Båttur med adrenalinsjokk

BÅTTUR MED ADRENALINSJOKK

Av Hans Due

Jeg føler meg som majones på tube med korken av. En grådig hånd klemmer på tuben og innvollene klamrer seg fast i ryggraden for ikke å tyte ut av åpningen.
"Slapp av", spraker det i intercom'en. Jeg forsøker å svelge vitale indre organer. Den 25 fots Cougar-katamaranen skyter fart og presser meg lengre inn i
det polstrede bøttesetet. Jeg er på tur med en offshore-racer.

2 X 225 sinna hesekrefter hyler og rister bak meg. Veivakselen i hver av motorene roterer 6500 ganger hvert minutt og driver de knivskarpe propellbladene
gjennom vannet så vannspruten står som en fontene bak oss.
- Skal han ikke snart trekke i stikka og felle inn landingshjulene, tenker jeg og føler meg som passasjer i en F-16 under en rivstart. Nervøst hever jeg armen for å peke på en liten tresnekke i horisonten. Vi har kurs mot den, men før jeg rekker å rette pekefingeren mot målet, er vi forbi og snekka er bare en prikk bak oss.

VI LETTER

"Nå har vi toppfart", messer en rolig stemme i intercom'en. "Foran oss er Nesodden-fergen. Nå skal vi se hvordan vi tar hekkbølgene".
- Bølger! tenker jeg. Akkurat som om det ikke er tilstrekkelig med småkrus­ningene på havflaten. Vi har tross alt ca. 81 knops fart! Det er fort det! (ca. 150
km/t). Jeg biter tennene sammen og klamrer meg fast til bøttesetet og håndtaket på siden. Fjernsynsbildene av racerbåter som letter fra vannflaten og gjør baklengs salto flimrer foran øynene mine. Ambulansebåten som berger den forslåtte føreren står klart for meg som om det skulle være direkteoverføring.
Båten skyter opp på bølgekammen, slipper taket i vannet, mens gasshåndtakene trekkes tilbake og motorene stilner. Vi har forlatt vannflaten og svever som fuglen. Ett sekund, kanskje halvannet, kanskje to. Jeg vet ikke. Tiden står stille mens jeg venter på braket og slaget gjennom ryggraden når vi lander.
Men alt jeg merker er et mykt dump, og så hyler motorene igjen, og jeg presses tilbake i setet på ny.

SOM EN BALLONG

"Det er ikke så behagelig når sjøene blir halvannen til to meter høye, dette er jo bare gøy", sier den rolige stemmen inn i øret mitt. Jeg begynner så smått å venne meg til farten. Været er bra, men det dugger litt på visiret foran hjelmen. Jeg skyver det opp for å få litt frisk luft. Sjokkskadet river jeg febrilsk visiret ned
igjen. Nå vet jeg hvordan en ballong føler det når den blir blåst opp!
Vi gjør en sving. Katamaranen legger seg ikke behagelig innover i svingen som en V-bunnet båt, men svinger som en og-cart. Sideflesket på venstre side flytter seg over på andre siden og presser mot ribbena. Hadde det ikke vært for bøtte­setet hadde dette blitt en typisk "kom-til-meg-sving". Vi kjører rett fram igjen. Ikke en dråpe vann har kommet over baugene. Det er knapt to desimeter av skroget som berører vannet akterut. Dekksformen og katamaranskrogene lager en luftpute under båten som vi flyter på i denne hastigheten.
"Katamaranen er overlegen når det er flatt vann, men så snart bølgene begynner å anta dimensjoner over meteren får vi problemer i forhold til V-bunns-skrogene", sier Atle Staff. Han og hans kompanjong Lars Petter Røed har stort sett vunnet de racene de har stilt opp i i fjor. Lars Petter tar seg av styringen, mens Atle sørger for gasshåndtakene og navigeringen. I offshore-race blir det for mye for en mann å klare alt.

SPONSORSTØTTE, INGEN BENSIN

Plutselig avtar farten. Den ene turtelleren står på null. Venstre motor har stoppet. Tankmålerne står også på null. Noe sier meg at vi har problemer. Vi tar kurs for land og trygg havn. Vi padler inn Snarøy-sundet for en motor. Det er riktig trivelig i fem knops fart. Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og nyter
godværet.
Skipper Atle Staff messer om propellblader, motormekking, timer på landeveien med "børstraktor" og henger, febrilsk skruing før start og kampen for å
skaffe sponsorpenger til en ikke billig sport.
Da flerrer et øredøvende brøl stillheten. Er fandeskapet løs igjen? tenker jeg og sperrer øynene opp, menfarten er fortsatt beskjedne fem knop. Over hodet på meg tordner en DC-9'er fra SAS. Vi er utenfor Fornebulandet. Når støyen fra flyet gir seg er det helt stille rundt oss. Den andre motoren har også oppgitt ånden. Atle Staff møter meg med en flau, fårete mine. Ingen reservekanne, ikke en dråpe igjen på tanken.
- Du skjønner det er slutt på penga nå på tampen av sesongen. Trodde jeg hadde noen flere liter igjen enn det som var. Båten skal i vinteropplag, og da er det greit at tankene er tomme, sier han mens vi sitter på baugen med hver vår kanoåre og padler mot land. En snekke kommer oss til unnsetning og gir oss slep til Solvik. I tre knops fart. Det passer meg bedre. Men ikke Atle Staff og hans kolleger i offshore-sporten. For dem er fart og spenning en livsstil.