Amble: Secondary bonding - støp på støp

Støp på støp

Mange utfører mindre reparasjoner og ombygginger selv. Skal du legge ny polyester på eldre laminat som forlengst er utherdet, bør du vite litt om fenomenet sekundærlaminering.

At glassfiber ble det dominerende armeringsmaterialet for optimal kombinasjon av styrke og stivhet, henger sammen med både egenskaper og pris. Det finnes flere alternativ til glassfiber. Aramid og karbon er gode eksempler. Jeg har selv i noen knipetak brukt både aviser og bomullsgardiner. Bare polyesteren herder, blir det hel ved. Men det er klart at laminatets styrke og stivhet dikteres av hva slags fiber som binder det hele sammen. Det finnes også andre resintyper til å binde fiberen sammen. Men fremdeles er polyester totalt dominerende i båt.

Enkel

Polyester virker så velsignet enkel å ha med å gjøre. Er den preakselerert fra leverandøren, er det bare å helle oppi en slump med herder. Og er vi ikke for gjerrige med herderen, og holder vi temperaturen sånn noenlunde på riktig nivå, blir blandingen helt sikkert fast i fisken. Men nettopp det at polyesteren er så villig til å herde, kan nok lett få noen hver til å tenke at et ikke er så farlig om det sjuskes litt med kjemien.
Det kan fort bli litt skummelt, for materialegenskapene blir ikke som de egentlig skal være hvis blandingsforholdet ikke er korrekt og hvis herdeprosessen ikke går ordentlig for seg. Er vi for sparsomme med herderen, risikerer vi at polyesteren ikke reagerer tilstrekkelig. Da kan resultatet bli skikkelig klissete, og bare etterbehandling med varme kan i beste fall redde dagen.
Men for mye herder kan også være ille. Er blandingen for "sterk", får vi gjerne både varmgang og sprøhet. Hvis laminatet blir brunt på grunn av for høy herdetemperatur, er det fare på ferde. Da kan styrken bli langt mindre enn hva den burde ha vært.
Polyester har en enestående egenskap. Når vi legger det ene laget oppå det andre og bygger opp laminattykkelsen gradvis, vil de ulike lagene "gro sammen" uten skille. Forutsatt at vi gjør det hele riktig. Det betyr blant annet at det ikke må gå for lang tid mellom hver gang et nytt lag legges på det forrige.
I dag har betegnelsen "polyesterens grønne periode" gått litt av moten. "Perioden" angir tidsrommet som ikke bør overskrides fra ett lag er påført til det neste kommer på. Både DNV og Lloyds refererer til "polyesterprodusentens anbefalte tidsrammer" i sine regelverk. Og går vi inn i databladene for de vanligste resinene, står det gjerne å lese at dersom tidsrammen overskrides, må den herdede overflaten grovslipes før påstøping av neste lag. For en moderne, vanlig "båtpolyester" refereres det gjerne til 48 timer. Innenfor denne perioden skal altså allerede påført polyester - selv om den virker noenlunde tørr - fremdeles ha evnen til å "gro sammen" med et nytt lag som legges på. Holder vi oss til instruksen, skal det komplette resultatlaminatet forutsetningsvis bli homogent.
Her er vi ved kjernen i dagens tema. For lar vi et laminat herde godt ut over tidsfristen som polyesterprodusenten angir som kritisk før vi støper på nytt, er det verd å ha i tankene at bindingen mellom lagene neppe blir fullt så god som den kunne ha blitt. Nå er som regel ikke dette noe problem så lenge det dreier seg om store flater som bygges opp. Her er sikkerhetsfaktorene vanligvis romslige - såfremt panelene ikke utsettes for virkelig store nedbøyninger. Men det kan være verd å ha den "grønne perioden" i tankene hvis bunnstokker, skott og spant skal støpes inn i et skrog som har stått en stund før disse avstivingene kommer på plass.

