De eldste hurtigrutene

DE ELDSTE HURTIGRUTENE

D/S SANCT SVITHUN (No. 1)

Av Atle Knutsen

Hurtigrutene har gjennom tidene vært livsnerven langs store deler av kysten. Dessverre har bilder og dokumentasjon, særlig på de eldste fartøyene, vært mangelvare. Skutemaleren Roald Solberg bøter nå på dette ved å male detaljerte bilder av de eldste hurtigrutene. Bildene og båtene presenteres i Båtmagasinet. Andre båt ut er den første SANCT SVITHUN.

Hurtigruteskipet D/S Sanct Svithun ble bygget for Det Stavangerske Dampskibsselskap i 1926 hos International Shipbuilding & Engineering Co. Ltd. i Danzig i Polen. Skipet som avløste D/S Kong Haakon som vi presenterte i forrige nummer og var oppkalt etter Stavangers skytshelgen, målte 1375 brt., 734 tdw. og var 225 fot lang. Fremdriften ble besørget av en Lentz dobbel compound-maskin på 1650 ihk, som var den første i sitt slag ombord i et norsk skip. Med kullfyrte dampkjeler var hun god for 14 knop.
D/S Sanct Svithun ble et populært skip blant passasjerene. Hun var vakker, med et skarpt spring i dekket. Som mange av tidens transportmidler, hadde hun to klasser: 1. plass midtskips og akter med 82 køyeplasser og 3. plass i forskipet med 100. På toppen av den kraftige overbygningen var det et stort promenadedekk og i forkant av dette var det innredet en stor utsiktssalong, med bro og bestikklugar over. D/S Sanct Svithun var en dyktig sjøbåt som rederne var så godt fornøyd med at de i 1928 besluttet å bygge to mindre skip over samme arrangement, nemlig Kronprinsesse Märtha og Rogaland.
De arktiske ekspedisjoner i 1920-årene brakte ofte Hurtigruten i begivenhetenes sentrum, som da polflygerne Wilkins og Eielson reiste med D/S Sanct Svithun i juni 1928 fra Tromsø til Bergen. Skjønt slike seilaser hørte til de minst dramatiske i skipets historie. Vintrene bød på helt andre utfordringer for hurtigrutene og deres mannskap.
For D/S Sanct Svithun utspant den største dramatikken seg under siste verdenskrig. Forsåvidt forløp krigsutbruddet ganske udramatisk. 9. april 1940 lå hun i dokk mens D/S Kong Haakon avløste i ruten. Derfor slapp skipet velberget fra krigshandlingene i 1940, og ble satt inn i ruten igjen sommeren 1940, med kaptein Samuel Alshager på broen. Han hadde ført skipet siden 1928.
Ettermiddagen 30. september 1943 var D/S Sanct Svithun på vei sørover utenfor Stadtlandet, et av Norges mest værharde kystområder, i sørvestlig kuling. I 1845-tiden ble skipet oppdaget av seks britiske fly som gikk til angrep. En bombe traff D/S Sanct Svithun i forkant av skorsteinen og skipet kom i brann. Kaptein og los la kursen mot land hvor de ville forsøke å sette henne på grunn, noe de lykkes med på Kobbeholmen. I noen dramatiske timer brøt frådende sjø rundt det brennende skipet. Folk fra den lille grenda Ervik ytterst på Stadlandet kom til og fikk reddet 75 eller 76 av D/S Sanct Svithuns passasjerer. Antakelig omkom 19 av besetningen, 22 eller 26 av passasjerene og 10-12 tyskere i et av Norgeshistoriens største forlis.
D/S Sanct Svithun gled senere av Kobbeholmen og drev utover hvor det gikk til bunns. I dag er det bare skipsklokken igjen av hurtigruteskipet Sanct Svithun. Den henger i tårnet i den lille kirken i Ervik. Resten av skipet har havet malt istykker. D/S Sanct Svithun vil alltid bli husket for forliset og for redningsdåden ytterst på Stadtlandet. (Kilde: "Hurtigruten" av Dag Bakka jr.).