager etter kom vi til Valence, hvor vi traff en norsk båt. Familien Sørensen var på vei til Port st. Louis i sin Randø. De kjørte samme opplegget som mange andre vi har møtt 6 uker i året. I Lyon fikk vi fylt tankene avgiftsfritt hos "Børre", som han ble døpt. Her fylte vi i fjor også, noe han tydeligvis husket. "Going home?" I Lyon ligger man fritt langs Saône ved lange kaianlegg som båtene deler med rottene. De er heldigvis like redde for oss som vi for dem. Her fantes alt fra små australske seiljoller til store private og kommersielle lektere. Skandinaviske båter var godt representert.
Vi ventet gjester. Først kom Dawn og Jarle (besøkte oss i Tyrkia), så kom Trude og Gerhard. Vi kikket på byen og hadde et par gode restaurantmiddager i den gamle bydelen. Her kom vi endelig over en kulinarisk nyvinning. En sopp ved navn Moriller var hovedingrediens i en saus så herlig at alt annet blekner i forhold.
Etter tre dager var vi i Auxonne, en liten by som likevel rommer Napoleons krigsskole. Her traff vi jammen meg en nordmann i tresnekke på vei til Tyrkia. Det begynner jo nesten å bli vanlig å se norske båter nå. Vi la oss selvsagt like ved og ble sittende og skrøne resten av kvelden.

Like sør for Auxonne kommer den første slusen av mindre format, dvs. en gammel og sjarmerende en. Her møtte vi en ekte sveitser med snurrebart, tyrolerhatt og shorts i tyrolerstil. Dampende på pipen sin var han på vei sørover i en kano med 2,5 hesters motor. Med flagget stolt vaiende hilste han høflig på oss før han forsvant inn i slusen.
Dagen etter når vi Gray, hvor vi endelig får smakt på de berømmelige franske jorbærtertene, Tarte Fraise. Søtt, men veldig godt. Her får jeg også en telefon. Marit kommer på besøk, for tredje gang. Hun skal møte oss i Port sûr Saon siden det går tog (nesten) direkte dit fra Paris.

For å nå fram i tide, startet vi tidlig. Vi har ti sluser og to tunneler å forsere. Ved den første hoppet Gerhard i land for å løpe over til den andre siden og ta bilder av båten. Gerhard begynner å få et lite forsprang da han bråstopper. Ingen har beskyldt ham for å være en villmarkens sønn, så vi drar alle litt på smilebåndet i det vi ser årsaken til bråstoppen. I en 5 meters lenke står en geit og kikker på Gerhard, som kikker forferdet tilbake. "Bare gå rolig forbi", sier vi som sitter trygt i båten. Etter litt mer trøst plukker vår helt for sikkerhets skyld opp en stein og begynner å gå rolig forbi mens han med dårlig fransk aksent sier. "Snill geit, pen geit osv." Geita kikker bare rart på ham. Men det er nok mulig at den syntes Gerhard trengte en aldri så liten dytt. To meter i fra dem, på orkesterplass, ser vi geita plutselig gjøre et ordentlig bukkesprang med sikte på Gerhards bakende. Vår helt var heldigvis ikke sen om å akselerere han heller, og slapp unna med et par millimeters klaring. Reddet av lenken. Jeg overdriver ikke når jeg sier at vi andre gapskrattet.
På turen videre får vi prøvd oss på de fleste variantene av automatiserte småsluser. På Saône må man vri en slange som henger ned fra en vaier for å aktivere slusen. Et sted var det ingen slik, men slusen åpnet seg likevel. Vi mistenker radar, selv vi har hørt at dette systemet er avskaffet. Grunnen er at radarslusene var beregnet for lektere,ofte førte til at små seilbåter o.l. ikke ble oppdaget. Dette førte visstnok til litt underlige situasjoner, hvor mannskapet ombord la båten foran radaren og hoppet opp og ned med noe stort foran seg til de ble registrert.
Ved inngangen til Canal de l'Est fikk vi utlevert en fjernkontroll som betjente de første 12-14 slusene, og rakk å ta en av disse før vi tok kvelden i det lille stedet med det lange navnet Fontenoy le Chateu. Planen var å ta Marits velkomstmiddag her, men stedet var så lite at det ikke hadde noen restaurant. Knapt nok en landhandel.
Fra Fontenoy og opp til kanalens høyeste punkt er det ikke langt, men desto flere sluser. Vi startet tidlig fast bestemt på å komme til topps innen kvelden og kl. 1800 kunne vi sprette en champagne og feire rekorden. 34 sluser på en dag. Alt hadde gått strykende. Med unntak av at planken vi har utenpå fenderne, for å minske slitasjen på disse, spratt opp på vei ut av en trang sluse. Linene som holdt planken røk, men før det skjedde, hadde den tatt med seg gjerdet og torpedert den tilhørende blomsterkassen. Da kanalsjefen kom for å se på skadene, lot vi lille, søte Trude ta støyten. Hun snakker fransk med en liten tøtsj av bergensk, og vi håpet dette skulle blidgjøre franskmennene. Det virket. "Ikke noe å bry seg om. God tur videre.", sa sjefen og smilte bredt under den store barten.

