Båtjuss - april 2004

Grensene ut i sjøen og disposisjonsrett utenfor molbakken

Jeg har arvet en eiendom med kai som ble revet og som vi nå bygger opp på ny. Jordskifteretten har fastlagt grensene ut i sjøen. For kaieieren, det vil si oss, er det bestemt at eiendomsretten også går lenger ut enn marbakken. Dette er nødvendig for at vi skal få rimelig atkomst til kaia fra sjøen. For kaianlegget fortsetter grensene utover i sjøen i samme retning som fra land. Naboen har i forbindelse med byggingen av ny kai sagt at grensen utenfor marbakken ikke vil bli respektert og at de vil benytte sjøområdet utenfor til å legge ut bøyer til sin båt. Kan han det?

Svar:
At det nå bygges en ny brygge har i utgangspunktet ingen betydning. I mangel av annen avtale eller rettskraftig avgjørelse begrenses eiendomsretten utover i sjøen av molbakken (marbakken). Kan det ikke påvises noen molbakke er vanlig oppfatning, og lagt til grunn i rettspraksis, at grensen må trekkes ved to meters dyp – målt ved middels lav vannstand. Dersom det er brådypt inne ved land er det mer uklart hvor langt ut eiendomsretten vil strekke seg, men i NOU 1988:16 er det foreslått at grensen skal gå minst 30 meter ut i sjøen fra strandkanten. Dette er rett nok ikke vedtatt som lov, men et greit utgangspunkt som nok kan legges til grunn. Sjøgrunnen innenfor molbakken/tometerskoten eller 30 meter er således underlagt alminnelig eiendomsrett.
I ditt tilfelle forstår jeg imidlertid at jordskifteretten har bestemt ar eiendomsgrensen utover i sjøen skal gå lenger enn molbakken. Selv om dette nok er noe uvanlig må nok det klare utgangspunktet være at tidligere avtaler og/eller rettsavgjørelser som fastlegger en slik eiendomsgrense respekteres. Jeg må da forutsette at denne naboeiendommen også var part i jordskiftetvisten.
En oppfatning man imidlertid tidvis får høre er at sjøområdet utenfor eiendomsgrensen mot land er ”fritt”, og det kan være dette din nabo nå mener. Fritt fram er det likevel ikke. Selv om man skulle være utenfor eiendomsgrensen har strandeieren visse rettigheter, sammenfatningsvis gjerne kalt ”strandretten”, som ikke må krenkes. Retten til sjøverts atkomst sjøveien (tilflott) til egen eiendom, til å kunne fortøye båter utenfor eiendommen og til å kunne bade fra den, er elementer i denne strandretten. Det er derfor klart at naboen ikke uten deres samtykke kan anlegge en båtfortøyning utenfor eiendomsgrensen dersom fortøyningen vil hindre dere i å selv å fortøye båter eller komme til kaia fra sjøen. Det samme må gjelde om fortøyningen vanskeliggjør grunneierens annen bruk som naturlig knytter seg til hans eiendomsrett, for eksempel utnytting av fiskebruk eller tang- og tareforekomster. Under enhver omstendighet må heller ikke fortøyningen være ”urimeleg eller uturvande … til skade eller ulempe på” deres eiendom, jf. naboloven § 2. Om dere også har utøvd en slik fri tilgang til kai i mer enn 20 år vil deres rettigheter også kunne være ervervet ved hevd.
(dias)HVOR kan naboen legge ut bøye?

Seljakt fra motorbåt

Etter viltloven er det forbudt å skyte fra motordrevet båt. Jeg har imidlertid fått opplyst at dette ikke gjelder ved seljakt. Er det riktig?

Svar:
Det er riktig at viltloven § 21 andre ledd i utgangspunktet oppstiller forbud mot å, innenfor en avstand av to kilometer fra land, herunder holmer og skjær, å drive jakt fra motorbåt. Utenfor denne ”to-kilometersgrensen” er det derimot fullt lovlig å jakte fra motorbåt. Når jeg skriver i utgangspunktet skyldes dette at fylkesmannen for bestemte områder og tidsrom kan øke eller minske avstanden. Skal du være helt trygg bør du derfor sjekke ditt jaktområde med fylkesmannens miljøvernavdeling. Du spør imidlertid om dette også gjelder ved seljakt, og svaret på det er klart nok; nei. Viltloven gjelder bare vilt som er definert som ”viltlevende landpattedyr og fugler, amfibier og krypdyr”. Sel tilhører ingen av disse kategoriene og seljakt reguleres ikke av viltloven, men av fiskerilovgivningen. Sel kan derfor i utgangspunktet lovlig felles fra motorbåt uavhengig av avstanden til land.