Voks

Forresten - i en del år da det virkelig ble jobbet på spreng med ulike metoder for å redusere avdampingen av styren under støpeprosessen, ble det forsøkt løsninger som ikke var helt patente. Blandes det voks i polyesteren, vil voksen vandre ut mot grenseflaten til luft og legge seg som en beskyttende mikrohinne og et slags "lokk" over laminatet. Da blir det ikke så lett for styrenoverskudd å unnslippe. Det kan selvsagt være bra for arbeidsmiljøet. Men haken ved saken den gangen var at vokshinnen også hindret et nytt lag polyester som kanskje skulle legges på dagen etter, i å gro skikkelig sammen med det tidligere laget. Skumle greier.
Voks er forresten en viktig ingrediens i top-coat som gjerne legges på laminatets innerflate, dels for å beskytte mot fukt, og dels for å hindre at overflaten blir klebrig. Ofte er det ganske umulig å holde seg innenfor den "grønne perioden" med påstøp av viktige elementer i strukturen. Da kan løsningen være å dekke til sistelaget med "peel-ply" i områder der for eksempel skott og bunnstokker senere skal støpes inn. Når dagen så kommer for å få avstivingene på plass, trekkes peel-ply strimlene av. Da avdekkes en "grønn" overflate som sikrer at den ferske polyesteren som nå skal påføres, treffer på noenlunde jomfruelig resin og gror ordentlig sammen med det opprinnelige laminatet.
Polyesterens "grønne periode" gir god grunn til å ta forholdsregler når det skal støpes oppå et forlengst utherdet laminat, for eksempel hvis en hylle eller brakett skal festes til siden eller bunnen i motorrommet i gammelbåten. Eller dersom det skal gjennomføres reparasjoner som krever solid støpearbeid: Pass på først å gi den opprinnelige overflaten en skikkelig omgang med grovt slipeverktøy!
En annen grunn til at det må legges inn marginer, er at polyesteren krymper når den herder. Det kan bli stående spenninger - i ethvert fall for en tid - i skillet mellom gammelt og nytt laminat. Derfor kan det være grunn til å ha litt større anleggsflate når den nye lamineringen skal binde til en gammel overflate, enn når samme operasjon gjøres mens laminatet enda er produksjonsferskt. Dette er forhold verkstedenes fagfolk tar grundig hensyn til når de utbedrer en skade. Da rufses sårflatene opp i sammenføyningsområdene, og arealet av støpeflatene gis gode marginer.

Støp eller lim

For dem som gjør plastarbeidet på båten sin selv, og som kanskje skal støpe inn braketter for innfesting av utstyr, eller fikse på annet som forutsetter "påstøping" av noen lag matte i en litt aldrende farkost, kan det være verd å tenke på at dette er "sekundærlaminering". Da kan det altså ikke regnes med at nye lag med fiberarmert polyester gror sammen med det opprinnelige laminatet til "hel ved". Da må sammenføyningen heller ses på som en form for "liming", og jobben må planlegges deretter. Polyester har ikke spesielt gode egenskaper som lim. Derfor altså anbefalingen om å bruke rause dimensjoner på flatene som skal sammenføyes. Belastningene i limflaten kan med fordel fordeles på et større areal.
Hvis det er snakk om å feste inn fundamenter for utstyr og utrustning, kan lim-masser som er utviklet spesielt for formålet, være et bra alternativ til vanlig innstøping med polyester og glassfiber. På limfronten er det etter hvert blitt mye å velge mellom. Det er mange store båtprodusenter som i dag bruker lim for innfesting av både prefabrikerte småelementer, store avstivingsrammer, og komplette motorfundamenter. Lim-masser, i utgangspunktet basert på epoxier, polyuretaner, uretaneacrylater, methacrylater og hva de nå måtte hete alle sammen, finnes i mange varianter. Alle beholder en viss elastisitet når de er utherdet og sikrer en solid binding til materialene som skal holdes sammen, og noen av dem kan bygge opptil flere centimeter i tykkelse og på den måten redusere kravene til dimensjonstoleranser i fugene. Anvendelsesområdene varierer, og det er smart å spørre seg for og å lese bruksanvisningen.
Men disse lim-massene erstatter ikke overstøping i vanlig forstand. Skal en flate eksempelvis avstives med et plateelement på høykant som er skåret ut av hardt skum, honeycomb eller kokfast kryssfinér (en hylle, et skott eller en bunnstokk), vil neppe anleggsflaten være stor nok til at den kan gi tilstrekklig limforbindelse. Da er det bare innstøping med glass og polyester som gjør jobben. Og da kan det altså være smart å ha rikelig sammenføyningsareal når det dreier seg om "sekundærlaminering".