Takk for sist!

Ned til Epinal var det "kun" 14 sluser. Begynner å få rytmen nå, så det tok kun to og en halv time. Epinal, som ligger ved Moselle's (Mozel) utspring, er blomstenes by. Overalt finnes nydelige dekorasjoner og "blomsterskulpturer". På denne strålende sommerdagen var en tur i parken en selvfølge. Med masse god ost og rødvin fant vi en usjenert plett og slappet av hele formiddagen.
Dere som har fulgt oss fra begynnelsen vil kanskje gjenkjenne en del av stedene jeg beskriver. Vi må nemlig hjem innen visse tidsfrister, som innebærer alt fra å slippe høststormene til å rekke et gullbryllup. Derfor må vi ta korteste vei hjem og reiseruten blir nesten den samme som ned.
Etter en liten stopp ved super'n i Toul, kjørte vi til vakre Metz. En by med marinaen liggende nær sentrum, midt i et flott parkanlegg. Alt var smakfullt oppbygget og gled sammen med den gamle bebyggelsen. Her forlot resten av gjengen oss, så nå var vi bare Terje, Lotta og meg igjen.
Det varte ikke lenge, for dagen etter kom Lottas søster, Maria. Vi møtte henne på kaia i Remich, Luxemburg. Fem minutter etter at vi hadde lagt til her, kom bergensdamen fra i fjor bort til oss og takket for sist. "Nå, hvordan var Middelhavet?", spurte hun. Vi kunne jo ikke si annet enn at det var topp, men at humøret var bedre sist år, da vi fremdeles hadde tolv måneder "ferie" foran oss.

Mozel og Rhinen

Så dro vi til Trier, Tysklands eldste by. Gågaten er omkranset av gamle bindingsverkhus fra 1300- tallet og oppover. Gammelt, sjarmerende og totalt forskjellig fra det vi så i Metz. Ca. to timers kjøring fra Trier begynner Mozeldalen med bratte skrenter opp på begge sider, en kjær avveksling fra det flate landskapet vi har beveget oss i den siste tiden. Berndkastel blir første stopp. Gammelt og flott. Vi har nå fått smaken på Mozeldalens utsøkte hvitvin og besøkte noen Weinstuben (Vinstuer) den kvelden.
Mozel ender ved Koblenz og her kom vi ut i den travle og strie Rhinen. Vi brukte 29 timer opp til Koblenz, men kun 12 ned igjen. Etter et stopp ved bunkersbåten til Knoll og Tott, la vi oss i Køln. Knoll hadde seilt for Jahre, vært i Sandefjord og vi fikk like billig diesel som i fjor. I Køln tok vi byens turistattraksjon nr. 1, Domen, i nærmere øyesyn. Siden solen tittet fram, kalte vi dette en varm dag og benyttet unnskyldningen til å nyte en iskald Weizenbier (Hveteøl). Samme kveld gikk vi til en koselig Bierstube. På et langbord utenfor satt det 15 syngende mannfolk som spiste på store svineknoker mens de drakk enda større øl. "Typisk tyskere.", sa Lotta surt. (Det var svenske forretningsfolk.)
Vi satte vi oss inn. Husets spesialitet var en meter Bratwürst og en meter Kølsch? (Lokal pilsnertype.) Åtte halvlitere servert på et langt brett. Nå ja, vi nøyde oss med en Kølsch til Jægerpfannen, som smakte fortreffelig. Maten ble servert på tysk vis, i store porsjoner. Selv ikke Terje klarte å spise opp alt.

