Båtfolk i fokus: Forenede Evensen

Forenede Evensen

Dannet. Inntil margen og uti fingerspissene

dannet

, er det ord som først faller en i tankene når Jan E. Evensen skal beskrives. Når han i september trer av etter over 20 år som administrerende direktør for Sjøen for alle, kan han samtidig se tilbake på 40 år i båtbransjen. Nå går han for alvor inn i foreningslivet.

Tekst: Atle Knutsen

Jan E. Evensen kommer presis til vår lunsjavtale på Skøyen. Mild og bestefaderlig har han tatt sete lengst inne i lokalet og tar hjertelig i mot. Med munterhet og fortellerglede slentrer han av sted, gjennom husets lasagne og en blå Farris – til kilden Larvik hvor han trådte sine barnesko etter å ha sett dagens lys på Nøtterøy i 1932. I nær hele sin yrkeskarriere har han arbeidet i virksomheter med nære relasjoner til båtbransjen. Snart 70 år gammel overlater han nå roret til Aud Høva som har vært hans høyre hånd siden 1987. Trygt forvisset om at det skal gå bra, akter på ingen måte Evensen å synke hen i latskap.
- Hva skal du fylle tiden med nå, etter at du går av?
- Mange frykter pensjonisttilværelsen. Det gjør ikke jeg. Jeg er medlem i ti-tolv forskjellige foreninger og sitter i styrene i noen. Det kommer jeg til å fortsette med, gjerne mer aktivt enn tidligere. Jeg er dessuten opptatt av turorientering, og er begeistret for musikk – både jazz og opera. På foreningsfronten har jeg spredd meg ganske vidt. Jeg er medlem av Marinens Reserveoffiserers Forbund. Som 21-åring fant jeg nemlig ut at om jeg skulle ha noe utbytte av å gjøre militærtjenesten, kunne jeg like gjerne søke befalsutdanning. Jeg endte som løytnant av rang og hadde to års sjøtjeneste som brakte meg sjøveien fra Halden til Kirkenes flere ganger. Allerede den gang var jeg medlem av denne foreningen, hvor jeg nå sitter i styret. Og så er jeg medlem av noe som heter Norsk Heraldisk Selskap. Ikke fordi jeg er adelig, men jeg synes det interessant med våpenskjold og historien bak. For ordens skyld er jeg også medlem av Skandinavisk Heraldisk Selskap i København. The Caledonian Society of Norway er en tredje forening hvor jeg er ganske aktiv. Den ble etablert i Skottland under krigen og skal fremme forbindelsen mellom våre to land. Vi er vel rundt hundre medlemmer, kun herrer - skotter, engelskmenn og nordmenn – som snakker engelsk når vi møtes. Ja, også Christian den fjerdes laug og Rotary. Så må jeg jo ikke glemme Wildenvey-selskapet, hvor jeg var formann i fire år. Jeg kommer jo fra Larvik og er opptatt av lyrikk.
- Hvordan og når kom du inn i Sjøen for alle?
- Jeg ble ansatt som administrerende direktør i Sjøen for alle A/S i 1981. I båtbransjen har jeg vært siden 1962 og var på den tiden utstiller på Sjølyst, så jeg har opplevd arrangementet fra begge sider. I mine første år i bransjen var jeg salgssekretær hos Weswitco AS som blant annet var eid av Bror With. De importerte Johnson-motorer og produserte With-båter. Der var jeg i syv år og reiste rundt og ansatte forhandlere for båter og motorer. I 1968 begynte jeg som disponent i Marin Sport AS, et datterselskap av Gresvig AS. De solgte Crescent og Archimedes Penta utenbordsmotorer. Firmaet ble oppkjøpt av Volvo Penta og etterhvert avviklet.
Jeg måtte finne meg en annen jobb. Et tilbud fra Gecea AB i Göteborg fristet. De var den gang Sveriges største distributør av fritidsbåter – og var svensk importør av Scand, Polar og Draco, samt danske Coronet, som var sjøens Cadillac den gangen. Rundt 1979 begynte firmaet å permittere folk, inklusive meg. Jeg fikk på dette tidspunktet høre at det var en stilling ledig i Norges Eksportråd som bransjekonsulent for norsk fritidsbåtindustri. Stillingen var finansiert av Handelsdepartementet. Jobben besto i å reise rundt i Europa for å knytte kontakt mellom norske båtprodusenter og utenlandske importører. Jeg reiste blant annet i Sveits, som i en periode var nummer to på listen over avtakere for norske båter, bare forbigått av Sverige. Jeg husker mange artige episoder fra den tiden. Blant annet besøkte jeg en mindre norsk båtprodusent som kunne tenke seg å eksportere noen båter til Tyskland. Han var allerede godt etablert i Sverige, mente han.
- Har du kapasitet da, spurte jeg. Joda. Og året før hadde han nemlig hatt besøk av noen tyske turister som likte båtene hans. Så da måtte det være et marked i Tyskland.
- Sier du det. Men fra Tyskland kan du jo få bestilling på noen hundre båter i slengen. Kan du klare det, da? sa jeg. Joda, det mente han var mulig.
- Men kan du tysk, da?
- Neeei, men lensmannen her borte snakker tysk, forklarte båtbyggeren. Det endte med at jeg frarådet ham å satse på det tyske markedet, forteller Evensen.
- Hvordan er din opplevelse av båtbransjen?
