Ny rekord over Atlanteren

Ny rekord over Atlanteren

Med 19 foter og 2,5-hester

Av: Harley Foged

-Jeg ville gjøre noe som ingen andre hadde gjort før meg og jeg ville gjøre det alene, sier japaneren Seiko Nakajima (60) som krysset Atlanteren med en selvbygget 19-foter med en 2,5 hesters Tohatsu som eneste drivkraft.

Seikos tur var på godt og vel 8500 nautiske mil over et av verdens barskeste hav. Verdensrekord ble det også Dette er den minste motoren noen har krysset "blåmyra" med. For 60-åringen var dette en barndomsdrøm som gikk i oppfyllelse. Seiko ble født i et lite fiskersamfunn på den sydligste av de japanske øyer, Kyushu. Guttedrømmen var å bli sjøkaptein og krysse verdenshavene med store skip under egen kommando, men dengang ei.

Fotograf

Seiko ble fotograf og reiste til Europa. I Sveits møtte han datteren til en hotelleier, giftet seg og gikk inn i driften av familiehotellet. Ekteparet fikk en sønn, og flere av familiens ferier ble tilbragt i Middelhavet der familien har en 27-fots seilbåt. 25 år senere syntes Seiko det var på tide å oppfylle barndomsdrømmen.
-Jeg innså at det ikke var noe annet å gjøre enn å la Seiko dra. Ellers ville han alltid komme til å føle at han hadde gått glipp av noe i livet. Han har en sterk vilje, og mente at han måtte utforske yttergrensen for hva han kunne klare ved å gjøre noe ingen andre hadde gjort før ham, sier Seikos kone Vreni Nakajima.

Båten utstyres

Seiko begynte bokstavelig talt helt fra bunnen. Han startet nemlig med å bygge over 20 modeller som han testet i sitt eget testbasseng - badekaret. Utgangspunktet var å lage en båt som rettet seg opp hvis den kantret. Det tok ham fem måneder å bygge båten etter at modellforsøkene var over og han omsider var fornøyd med konstruksjonen. Det ble en 19 fot lang båt med bredde på 1,5 meter og et dypgående på 60 centimeter.
Utseendemessig lignet båten mest på en miniubåt. Den ble bygget i mahognifiner kledd med glassfiber i epoksy - helt vanntett med andre ord. En lett og meget sterk konstruksjon. Motorproblemet ble løst da Seiko møtte representanter for japanske Tohatsu på båtutstillingen i Düsseldorf. De ga ham tre 2,5-hestere og en grundig innføring i hvordan motoren skulle repareres.
Den ene av motorene ble plassert akterut, men var kun beregnet på havnemanøvrering. "Hovedmotoren" ble montert innenbords i en egen motorkasse. Den tredje var reservemotor.

Bunkers, proviant og utstyr

Den innvendige dørken dekket over en spesialkonstruert bensintank med fem seksjoner og innebygde skvalpeskott, slik at ikke forskyvning av vekten skulle bety noen fare for stabiliteten. 600 liter drivstoff skulle holde til 20 dagers drift da forbruket pr dag var beregnet til 30 liter.
Provianten var tørket frukt og nøtter og hermetikk. Dessuten regnet Seiko med å fange fisk, som han kunne spise rå. Det er som kjent en japansk delikatesse. Et anlegg for avsalting av sjøvann ville gi ferskvann nok til det daglige forbruket. Dessuten hadde han en klokke, sjøkart, kikkert, verktøykasse, fiskeutstyr og en bærbar GPS.
Derimot hadde han ikke med lesestoff, kortstokk, radiomottaker o.l. som kunne forkorte timene ombord. Dem ville han bruke til å filosofere over tilværelsen.

Drømmen realiseres

I den knøttlille lugaren hadde han skrevet et japansk ordspråk, som direkte oversatt lyder: "Når noe går galt, er det starten på at noe går godt." Og godt skulle det gå. Så snart båten var ferdig, startet han turen. Den begynte i Basel i Sveits den 10. september 1994. På elven Rhinen gikk det gjennom Frankrikes elver og kanaler til Marseille ved Middelhavet, som han nådde etter to uker.
Herfra gjennom Gibraltarstredet den 30. oktober til Kanariøyene, som han nådde den 16 november. Så gikk det via Kapp Verde øyene til Barbados. Hit kom han nyttårsaften. Derfra gikk turen til båtutstillingen i Miami, så til endepunktet New York. Der sluttet turen den 30. april 1995.

Fantastiske motorer

Ikke en eneste gang var det nødvendig å reparere motorene - god reklame for produsenten, med andre ord. Egentlig ville Seiko ta turen over Atlanteren tilbake, men nå sa de sveitsiske myndighetene stopp da de mente turen var uforsvarlig fordi båten var for liten.
Opprinnelig hadde Seiko montert autopilot ombord, men den gikk raskt i filler. Fra Kapp Verde til Barbados hadde han regnet med å bruke 18 dager, men den kom til å vare i 27 dager. Seks dager etter starten sluttet autopiloten å virke, så han måtte styre båten med motoren på hekken. Totalt ble turen på 9.500 nautiske mil, og motoren brukte 2200 liter drivstoff og Seiko tilbragte 2688 timer i sjøen. Dagsetappene var på 100 til 130 nautiske mil, avhengig av været.
-Den beste delen av turen var faktisk hver gang jeg kom i land. Folk var utrolig hyggelige mot meg. Jeg fikk mange kalde øl og mye varm suppe, sa Seiko etter at turen var over. Han innrømmer mer enn gjerne at turen hadde vært alt annet enn behagelig. Det var et utall stormfulle dager og netter han måtte gjennom før han nådde målet. Normalt sov han bare en time av gangen før han måtte opp for å kontrollere kursen. I lange perioder var søvn umulig fordi han ble slynget fram og tilbake i den lille lugaren.
-Jeg hadde alltid tillit til at båten ville holde, men jeg var redd for hvordan det skulle gå med min familie hvis jeg døde. Så jeg ba Gud sørge for at jeg kom hjem i god behold, slutter Seiko Nakajima.