Düsseldorf ligger ca. tre timers kjøring ned Rhinen, og der fant vi en snobbete marina. Siden det var den eneste i nærheten, ble vi lettet over å høre at prisen ikke lå noe særlig over det som er vanlig, 22 Dm. Her i Rhinen's kraftige strøm er det jo ikke akkurat bare å legge seg hvor som helst. Da er det lettere på kanalene.
Vi har sett nok av langturseilere som nyter større mengder alkohol enn det de burde. Mange utvikler sære vaner, og ender opp med å bli en slags originaler. Denne kvelden traff vi en slik, men fyren hadde en båt fylt med så mye utstyr at selv Reodor Felgen ville blitt misunnelig. Denne mannen, som har en del "flytende" prosjekter bak seg, er en meget kjempesmart båtentusiast. Han bor i båten hele året sammen med hunden sin og en ung båtsmann. Flere båtblader har referert til båten samtidig som han tester utstyr for flere produsenter.Båten er hollandsk og han bodde på verftet under byggingen. Spesiallaget til de små, nederlandske kanalene er den 11 m. lang, 2,7 høy men kun 1 m. dyp. En sensor på den lille flaggstangen foran registrerer avstanden oppover når han skal lure seg under ekstremt lave broer. Antennemasten er selvsagt elektrisk nedfellbar. Av andre detaljer kan jeg nevne stabilisatorsystem via vanntankene, fantastisk lett sjøsetting av jollen, gulvlys inne for å beholde nattsynet, varmluft i skapene og friskluft i hundens spesialbygde krypinn osv. Her var det bare å ta av seg hatten.
Da vi kom til Münster, en av de store universitetsbyene i Tyskland, la vi oss i byens park. Maria dro hjem og Kari og Per kom ombord. De var med oss til Korfu og skal nå følge med til Hamburg. Dessverre ble oppholdet i neste by Minden for kort. Mens jeg mener at kanalene er en spennende, maser Terje på for å komme hjem. Aller nådigst fikk jeg et par timer neste formiddag til å gå på oppdagelsestur, og fikk med meg det meste av severdighetene. Byen er vel verd et stopp.
I Hamburg blir Kari og Per avløst av Rune og Janne som kom på besøk for tredje gang.
Reperbahn, som ligger rett ved St. Pauli katedralen, blir kalt den mest syndefulle gate i verden. Det kan nok stemme. Men det er også her kulturlivet befinner seg. Kino, teater og musikaler finnes for en hver smak. De mest populære utestedene finnes også her, ved siden av gogo-barer, strippeshow og sexsjapper.