- At den er veldig sammensatt. Og at den har endret seg svært gjennom årene. Det var en periode da den viktigste egenskapen til båtbransjens folk var å ha en sterk høyerearm til å løfte glasset og en bred munn som kunne skryte mest mulig. Andelen av seriøse aktører er langt større nå enn tidligere, men fortsatt kunne jeg tenke meg litt mer langsiktighet. Et stort problem for bransjen er at den ikke tjener nok penger. Teknisk sett er de på høyden. Mange av bedriftene er håndverksbedrifter bygget opp av enkeltpersoner, som var flinke båtbyggere, men ikke like gode på økonomi og markedsføring. Nå er vi inne i en fase hvor de opprinnelige håndverkerne er mer eller mindre ut av bildet og neste generasjon har tatt over. Mange har ansatt fagfolk i nøkkelposisjoner. Nå tror jeg utfordringen ligger i å følge med trendene i utlandet og fortsette å drive med det vi er gode til, nemlig å bygge båter opp til drøye 30 fot. Windy bygger nå en 58-foter, men det blir neppe solgt mange av den her hjemme.
- Vel. Stillingen i Norges Eksportråd ble utvidet med ett år fordi båtbransjen gjorde det meget godt. 1977 og –78 var kronår for båtindustrien. I 1977 ble det solgt flere båter enn noensinne i Norge. Og det var 115.000 besøkende på Sjølyst. Den gang var det bare fire haller.
- Etter disse to årene fikk jeg et tilbud om å gå inn i en nyopprettet stilling som administrerende direktør i Sjøen for alle A/S i 1981. Fra 1985 også i Båter i sjøen, som vi kjøpte fra private eiere som hadde drevet utstillingen i Solvik Båthavn siden 70-årene.
- I 1986 bygget vi Kongen Båthavn med 240 båtplasser. Prosjektet var lånefinansiert og skulle bli en hodepine, særlig i 1989. Låneavdragene forfalt hver eneste måned, men vi hadde ingen inntekter. Havnen lå tom og utstillerne var borte. Det året klarte vi ikke å fylle mer enn tre haller med båter. Vi spurte Varemessen om vi kunne slippe å betale leien for den nye hallen, som sto tom, men slapp ikke unna og måtte ut med halvannen million kroner. Det var det eneste året vi har tapt penger.
- Det er ikke bare du som står ved et veiskille, men også Norges Varemesse og Sjøen for alle? Hvilke tanker gjør du deg rundt det?
- Sjølystsenteret rives i juli. Jeg har vel egentlig ingen spesielle følelser for det, selv om vi har holdt på der i mange år. Første Sjøen for alle ble arrangert der i 1963. Det har vært mange kontroverser gjennom årene, særlig gjaldt de plassproblemer. Mulighetene for utbygging på Sjølyst var ikke tilstede. Fornebu var lenge et sterkt og attraktivt alternativ, men grunneierne fikk aldri bestemt seg. Varemessen måtte finne noe annet, og valget falt på Lillestrøm. Norges Varemesse har en stor jobb å gjøre med å etablere Lillestrøm som Norges nye messesenter. Plasseringen er fordelaktig med tanke på bransjemesser, men kanskje ikke ideell i forhold til de store publikumsmessene. Utstillerne vi snakket med på Sjølyst var imidlertid positive til Lillestrøm, så vi ser ikke så mørkt på det. Fasilitetene på Lillestrøm gjør det mulig å arrangere en langt mer variert utstilling. Det investeres nå 900 millioner i det 32.000 kvadratmeter store senteret. alt gir det grunnlag for visse refleksjoner som skal munne ut i en beretning om Sjøen for alle som jeg er gitt i oppdrag å skrive. Jeg skal gå gjennom styreprotokollene fra 1956 og frem til i dag. Samt en haug med avisutklipp og bilder. Det blir en spennende jobb.
-Det har vært snakket om salg av Sjøen for alle til Norges Varemesse?
- Allerede i 1999 tilbød Norges Varemesse seg å kjøpe Sjøen for alle. Men tilbudet ble trukket. Så kom de med et nytt tilbud i 2000 som førte til nye forhandlinger i 2001. Vi kom frem til en pris partene kunne akseptere og det var opp til generalforsamlingene i de tre foreningene som eier Sjøen for alle, nemlig Motorimportørenes Landsforening, Norske Båtbyggeriers Landsforening og Norges Båtbransjeforbund, å vurdere tilbudet. Alle var i utgangspunktet positivt innstilt, men av visse organisasjonsmessige grunner fant man det nødvendig å takke nei til salg. Tanken bak salget var at pengene skulle gå tilbake til et Båtbransjens hus for å fremme bransjens interesser. Denne ideen er videreutviklet og resultatet vil antakelig bli en ny paraplyorganisasjon under navnet Norboat AS, hvor Sjøen for alle og et nyetablert Båtbransjens Servicekontor vil inngå. Dermed får de tre eierforeningene bak Sjøen for alle fortsatt har hånd om kapitalen og kan som en følge av den nye strukturen i større grad enn tidligere bruke disse midlene til bransjens beste. Forutsatt at Sjøen for alle sikres en økonomisk ryggrad, vil en del av inntektene fra utstillingene brukes til utvikling av bransjen, eksportfremstøt, teknisk informasjonarbeid osv. Norboat AS blir en organisasjon etter samme mønster som flere skandinaviske søsterorganisasjoner, som Sweboat, Finnboat og Danboat.
- Båtbransjen er en heterogen bransje hvor innsatsen har vært litt sprikende. Nå håper vi å kunne samle alle under en sydvest og vi er allerede på god vei, avslutter Jan E. Evensen.