Båtfolk i fokus: Lars Ericsson

Båtfolk i fokus

En merkverdig mann

Selv ikke etter 30 profilerte år i nordisk båtbransje, kunne Lars Ericsson fortøye en båt. Han var dyktigere på markedsføring, og gjorde Veritasmerket til sitt viktigste salgsargument. Han introduserte PR, bød på løjrom og viltsmak, og skjenket selveste svenskekongen en "jävel" fra plastdunken. Av slikt ble det "kalas".

TEKST: ATLE KNUTSEN

Da Lars Ericsson, fra Umeå i de dype norrlandske skogene, begynte å selge Uttern i Skellefteå i 1971, visste han ingenting om båter. Derfor så han også båtbransjen med nye øyne. På fem år dro han opp Uttern-salget fra en til 19 millioner svenske kroner – tilsvarende 75 millioner i dagens pengeverdi. Hans løsning var å typegodkjenne alle båter med "Blå Skylten", bedre kjent her hjemme som Veritas' typegodkjenning. I tillegg fikk han utført kjørefakta som viste fart og drivstoff-forbruk for alle Uttern-modellene med ulike motoralternativer, han lot tauverk og kompass inngå i standardutrustningen og han forsto betydningen av PR – ikke bare i form av Public Relations, men kanskje like viktig Personal Relations. Lars Ericssons kontaktflate ble etter hvert enorm, og på hver eneste messe var det knapt en journalist eller båtbransjemann som ikke stoppet opp ved Lars Ericssons monter.
En vårdag 2003 møter jeg mannen, av Vi Båtägare omtalt som "båtbranchens fräckaste säljare", på John's Place i Varberg i Sverige, en rustikk kro i sjøkanten. Hedersmannen er litt preget av sykdom, men med livskraften og en ubendig vilje i behold. Nei, han utelukker ikke helt et comeback, den gamle sirkushesten. Smil og verbalitet kjennetegner ham. Direkte og frisk i ordvalget. Oppdatert og ukonvensjonell. Vi snakker om hans inntreden i båtbransjen, og om hva han gjorde annerledes enn alle andre, da han mønstret av som sjef for en hvitevareforhandler i Luleå for å sette Uttern-båtene på sjøkartet.
– Før jeg sluttet i Electrolux på begynnelsen av 1970-tallet, ble jeg tilbudt jobben som produksjonsansvarlig. Men å flytte til Stockholm og begynne på nytt, fristet ikke mye, forteller Ericsson.
– Jeg snakket ikke samme språk som siviløkonomene og sivilingeniørene, helt enkelt. Det ble Uttern i stedet, og det er ikke lite av et paradoks siden jeg absolutt ikke er noe båtmenneske. Min far var sogneprest og det eneste vi hadde var en robåt. Man kan godt si at jeg skled inn i denne bransjen på et jævla bananskall.
– Sveriges største jernvareforhandler i Skellefteå, hvor jeg ble ansatt for å ta hånd om hvitevarer og markedsføring, kjøpte Uttern rundt 1970. Raskt fikk jeg også ansvaret for båtene. Det var en veldig engasjerende oppgave siden potensialet var så stort og marken så jomfruelig, noe jeg oppdaget for alvor da kundene møtte meg med spørsmål om hvor fort båten kunne gå, om tekstilene kunne vaskes, hvor sterkt tauverket var. Ingen kunne svare på det! I begynnelsen ble ikke mine krav om varedeklarasjoner sett på med milde øyne blant visse leverandører, men jeg vek ikke en tomme. Min tanke var at alle båter skulle leveres komplette, i sjødyktig stand med anker, tauverk og fendere. Og de dekkede båtene skulle ha kompass. Det var en helt ny greie i båtbransjen. Vi laget verdens første kjørefakta og fikk hele båtprogrammet godkjent av Det Norske Veritas. Blant annet var Uttern først ute i Norden med en båt over seks meter som fløt. Da vi skulle teste den i Skellefteå i februar før båtmessen i Stockholm, fikk vi brannvesenet til å sage opp en råk i elven, minnes Ericsson, som har sans for det utradisjonelle, og for å se løsningene. Produktene skulle testes, og tåle.
En av svensk båtjournalistikks mer legendariske størrelser, Bengt Ahlskog, kom flere ganger på besøk til Lars Ericsson i Skellefteå, også den gangen en ny hardtop-versjon skulle lanseres. Ved første øyekast spurte han:
