Amble: Miljøtruende? Neppe

Amble: Miljøtruende? Neppe

Av sivilingeniør Eivind Amble (bilde)

De fleste av oss har nok forståelse for at det er bra for både trivselen og miljøet at toalettavfall ikke pumpes rett i sjøen nær land, nær badesteder og nær andre båter. Og den siste versjonen av fritidsbåtforskriften krever da også at alle nye båter med ”pumpetoalett” skal være utrustet med septiktank. Riktignok er det ingen krav til tankens størrelse, men en båtprodusent vil neppe ha problemer med å vurdere volumet i forhold til antallet personer som kan være om bord og båtens bruksmåte.
Fortsatt er det glissent mellom servicesteder hvor septiktankene kan pumpes tomme. Men trehundremeter-fra-land-grensen løser gjerne dét problemet. Forutsatt at vi ikke begir oss langt inn i dype og lange fjordarmer der avstanden fra bredd til bredd er mindre enn 600 meter. Og forutsatt at vi skifter havn sånn av og til.
Enn så lenge har det ikke vært så mye snakk om utslipp av ”gråvann” fra båtene våre (”gråvann” er fellesbetegnelsen for avløpsvannet fra oppvaskkummer, dusjkabinetter, klesvask og den slags - i motsetning til toalettavfallet som er ”svart”.) Men potensielle skadevirkninger av gråvannutslipp er i ferd med å komme i søkelyset i land der det er tett båttrafikk på kanaler og grunne innsjøer.
Nederland har koordinert en omfattende undersøkelse i forbindelse med et såkalt ”Interreg-prosjekt” (EU) der Belgia, Tyskland, Sverige, Storbritannia og også Norge var med. I tillegg til undersøkelser i deltagerlandene, er informasjon hentet inn fra Danmark, Italia, Spania, Ungarn, Frankrike, Irland og Portugal. Det generelle rammedirektivet for vann som EU har vedtatt, og det spesielle ”Badevannsdirektivet”, er grunnlag for undersøkelsen.
Gråvann intet problem
Rapporten konkluderer med at utslipp av gråvann fra fritidsbåter generelt sett ikke kan anses som noe spesielt problem i Europa pr. idag. ”Bunnvann” derimot (altså vann som samler seg under dørken), som gjerne kan inneholde både søl av olje, smørefett, frostvæske og den slags, anses gjerne å kunne være mer skadelig for miljøet og kreves i de fleste landene samlet opp og levert til mottak.
Men rapporten gjør det klart at vi på bakgrunn av økende båttetthet og EU’s nye vanndirektiver, bør forberede oss på restriksjoner også hva gjelder gråvannutslipp.
I 2003 ønsket den amerikanske ”Nasjonalparktjenesten” å vurdere muligheten i USA for å innføre begrensninger på utslipp av gråvann fra fritidsbåter. Men så lenge gråvann ikke hadde noen plass i regelverket for ”rent vann” (the Clean Water Act), og så lenge krav om samletanker for gråvann om bord i fritidsbåter ikke sto på noen nasjonal dagsorden, må eventuelle utslippsrestriksjoner innføres lokalt eller regionalt, og ikke nasjonalt. Generelt har USA ingen nasjonal lov som gjelder gråvannsutslipp. Og enn så lenge er opp til de lokale myndighetene når og hvor det skal innføres soner med ”nullutslipp”. Og med ”nullutslipp” menes det i USA virkelig ”null”.
I Australia står miljøhensyn høyt på prioriteringslisten, og i februar i år offentliggjorde myndighetene hva som skal bli obligatoriske retningslinjer for håndtering av både toalettavfall og gråvann fra båter som trafikkerer Australske innenlandsfarvann. I retningslinjene sies det klart ifra at utslipp av gråvann kan medføre skade på økosystemet og gi næring til uønsket algevekst og på den måten utgjøre en helserisiko. Det vises til at gråvann kan inneholde blant annet husholdningskjemikalier, såpe, rensemidler, nitrater, fosfater og bakterier.
Noen av de store elvene i Australia har tett båttrafikk (River Murray - som møter havet i Melbourne-området - er spesielt i fokus), og det arbeides sterkt for å holde disse vannveiene helt rene.
Den internasjonale båtbransjen har erfart nødvendigheten av å være proaktiv. Og man ser i øynene at regulering av gråvannutslipp fort kan bli aktuelt på vannveier og innsjøer. Men mens mengden av toalettavfall kan håndteres i septiktanker uten at volumene blir uhåndterlig store, vil det ikke være plass til å ta vare på de mye større mengdene gråvann om bord. Derfor har jeg fått i oppgave å finne frem til systemer for rensing av gråvann som kan brukes om bord i fritidsbåter. Det vil være greitt å vite når kravet en gang kommer.

