Til Kiel med stil

Til Kiel med stil

Tekst: Amund Rich. Løken
Foto: Terje Wollman og Didrik Bech

Hvem legger ut på en ferd i et vrak av en utrangert 13-foter fra Oslo til Kiel? Ingen ved sine fulle fem, mente venner og bekjente. Ingen hadde riktignok sett annet enn normale svakhetstegn hos de to kompissene Terje Wollmann og Didrik Bech. Om da et påskudd for en god fest, et lite stunt i ny og ne og en langt fremskredet opplevelsestrang er menneskelige svakheter. De bestemte seg i hvert fall for å trosse advarsler og gode råd. I fjor sommer ble eksperimentet gjennomført. For første og siste gang.

Det ble gjort forberedelser til den store reisen, kanskje ikke så grundige, men noen ting måtte på plass. Som for eksempel å skaffe til veie en egnet båt med motor. Jakten endte i Göteborg, der de fant en veldig sliten utgave av 14 fots rød og falmet Selco med dekk og vindskjerm og enkel bunn. Innkjøpsprisen på 7000 svenske var kanskje ikke avskrekkende, men så var det da heller ingen plastbåt. fiberglass var tingen i 1960-årene. Selco ble produsert hos Norsk fiberglass på Slemmestad.
Nesten kantring i Lysakerfjorden

Det var etter en testtur på Lysakerfjorden gutta utarbeidet smørbrødlisten over alt som måtte tas hensyn til og utbedres. Allerede etter få minutter ble det nesten kantring. Den lille baljen var uhyre vanskelig å balansere. Matematisk omhu ved lasting og plassering av de to eierne var helt påkrevet. Det var også nødvendig med kraftige forsterkninger av hekken, om båt og motor skulle holde over åpent hav i Color Lines kjølvann. Så måtte det bygges nye stolrygger som tålte belastningen ved skrått bakoverbøyd hvilestilling. De regnet seg fram til at ballast på 300 kilo ville være passende. Og det var ikke noe problem. Hør bare hva som skulle om bord;

Pluss nødvendig småutstyr som iPod, radio, vanntett mobiltelefon, håndholdt GPS, nødraketter, Statoils veibok over Europa og et skikkelig sjøkart med rekkevidde ned til Smøgen.
Før start en julidag i fjor sommer ble det tatt en rask og kostbar beslutning om å anskaffe en påhengsmotor som hadde et snev av sjanse til å piske vannet helt til Kiel. Den gamle svensken var utbrent. Valget falt på en nesten ny 25 hk Tohatsu.
Tapte veddemål

Endelig kom dagen. Alt var pakket om bord. Blant vennene var det tid for veddemål. Han som strakk seg lengst mente det var et håp om at ekvipasjen ville klare seg til Nesoddtangen. Å balansere fra Lysaker til Nesodden var en bragd i seg selv, mente han. Han tapte. Rariteten ble mindre og mindre der den putret ut fjorden, med kurs for Larkollen.

- Vi lærte mye den første dagen, mimrer sjørøverne fra Oslo. Vektfordelingen ble en av de store utfordringene. Vekten av båtfører på styrbord side måtte kompenseres med senterplassering av passasjeren på toften akter og med mye av bagasje og utstyr stuvet på babord side. Noen sjøsterk båt var det absolutt ikke. Heldigvis var det nokså blankt hav i denne perioden, med dominerende høytrykket over det meste av Europa. Men det var det ikke til å unngå at hekksjø fra andre båter og solide dønninger fra havet altfor ofte banket på skroget. Det hjalp å lukke øynene og holde pusten da det sto på som verst.

- Vi lærte mye om båtens ufattelige sære nykker på denne første seilasen til Larkollen, sier Didrik. Tilsynelatende var den vanntett, men med lite fribord, spesielt på hekken, tok den inn mye vann. Den medbrakte håndpumpa streiket allerede første dagen. Eksersis med bøtte og øsekar hver halve time ble resultatet. Det meste om bord måtte flyttes på hver gang det var tid for å øse. Slik fortsatte det på hele turen.
Med opera til Varberg

Egentlig hadde de behov for en lang natts søvn på Larkollen, men sånn ble det ikke. Etter par timer i soveposen på brygga til en god venn var det klart for neste etappe allerede klokka fem om morgenen. For å gå klar av eventuelt dårlig vær ble det planlagt tidlig avgang hver morgen. Ingen på Larkollen ventet å få telefon fra Marstrand den kvelden. Men det fikk de. Gutta hadde lært seg det umuliges kunst. De trosset det meste av utfordringer, fikk stadig mer rutine og kalkulerte med en aldri så liten porsjon flaks. Etter blodslit langs svenskekysten, via Smøgen, stevnet de stolte som haner inn til festningsbyen Marstrand litt nord for Göteborg. Da var det duket for lang feiring.
Da de endelig greide å løsrive seg fra venner, god mat og godt drikke, stakk de kursen videre mot Varberg. I godt humør og lyttende til vakker opera i grålysningen, balanserte ekvipasjen videre i 20 knops fart nedover svenskekysten. De gikk litt i land her og der. Det var godt å kjenne fast grunn under føttene. En smak av fersk mat og kaldt drikke etter timer på havet gjorde som regel underverker.
”Følg det skipet”

Da gutta skimtet Kullen nord om Østersund trodde de Danmark var i sikte.
- Vi hadde ikke skikkelig tak på det der med navigering, sier Terje. Men man skal som kjent aldri være redd for å spørre underveis. Noen var måpende og undrende og litt engstelige for hvordan det skulle gå videre på ferden med sånne navigasjonskunnskaper. Vi så ikke problemet, for vi kunne avpasse farten etter forholdene, sier han.

