Båten min: M/Y Vitesse - testbåten

Båten min: M/Y Vitesse

Testbåten

At Vitesse ble bygd som en ren arbeidsbåt for svenske Scania-Vabis, er ikke ens første innskytelse. I dag føles betegnelsen "møbel" mer passende.

TEKST: ATLE KNUTSEN OG ANDERS VÆRNÉUSFOTO: ATLE KNUTSEN

Det var med lengsel vi så henne stevne bort fra Stavernodden fyr, med kurs mot Strømstad. Fjorårets vakreste veteranbåtinnslag i skjærgården kom fra Sverige. Vi ble først oppmerksom på henne i Risør under Trebåtfestivalen, hvor båten ble tildelt prisen for årets best restaurerte motorbåt. M/Y Vitesse er ikke lenger i originalforfatning, men hun vil inngå i historien som en av de første store veteranbåtrenoveringene gjennomført i Skandinavia. Hennes historie er veldokumentert og rik. Vekst og fall, renessanse, kongelige og filmstjerner er ingredienser i historien. Det blir alltid slik, i slike kvinners liv.

Testplattform

Det nye Hästholmsvarvet hadde bare så vidt kommet i gang. Sjefen, ingeniøren Knut Ljungberg, kunne stolt spankulere rundt i de staslige byggingene ved Lidingös strand og beskue fasilitetene. "Nordens mest moderne verft", hadde han skrevet i annonsen. Og det var faktisk ikke skryt. Store ressurser var lagt ned for å bygge et moderne og effektivt båtbyggeri. Elektrisk verktøy, bra belysning og lysglugger i taket ga båtbyggerne de beste arbeidsvilkår. Det kunne man også merke på arbeidstempoet. På beddingene sto båter under bygging på rekke og rad. Store seilbåter sto halvferdige, side om side med salongbåter og noen mindre motorbåter.
En av de artigste bestillingene året 1918 hadde kommet fra Scania-Vabis i Södertälje. De hadde etter noen års fravær igjen tenkt å etablere seg som produsent av marinemotorer og trengte derfor en ny testplattform. Knut Ljungberg hadde viet bestillingsspesifikasjonen stor oppmerksomhet, fundert på saken og deretter skissert linjene til en nesten 18 meter lang salongbåt, bygget for hastigheter på drøye 20 knop.
Linjene var Ljungbergs varemerke, og allerede i 1913 hadde han tegnet den hurtiggående salongbåten Loris for fyrstikkongen Ivar Kreuger. Det var et allerede innarbeidet konsept som lå bak linjene til den nye Scania-båten.
Siden båten skulle tjene både som testbåt og representasjonsfartøy for Scania-Vabis, valgte man bort den litt dyrere mahognien i skroget, og bygget heller i prima, svensk furu. Båten skulle uansett males hvit, så hvorfor kaste perler for de berømte svinene?

15,7 liter V8

Våren 1919 var båten klar for sjøsetting. Den gled ut i vannet og la seg prydelig til rette med vannlinjen der Knut Ljungberg hadde beregnet den. Under fordekket tronet Scanias nyeste motor; en mektig 15,7 liters bensin-V8 som ifølge Scaniadirektørene skulle gi hele 140 hestekrefter om man fylte tankene med motorsprit - en eliksir uegnet for ganen. Selv med bensin på tanken var ytelsene oppgitt til 115 hk. Også det nok til å gi båten god fart.
Kort tid etter levering, ble det gjennomført en 12 timers fullfarts test med etterfølgende kontroll, og deretter nok en 12 timers test. Skroget var konstruert for minst 17 knop, og med den kraftige motoren klarte båten prøvene med god margin. Derav fikk hun også navnet Vitesse, som betyr hastighet på fransk.
I 1922 ble båten lagt ut for salg under den første båtmessen arrangert i Sverige, i Saltsjöbaden i Stockholm. Året etter ble hun solgt til direktør Åke Pauli og omdøpt til Grace. Mannen bak "Pauli Perfume" brakte om bord en rekke kjente gjester, blant dem Gustav V og prinsesse Sibylla. Sigarrøyken lå tung i båtens salonger, og ut av skap med slepne glassdører ble krystallglass brakt til bordene. Senere skulle prins Gustav Adolf gjøre kur til sin tilkommende hustru om bord i båten. Selv ble Vitesse filmstjerne i "The Counterfeit Traitor" med William Holden.

Sank i Mälaren

Etter flere eierforhold, tjente Vitesse den svenske marine som støttefartøy under andre verdenskrig. Fra 1946 var hun eid av reklamemannen Stig Wennberg, som siden solgte henne til Karl Stör i 1950. Han eide Vitesse frem til hun sank i Mälaren i 1966. Båten ble raskt berget, men sank snart igjen på grunn av dårlig vedlikehold og ble liggende på bunnen frem til 1971.
På slutten av 60-tallet hadde veteranbåtinteressen smått begynte å få feste i Sverige. Fremfor alt var det direktørenes gamle salongbåter som entusiastene hadde fått opp øynene for. En av de som hadde gått langs bryggene med nysgjerrighet og sett hvordan båtene forfalt, var hotrod-entusiasten Richard Bergstöm. Via sine kontakter fikk han nyss om Karl Störs gamle salongbåt som hadde fått et mistrøstig endelikt på Mälarens bunn. Han kom over noen gamle bilder av damen, og ble forelsket. Bergström tok kontakt med Stör og båten byttet eier. Med den gamle eierens hjelp, lokaliserte Bergström båten. Bergningsreven Börje Nässling fikk oppdraget med å bringe den gamle damen opp til overflaten igjen.
Et fantastisk renoveringsarbeid tok til. Richard investerte all tid, og alle penger han kunne unnvære ble lagt i båten. Etter fire års slit kunne Vitesse nok en gang sjøsettes i en forfatning som var henne verdig. Den gamle motoren har fått avløsning av en ny 450 hk Scania DS14, som sammen med båten har fått kjærlig pleie av Richard i over 30 år. Om man sammenligner Vitesse med originalen som engang skled ned fra slippen på Hästholmsvarvet, avviker kanskje en del detaljer. Likevel er hun en svært vakker og verdifull representant for svensk båtkultur. Og samtidig en av Sveries mest velholdte og benyttede vetereanbåter, noe Bergström viste ved å ta turen fra Stockholms skjærgård til Risør sommeren 2003.
Det er ingen grunn til ikke å si gratulerer, endog skål, herr Bergström! Han har begått en vakker kulturgjerning som det sjelden oppvises maken til.