Båtjuss: "Alminnelig vannstand" og kjøp i Sverige

Hva er "alminnelig vannstand"?

Jeg er mangeårig abonnent på Båtmagasinet. Det har nå oppstått uklarhet om grensene for min nausttomt. Denne grensen er i gamle dokumenter regulert ut fra "almindelig vandstand". Og da oppstår spørsmålet; hvordan defineres
"alminnelig vannstand"?

Svar:
Grensene mellom eiendommer som går ned til og utover i sjøen reguleres etter de samme prinsipper som følger av vassdragsloven, med mindre noe annet er avtalt mellom partene eller det følger av annen særskilt hjemmel. Dette innebærer at for eiendommer som ligger ved siden av hverandre langs sjøen, og hvor det altså ikke er særskilte holdepunkter for noe annet, så skal grensen ”gå slik at hvert sted på bunnen tilhører den strand som det ved lav vass-stand ligger nærmest”, sml vassdragsloven § 4.
Vassdragsloven – som kun gjelder for vassdrag – får imidlertid ikke direkte anvendelse, og etter høyesterettspraksis følger det at i sjøen er det middels høy vannstand som er utgangspunktet.
Dersom strandlinjen er rett der mellomgrensen går, vil det vanligvis bli tale om en fortsatt rett grenselinje ut i vannet, og vinkelrett på stranden. Om grensen derimot munner ut i en vik, vil grenselinjen regelmessig blir brukket eller krum etter ovennevnte regel.
I deres tilfelle kan man imidlertid spørre om det er avtalt en noe annen ordning i og med henvisningen til "almindelig vandstand". For hva er nå det? Jeg vet ikke om fagfolkene har noen bestemt oppfatning om dette, og i så fall vil nok i tilfellet dette bli lagt til grunn.
Som jurist er jeg imidlertid henvist til en språklig fortolking, som også er utgangspunktet. "Alminnelig" betyr da vanlig eller ordinær. Det passer kanskje ikke så godt som beskrivelse på en vannstand – som stadig beveger seg enten opp eller ned. Et tolkingsalternativ kunne vel da være midt mellom middels lavvann og middels høyvann. Det blir vel det mest alminnelige vannstandsnivået?
Et annet alternativ er at alminnelig vannstand henviser til hva som er alminnelig ved grensefastsettelse; det vil si middels høy vannstand. Personlig heller jeg vel imidlertid til det første tolkingsalternativet. For øvrig skal det nevnes at dere naturligvis – ved slik uklarhet – står fritt til å avtale grensen mellom dere. Pass da bare på at avtalen blir presis og klar, og tar høyde for at mye kan forandre seg over årene. Flaggstenger, gjerder og lignende er derfor ofte ikke så gode referansepunkter, om uenighet oppstår mange år senere.

Lov ved kjøp i Sverige

Jeg har nylig kjøpt en båt i Sverige. Det har oppstått en tvist om hvorvidt båten har mangler. Mitt spørsmål er da i første omgang; hvilken lov gjelder, og hvordan bør jeg gå frem for å fremme et krav mot selgeren?

Svar:
Dette reiser til dels innfløkte spørsmål og svarene beror på flere omstendigheter. Det er imidlertid særlig to spørsmål som oppstår; hvilken domstol kan behandle saken (domstolenes kompetanse) og dernest spørsmålet om lovvalg, det vil si hvilket lands lov som får anvendelse. Som hovedregel står partene fritt til å avtale dette, og med andre ord må du først undersøke hva som står i kjøpekontrakten.
Dersom det ikke er avtalt noe spesielt vil spørsmålet i domstolenes kompetanse være regulert av Luganokonvensjonen som er gjennomført som egen lov i Norge. Luganokonvensjonen regulerer domstolenes internasjonale kompetanse i forhold til praktisk viktige saksområder, herunder kjøpsavtaler, og er tiltrådt av de fleste statene innenfor EU-/EØS-samarbeidet.
Konvensjonens alminnelige utgangspunkt er at en person med bosted i en konvensjonsstat må saksøkes ved domstolene i bostedsstaten, altså i Sverige. Men etter en særlig bestemmelse om kontraktsforhold (artikkel 5 nr. 1) kan en kjøper dessuten velge å saksøke en selger på oppfyllelsesstedet for den kontraktsforpliktelsen tvisten gjelder. Dersom selgeren leverte båten i Norge – og du med andre ord ikke selv hentet den i Sverige – kan selgeren altså saksøkes i Norge.
Det samme gjelder i visse forbrukerkjøp, det vil si om kjøperens formål med kjøpet ”må anses å ligge utenfor hans yrke eller ervervsmessige virksomhet”. Om selgeren er privatperson eller næringsdrivende er derimot uten betydning etter konvensjonen. I slike forbrukerkjøp omfattes også ulike typer kredittkjøp, for eksempel hvor kjøpesummen skal betales i rater – og dette altså uavhengig av leveringssted. Også i slike tilfeller kan du som forbrukerkjøper velge mellom å reise sak i landet hvor selgeren har sitt bosted, Sverige, eller i den konvensjonsstaten der forbrukeren har sitt bosted; Norge. Også dersom tvisten knytter seg til en filial eller lignende i Norge, kan saken også anlegges her.
Det neste spørsmålet er hvilken lov saken skal løses etter. Som følge av Haag-konvensjonen fra 1955 er det gitt en egen lov om mellomfolkeleg-privatrettslege reglar for lausøyrekjøp (kjøpslovvalgsloven) i 1964. Denne loven inneholder bestemmelser om lovvalg i internasjonale løsørekjøp. Loven er kommet i stand på bakgrunn av 15. juni 1955 om lovvalg ved internasjonale løsørekjøp.
Hovedregelen i loven, men som altså kan fravikes ved avtale, er at rettsreglene i det landet selgeren har sin bolig, eventuelt forretningssted, skal gjelde. I dette tilfellet svensk rett, med andre ord. Unntak gjelder om selgeren eller hans representant har tatt imot bestillingen i det landet der kjøperen har sin bolig eller det forretningsstedet der bestillingen kom fra. Er båten for eksempel kjøpt på en messe i Norge, vil norsk rett være avgjørende. Jeg kan for ordens skyld nevne at i EU reguleres dette spørsmålet av Romakonvensjonen, men denne er bare åpen for EU-stater og noen parallell til denne konvensjonen finnes ikke innenfor EØS-samarbeidet.
Med mindre de ovennevnte unntakene får anvendelse, er hovedregelen at selgeren må saksøkes i Sverige og tvisten vil være regulert av svensk rett. Dette er nok noe upraktisk, men noen dramatikk er det neppe. Både norsk og svensk rett er på dette området i det altvesentlige sammenfallende.
Hva forbrukerkjøp angår har begge land innarbeidet EUs forbrukerkjøpsdirektiv, men også den alminnelige kjøpsloven bygger på CISG-konvensjonen og et nordisk lovsamarbeid.
Dersom selgeren i ditt tilfelle må saksøkes i Sverige, vil jeg først råde deg til å forsøke å få til en avtale med selgeren om at en eventuell tvist skal løses etter norsk rett og av norske domstoler. I motsatt fall – om dere ikke kan bli enige om mangelspørsmålet ellers – bør du kontakte en svensk advokat.