På veien over til Danmark så de et skip i det fjerne. ”Følg det skipet”. De antok at det skulle samme veien, til København, selv om Selcoen hadde destinasjon Helsingør. Det var i hvert fall samme retningen. Hodelyktene gjorde jobben sin den kvelden. I den trafikkerte leia var det greit å bli sett. Målet ble nådd og det var ikke vanskelig å finne lune, glade dansker til å bli med på enda litt mer sommerfeiringen.

- Det begynte å bli smått med penger. Mye gikk med til føde og drivstoff, men tiden jobbet godt for oss. Jo lengre sør vi kom, jo billigere ble all ting. Det reddet økonomien, sier Didrik. En indrefilet og noen pils var vel fortjent etter dagsetapper på 12-14 timer.

Etter en natt i Helsingør gikk ferden videre til Kongens København, en tøff tur i urent farvann. Strøm i vannet og sandbanker som hadde en lei tendens til å flytte seg, skapte uforutsigbarhet. Når det i tillegg var svært mye skipstrafikk og høye bølger, ble det stilt ekstra krav til både mannskap og skute. De nådde omsider det som var turens nest største mål. Som vanlig ble ankomsten feiret med stil. Også nyttige ærend ble gjort i storbyen, blant annet til et nærliggende turistkontor for å finne kart for den videre ferden sørover. Til alt hell traff guttene også på en verdensvant engelskmann i København. ”Klin sprø”, var hans karakteristikk av de to, men han viste også omtanke i all sin bekymring og serverte GPS-koordinatene for resten av reisen.
25 cm dypt

Like fullt ble det grunnstøting, kanskje ikke så rart når man ikke følger merket led. På utsiden av stakene var sjøen 25 cm dyp. Selv en flatbunnet Selco hadde problemer med det. Litt småkrangling om kursvalg ble det. Av og til var løsningen å følge etter andre båter, andre ganger var det en åpenbar fiasko. En gang var en ødelagt tank og en havarert propell prisen å betale.

Sjælland er en seig bit av verden, i hvert fall i en knøttliten båt på vei til Vordingborg over Faksebukt, gjennom Stege Bukt på innsiden av Møn. Det virker så idyllisk, er det også, men skiftene vind og mye båttrafikk gir nok av spenning.

En 13 fots Selco har lite å varte opp med i fergelinjen mellom Rødbyhavn i Danmark og Purtgarden i Tyskland. Det er stor tonnasje som preger skipene i farvannet. Utrolig nok gikk det bra, med grunner, tåke, nattemørke og elendig manøvreringsevne. Tyskland rykket stadig nærmere og Fehrman var omsider i sikte. Det var her jubelen sto i taket, ikke fordi den norske ekspedisjonen på en eller annen mystisk måte hadde nådd tysk jord, mer fordi vertslandet hadde tatt bronse i oppgjøret mot Portugal i fotball-VM omtrent samtidig. Byen sto på hodet. Gutta kastet seg ikke uventet inn i festen.

Den siste etappen over Kielerbukta beskrives som er mareritt, med en båt som til de grader mistrivdes i høy sjø og med sjøfolk om bord som heller ikke tålte så mye lenger. På en måte ble det en triumfferd likevel. Gutta og båten hadde klart det som absolutt ingen andre trodde var mulig. Fotballfeberen raste også i Kiel, men på dette tidspunkt slet også Terje med feber. Hans fot, med to amputerete tær, like dårlig behandlingen den fikk på en søkkvåt dørk, oljesøl og skitt. Etter akuttbehandling for betennelse på sykehuset i Kiel ble han kategorisk beordret hjem til Norge.

Men ingen retur uten Didrik og båt. Det var da den medbrakte tralla kom til nytte. Den stolte Selcoen fikk sin egen lille triumfferd, en halv mil, på Kiels brosteinsbelagte gater, fra smbåthavna til fergekaien. Guttene ble denne gangen godt assistert av politi og norske båtturister, helt inn i Color Lines buk, bare minutter før avgang til Norge. Rett på innsiden av baugporten tok tralla kvelden. Totalt sammenbrudd, men da var båt og mannskap om bord!

Vel hjemme ble den lille røde raskt solgt, for samme pris som den ble kjøpt for.
- Det gjorde ingenting å bli kvitt den. Vi planlegger nemlig ingen reprise, sier de to. Likevel er de kjempefornøyde med bragden sin og er en stor takk skyldig til de mange gestfrie båtfolkene og landkrabbene i sjøkanten langs hele ruten. Det improviserte støtteapparatet ble den 14 dager lange ekspedisjonens store redning, om sant skal sies.

- Nå skal vi leve på minnene til vi finner på noe nytt og enda villere, slår de kategorisk fast.

Kart:

Lysaker (start)
Larkollen (sov)
Smøgen (pause)
Marstrand (sov)
Varberg (pause)
Helsingør (sov)
København (sov)
Solrød strand (sov)
Rødvig (pause)
Vordingborg (sov)
Nykøbing (sov)
Fehrman (sov)
Kiel (sov 3 døgn)