”Miljøfabrikk” i fritidsbåter?
I dag forlanger det helt spesielle markedet at et moderne cruiseskip skal være så ”grønt” som overhodet mulig. For noen år siden fikk jeg anledning til å saumfare den imponerende ”miljøfabrikken” om bord i C/S ”Jewel of the Seas” – en skute med plass til mer enn 2.300 passasjerer. Her tas det hånd om absolutt alt avfall: Fra toalettene, fra lugarene, fra salongene, fra byssa osv. Alt håndteres i et fullstendig integrert system.
Når erfaringen forteller at en enkelt luksuspassasjer som forlanger absolutt topp komfort, kan innebære et forbruk på oppimot 500 liter rent vann pr. døgn (til alle funksjoner), blir det solide mengder gråvann som skal håndteres før det henimot ”drikkerent” kan slippes ut igjen i havet.
Men til forskjell fra en fritidsbåt, er det nok av kraft og energi om bord i et cruiseskip. Elektrisitetsverket som befinner seg dypt ned i skroget, produserer strøm som holder ”miljøfabrikken” i gang. I våre fritidsbåter har vi ikke de samme mulighetene for effektiv avfallsforbrenning og gjenvinning. Vi må satse på mindre sofistikerte løsninger.
I hovedsak er det tre systemtyper å velge mellom:

a.Biologiske systemer hvor effektiviteten av bioreaktoren forutsetter regelmessig tilførsel av organisk avfall,
b.kjemiske behandlingssystemer som ikke anses særlig miljøvennlig, og
c.fysisk behandling av gråvannet - i hovedsak basert på filtrering.

Med dagens tilgjengelige teknologi er det vanskelig å tenke seg noe alternativ til filtrering. Et slikt system er basert på effektiv oppmaling av alle faste stoffer, og på en pumpe med trykk og kapasitet som er tilpasset den valgte filtertypen. Et membranfilter kan til og med fjerne bakterier. Men et membranfilter er litt mer finmasket enn hva vi gjerne er vant med, og vannstrømmen gjennom filteret blir ikke særlig heftig hvis den ikke settes under trykk. Med membranfiler kan gråvannet renses omtrent til drikkevannskvalitet og kan derfor pumpes direkte over bord uten restriksjoner. De utskilte faststoffene kan sendes over til septiktanken for toalettsystemet, eller de kan bringes på land for forbrenning.
Men én ting er en ”miljøfabrikk” i cruiseskipformat som vi vet hva koster og som vi vet hvor vi kan få tak i. Noe ganske annet er et behandlingsanlegg for gråvann om bord i en liten fritidsbåt. Hvor finnes noe slikt i dag?
Igjen er det tydeligvis Australia som leder an - foran både Europa og USA. Et renseanlegg for fritidsbåter bygget etter et nytt og patentert system vil snart være tilgjengelig fra den kanten. Den første utgaven vil ha kapasitet til å ta unna en normal mengde gråvann fra opp til tolv personer. Selve apparatet har 50 x 50 centimeter kvadratiske endeflater, og en lengde på omtrent 2,4 meter. Men med en tørrvekt på 70 kg., og tankvolum på ca. 250 liter, vil det selvsagt ikke være enkelt å finne plass under dørken hvis ikke båten er planlagt for det fra fødselen av. En foreløpig prisantydning lyder på mellom 30 og 40 tusen norske kroner.
Et anlegg for en mindre båt beregnet for to personer, oppgis å ville måle ca. 40 x 40 x 100 centimeter og veie ca. 35 kg. tomt. I en 25-foter kan nok en slik boks bli problematisk å plassere.
Fra og med 2010 må alle bebolige båter som ferdes på elven Murray, ha renseanlegg for gråvann om bord. Det kan bli tøffe tak for hvem som helst.
Selv om Australia ligger noen mil unna våre hjemlige farvann, bør vi nok regne med at det bare er et tidsspørsmål før tilsvarende krav for båter som opererer på sårbare vannveier, gjør sine inntog i Europa. På innsjøer, kanaler og elver øker antallet fritidsbåter fra år til år. Det vil neppe ta evigheter før EU’s miljødirektorat går videre med sine vurderinger av skadevirkningene av gråvannutslipp.
I Norge nyter vi godt av en kyst og en skjærgård med en imponerende selvrensende kapasitet som mange kan misunne oss. Og det er nok langt frem før vi pålegges utslippsplikter utover å ta vare på toalettavfallet. Men også her til lands har vi trange og grunne vannveier hvor fritidsbåtfolket kan finne spennende opplevelser og avveksling. Og det er ikke noen tilfeldighet at Norge har vært med på Interreg-prosjektet som jeg nevnte innledningsvis.
Jeg vil tro at det kan være smart at vi forbereder oss litt på konsekvensene av et utslippskrav når deg gjelder gråvann fra beboelige båter som brukes ”innlands”.