Kurt Oddekalv: Skiter vi i eget reir?

Skiter vi i eget reir?

-Vi må slutte å dumpe skiten i sjøen. Batterier er fulle av bly og det aller verste. Det er ingen moralsk forskjell på å hive søppel på land eller sjø. Man spyr jo ikke i eget matfat, sier Kurt Oddekalv malerisk. Denne fargerike og frittalende lederen av Norges Miljøvernforbund er ivrig båtmann og vil at sjøen skal være for alle, men ikke for alt.

Tekst & foto: Trond J. Hansen

Ordtaket som sier at det ikke er særlig lurt å skite i eget reir, er høyst aktuelt for oss båtfolk. Vi nordmenn er så heldige at vi har en fantastisk kyst, kanskje verdens vakreste - en gave alle som ferdes langs kysten vet å sette pris på. Men som med alle andre gaver, må vi ta godt vare på den dersom den skal vare, slik at også fremtidens generasjoner av båtfolk kan få oppleve den.
Vi har snakket med Kurt Oddekalv som er en "kystens mann", glad i båtliv og fiske, oppvokst ved havet - halvt Senjaværing og halvt fra Solund i Sogn. Naturvern, spesielt langs kysten, er noe han brenner for. Likevel er han opptatt av at sjøen skal være for alle, at den skal brukes av folk, men ikke misbrukes. For naturen er en skjør ting som båtfolk skal være ydmyk ovenfor.

Ut av syne - ut av sinn

Lenge trodde menneskene at dersom søppelet ble kastet i sjøen var det borte, at havet var så stort og bunnløst at giftstoffer ble tynnet ut til helt ufarlige konsentrasjoner. I dag vet vi at dette ikke er tilfelle, at giftstoffene samles opp og ender i fisken på middagsbordet. I stor grad er dette et globalt problem som vi båtfolk ikke kan gjøre så mye med. Men likevel har alle som bruker sjøen noe å bidra med og et ansvar for disse omgivelsene.
Kurt Oddekalv forteller at noe av det verste vi kan gjøre er å kaste gamle båtbatterier på sjøen. Batteriene er fulle av farlig bly. Og den eneste grunnen til at batteriene går over ripa, er som regel at båteieren ikke orker å bære dem til en gjenvinningsstasjon. For i de fleste båthavner finnes det i dag anlegg for mottak av batterier, spillolje og annet søppel. Likevel er det forbausende mye avfall som kastes i sjøen fra fritidsbåter, noe vi som dykker stadig opplever.
Problemet er nærmest estetisk og moralsk. Liker vi å omgi oss med søppel? Er det noe moralsk forskjell på et å forsøple naturen på land og det å forsøple havbunnen? Bunnens utseende på naturskjønne steder, der fritidsbåter ofte ankrer opp og legger til, fører til ettertanke. Hvordan kan en person som sitter i en ansvarlig stilling, men som i ferien lar søplet forsvinne over båtripen, hvordan kan vedkommende ventes å fungere i sitt yrke? Eller som Kurt Oddekalv så malerisk beskriver det - du spyr jo ikke i ditt eget matfat.

Bålkos

Som båtfolk vet vi at turen på sjøen bare er en liten del av båtlivet. Turene på land, soling på svabergene, grilling og bålbrenning i fjæra er en like viktig del av båtopplevelsen. Det er derfor et sørgelig syn å oppleve alt søppelet i strandkanten. Kurt Oddekalv er selvfølgelig opptatt av at vi skal ta med våre egne etterlatenskaper, men dersom alle også tar med oss litt ekstra av det som kommer drivende eller ligger igjen etter andre, uansvarlige mennesker - da vil det etterhvert ikke være så mye tilbake. Som en ekstra bonus kommer du i tillegg hjem fra turen både med en fin båtopplevelse og med god samvittighet.
En del båtforeninger har i samarbeid med "Hold skjærgården ren", vært flinke til å arrangere søppelinnsamling langs kysten. Også når det gjelder "bålkosen" har Oddekalv noen oppfordringer til båtfolket. De populære engangsgrillene er han ikke glad i. De har en tendens til å bli liggende igjen på svabergene og er en kilde til forsøpling, men også en fare for barn og dyr dersom de ikke er slukket. Når vi tenner bål, er det en fordel å gjøre dette i fjæresteinene, men lages det likevel på et svaberg, bør vi ha sand under. Under slokning med vann sprekker svabergene ofte opp og etterlater stygge sår i naturen. Selvfølgelig skal vi unngå å brenne plast, og spesielt isopor som avgir store mengder giftstoffer når det brennes.

Stillhet

Kurt Oddekalv er også opptatt av en annen form for forurensing langs kysten, lydforurensingen. Han mener at vi båtfolk har mistet noe underveis; tiden og stillheten. Eller som han sier, to ”hotte” motorer med fri fart er bråk, mens lyden av en tøffende skøyte er stillhet - en lyd som tilhører skjærgården. Nå innser han at raske båter med store motorer er kommet for å bli, men mener at det ikke bør være nødvendig å kjøre på høyeste turtall hele tiden - spesielt mellom holmer og skjær.
Lykke på sjøen er ikke noe som kan måles i hestekrefter og fot. For det er tross alt ønske om rekreasjon som gjør at det fleste av oss tiltrekkes av båtlivet, ikke nødvendigvis det å komme lengst mulig på kortest mulig tid. Og kanskje burde vi alle tenke litt på dette. For de største opplevelsene får vi gjerne når vi nyter den freden og stillheten naturen gir. Kanskje burde vi også være litt flinkere til å legge merke til alle de fine detaljene naturen har å by på, kikke litt på fuglelivet, på plantene, legge oss på kne og studere det yrende livet som finnes i fjæra.

Vrakpant på båter

Selv om lederen av Norges Miljøvernforbund kan virke kritisk og formanende, er han likevel velvillig innstilt til båtliv. Han mener at det er alles rett å kunne ferdes fritt på fjorden, fiske egen fisk og gå på land hvor det passer. Stort sett er han også fornøyd med båtfolks oppførsel langs kysten. Sjøfolk har alltid hatt en høy moral og han håper at umoralen fra land ikke skal spre seg til sjøen.
For at vi skal kunne ferdes i et mest mulig rent miljø, har han noen ønsker. Fortsatt er det dårlig med miljøstasjoner for båtfolk. Det burde være slike stasjoner i alle havner og også mottak for tømming av septiktanker. For bobiler er jo dette etterhvert blitt bra utbygd. Nå har glassfiberbåter eksistert så lenge at mange av dem begynner å bli utrangert, og det burde vært mulig å levere disse til gjenvinning. Å brenne eller senke en båt i glassfiber forurenser svært mye. En form for vrakpant etterlyses. Dyno Industrier får skryt for å ta i mot gamle pionerjoller, og de planlegger også en slags panteordning for disse. Til slutt oppfordrer han folk til å kjøpe firetakts påhengsmotorer i stedet for to-taktere, som bråker og forurenser mye.