– Får jeg kjøre sønder og sammen denne båten om jeg vil?
– Ja, det er jo bare en fordel. Da vet vi hvor det brister, sa Lars Ericsson.
– Så dro vi i vei. Det blåste ganske mye, og båten hadde vel knapt 16-graders V-bunn. Jeg sto og holdt meg fast i hardtopen mens jeg så skruene sprette ut som prosjektiler, inntil innredningen sluttelig ramlet helt i hop. Det var ingen tvil om at visse grep måtte gjøres før den båten kunne slippes på markedet, humrer Lars.
– Ubevisst var jeg vel med på å profesjonalisere båtbransjen. Teknisk finnes det nok ingen som er dårligere enn jeg, jeg kan jo knapt kjøre båt. Det er ingen journalist i dag som drar ut med Lars Ericsson som spør om jeg vil kjøre. Jeg får sitte lengst fremme. Om jeg har fortøyd en båt, så vet jeg at folk fra verftet her i Varberg drar ned og ser etter. For det har hendt at båter har dratt i vei. På den andre siden er jeg også svært nøye med detaljene. Det skal være riktige beslag, man må styre unna småskiten som fins på markedet. Låsbeslag, for eksempel, som man klyper av med den minste lille avbiter. På detaljer var jeg foregangsmann. Det koster litt mer, men det er bare småsummer når du kjøper inn.
Denne filosofien tok Lars Ericsson med seg da han tok jobben som markedssjef hos Monark i Varberg, en båtprodusent som den gang også var en betydelig sykkelprodusent. Fra 1976 og fremover grodde Lars Ericssons røtter seg sterke i båtbransjen. Nå skulle han åpne markedene for de polskproduserte Crescent-båtene.
– Hvilke erfaringer har du med båter produsert i Øst-Europa. Er de gode nok?
– I dag er jo båtene CE-godkjent og merket med "Blå Skylten". Det var de ikke til å begynne med og kvaliteten var ikke den aller beste. Når det er sagt, må jeg ærlig si at jeg ikke har særlig stor respekt for CE-godkjenningen. Man finner alltid regler for å kunne omgå problemer og gjøre ting billigere. Men om man får en godkjenning fra Det Norske Veritas med skikkelig etterkontroll, kjenner man en viss trygghet, hevder Ericsson.
– Hva ser du med størst glede tilbake på?
– Alle de trivelige menneskene jeg fikk jobbe med. Ukompliserte, av samme type som jeg. Jeg har vært en glad jævel, men det bidro også til å skape mange kontakter. På mine hotellrom bodde det alltid mange mennesker, det var bare å slenge inn en ekstra madrass. En gang var vi åtte mann, og blant dem fantes gutter som ikke alltid nøyde seg med bare melk om morgenen. Man kan spise en frokost eller lunsj med en forhandler hvor mange ganger som helst, men man får ikke riktig den gode kontakten. Men jävlar, det holder med en eneste middag hvor vi sitter en stund. Da henger skuldrene lengre nede, og det som blir sagt går rett i hjertet, sier Lars Ericsson og tar seg til brystet.
– Og på messene bød du på løjrom og gode saker?
– Ja, på norrlandska spesialiteter som ingen andre hadde og som alle satte pris på. Da jeg dro ned på den første båtmessen i Göteborg, spurte jeg den kjente svenske skuespilleren Lasse Dahlquist om hvordan i svarte jeg skulle skape oppmerksomhet rundt produktene. Han fortalte hva jeg skulle by på. Det året hadde Kong Carl Gustaf inntatt tronen, og jeg stakk til ham et glass med snaps fra det høye nord, som han velvillig tok i mot. Av slikt ble det jo kalas, og vi fikk mye PR. Og så hadde vi alltid en ny greie vi kunne presentere, en nyhet som ingen andre hadde.
– Blir jeg helt frisk igjen, er det ikke umulig at jeg sklir inn i båtbransjen nok en gang. Min hustru stritter selvfølgelig imot. Da jeg sluttet forrige gang, så hun jo at jeg raskt ble urolig. Så satte jeg forsiktig i gang igjen, og snart var det full rulle. For meg er dette som en hobby. Så fryktelig artig, avslutter Lars Ericsson.