Lubeck-kanalen

Turen om Hamburg var egentlig en omvei for oss denne gangen siden vi skulle kjøre Lübeck-kanalen videre. Så nå hadde vi fem timer på å komme oss dit vi var tre dager tidligere. Elbe-Lübeck-kanalen er en søt liten sak, hvor vi kom inn i slusene uten å slå følge med en lekter. Denne kanalen er nok den peneste vi har kjørt på i Tyskland, noe som kan være verd å merke seg for nordboere som ikke har tid til å reise helt ned til Middelhavet.
Etter at vi ble velsignet med en autopilot fra Robertson, ble livet ombord mye behageligere. Vi gruet oss derfor ganske mye til å kjøre kanalene, hvor vi regnet med at den ville være ubrukelig. Det var den heldigvis ikke. På de store elvene var det ikke noe problem. I mindre kanaler som Elbe-Lübeck-kanalen ble det straks litt mer spennende, spesielt i svingene, men piloten var likevel til stor hjelp. Det største ubehaget oppstod hver gang vi kjørte under en bro. Disse store jernkonstruksjonene ga kraftige utslag på fluxgatekompasset, noe som autopiloten så forsøkte å rette seg etter. Siden vi alltid hadde fjernkontrollen for hånden, ble løsningen å slå den over på manuell ved hver bro. Vi registrerte feilvisninger opp mot +/- 20 grader.
Under oppriggingen røk en bardun. Dette gjorde at vi måtte bli en dag ekstra i Lübeck i påvente av nye barduner. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Syrefaste vaiere var ikke så dyrt her, så nå er alle bardunene til hovedmasten rustfrie. Vi forlot Lübeck klokken ti om morgenen 22. august, fylte diesel i Travemünde et par timer senere og ankom Nyhavn klokken tre neste ettermiddag. I de 29 timene vi var underveis hadde vi de fleste typer vær, bare ikke bleike. Heldigvis hadde vi for det meste vinden i hekken.

Nesten hjemme

I København endte vi opp litt her og der. For min del havnet jeg på en fest hos Trude, Roys kusine, i Titangade. De bor like ved Hells Angels lokaler, noe jeg ikke reflekterte noe særlig over der og da. Men rakettangrepet mot klubben i høst, hvor naboen deres ble drept, setter jo naboforholdet i et annet lys. Dagen etter følger hele "festen" meg til båten, og blir med til Helsingør. De er en gjeng norske studenter, og benytter gjerne sjansen til å få seg en båttur. Mens de tar toget tilbake til København titter vi litt på Kronborg slott før vi går en runde i byen. Neste stopp er Varberg, for der er Terje og jeg bedt på middag, og siden været er såpass bra bestemmer vi oss for å ta en nattseilas.
Første gang vi traff Bertil var på Capri. Andre gang var i Fuimicino, hvor vi ba ham inn på formiddagskaffe avec. Før vi skiltes fikk vi kortet hans, og måtte love å ringe når vi kom til Sverige. Og han holdt ord. Han hentet oss på kaia i Varberg og tok oss med hjem på middag. Neste middag ble i Gøteborg. Eierne av Second Wind, Berit og Nils-Åke, har vi truffet ved to anledninger. Første gang var da de seilte sammen med Grollen i Italia. De seiler seks uker i året og seilte i år fra Elba til Levkas i Hellas. Det ble en koselig kveld og mange røverhistorier.
Det første vi så av Norge var Færder fyr. Det ga liksom en litt merkelig følelse. Lenge siden sist. Vi rundet Tønsberg Tønne og klappet til kai på avtalt tid. Det har gått et år og to måneder siden vi forlot Sandefjord og nå, etter 1500 kjøretimer, er vi hjemme igjen. Regnet høljer og alt er ved det vanlige. Heldigvis var det opphold i det vi la til. For her var hornmusikk, "Velkommen hjem" plakater, blomster og champagne fra både Smirnoff og Båtmagasinet. Vi følte oss svært beæret av alt oppstyret, en fin ramme rundt avslutningen av denne guttedrømmen. En drøm som vi etter mange år klarte, og turde realisere.
I neste utgave av Båtmagasinet for mars skal vi se litt på erfaringer fra turen både på oss selv og utstyret. Kanskje bidra med ett og annet for andre som har tenkt seg på langtur.