Tyveri og skader i forbindelse med fra vinteropplag – hvem har ansvaret?

I forbindelse med betalt vinteropplag hos en marina har det vært innbrudd i vår båt. Hvem har da ansvaret for det tapet vi er påført ved dette innbruddet; vi som båteier eller marinaen som driver båtopplaget?

Svar:
Prinsipielt må disse spørsmålene besvares med utgangspunkt i den avtalen som er inngått mellom dere og marinaen. Så vidt jeg vet foreligger det ingen standardkontrakt, og oftest er disse avtalene nokså knappe – ofte ikke en gang skriftlige. Hva avtalen nærmere går ut på, kan derfor ofte by på atskillig tvil. Det samme gjelder da reguleringen av hvem som skal ha risikoen for tyverier og skader. Noen marinaer gjør imidlertid uttrykkelig klart at båten oppbevares på eierens risiko. I så fall vil ikke marinaen være ansvarlig for tyverier og tilfeldige skader, det vil si skader som marinaen ikke kan lastes for. Dersom ikke marinaen har gjort det kjent at den ikke har påtatt seg forvaringsrisikoen, må avtalens innhold fastlegges ved tolking og utfylling på mer generelt grunnlag. Blant annet bransjepraksis, prisen, partenes forutsetninger og etterfølgende opptreden vil da være relevante tolkingsmomenter. Dersom en konkret tolking av avtalen tilsier at marinaen har påtatt seg et fullstendig ”forvareransvar”, og det er da ikke nødvendig med noen skriftlig avtale, vil det normalt tilsi at den også må ha risikoen for tyveri og skader som virksomheten kunne unngå eller var i stand til å forebygge.
I mange tilfeller må nok imidlertid avtalene forstås som mindre omfattende; for eksempel at marinaen kun skal utføre noe arbeid på båten, typisk mer eller mindre vinterkonservering, og at båten deretter skal få kunne oppbevares på marinaens område – men på eierens risiko. Om det ikke er avtalt noe spesielt om lagringen eller sikringen vil båteieren i utgangspunktet stå svakt. Annerledes blir det naturligvis om det er holdepunkter for at marinaen ved avtale også har påtatt seg denne forvarings-/tyveririsikoen eller dersom skaden er forårsaket ved kontraktsbrudd eller uaktsomhet fra marinaens side, for eksempel ved at de har oppbevart båten ute når det var avtalt at den skulle oppbevares innendørs – og således mer betryggende med tanke på tyveri. For slike kontraktsbrudd vil marinaen gjennomgående bli erstatningsansvarlig også ved tyveri eller for skader som skyldes at båten ikke står lagret – som avtalt – og det er årsakssammenheng mellom kontraktsbruddet og skaden/tapet.
Når det gjelder skader i forbindelse med utførelsen av marinaens oppdrag, for eksempel vinterkonserveringen og vinteropplaget, gjelder det samme. Marinaen vil her i utgangspunktet ha erstatningsansvar for sin mangelfulle utførelse av avtalen og for eventuell uaktsomhet hos noen av deres ansatte eller kontraktshjelpere. Her vil marinaen ha klare omsorgsplikter og skal ivareta båteierens interesser i henhold til avtalen. Skulle slike saker komme for domstolene, må nok også marinaen som en profesjonell aktør finne seg i at det vil bli stilt strenge krav til deres utførelse av oppdraget. Det samme gjelder deres plikt til å opptre aktsomt for ikke å komme i ansvar. Tanken er naturligvis at den som tar seg betalt for en tjeneste og fremtrer som en kyndig fagperson, også må opptre i tråd med dette for ikke å bli erstatningsansvarlig. En marina bør også forsikre seg mot slikt ansvar.
Oppsummeringsvis kan det da sies at marinaen neppe blir ansvarlig for tyveri eller skader med mindre at tapet skyldes kontraktsbrudd – altså brudd på en skriftlig eller muntlig avtale –eller at skaden kan tilskrives uaktsomhet fra virksomhetens side. Uansett er det alltid en fordel som båteier å sjekke hva slags forsikringsdekning man har når båten er i opplag. Det finnes visstnok forsikringer som kun dekker tyveri av for eksempel utenbordsmotoren når denne under opplag har vært innelåst i hus. I slike tilfeller er det naturligvis viktig å sørge for at man inngår avtale om nettopp slik oppbevaring med marinaen – og da helst skriftlig.