Byråkratene kan lamme trebåtbyggingen

Byråkratene kan lamme trebåtbyggingen

Trebåtbygging har vært et sentralt yrke i norsk historie. Med de nye EU-direktiver kan yrket forsvinne og vi vil miste noe vi aldri kan få tilbake. Et tap som gjør landet fattigere på identitet, kulturhistorie og kunnskap.

Av Edvin Stenødegård

-Er det med vilje de statlige og EU-byråkratene lager retningslinjer som trolig vil gjøre slutt på all tradisjonell trebåtbygging her i landet, eller er årsaken rett og slett mangel på kunnskap og innsikt i dette yrket som på mange måter kan sammenliknes med tradisjonell husflid, skriver båtbygger og ingeniør Edvin Stenødegård fra Vestnes i Romsdalen. Han driver et trebåtbyggeri som har gått fra far til sønn i flere generasjoner.
- Ville det ikke være riktigere å behandle trebåtbyggingen på samme måte som tradisjonell husflids- og reiseminneproduksjon? Trebåtbyggerier er ikke fabrikker og driver ikke serieproduksjon, for det meste bygges en båt av gangen og da tilpasset ønskene til den enkelte kunde.

Bakgrunnen for dette er de nye retningslinjene for fiskebåter som ble gitt av Sjøfartdirektoratet i 1995. Trebåtbyggeriene bygger både fiskebåter for norske fiskere og lystbåter til salg i inn- og utland. Trebåtbyggerne er fagfolk som har lært yrket fra far til sønn gjennom praktisk arbeid, det vi kaller handlingsbåren kunnskap. Få har teknisk utdannelse, de fleste har utmerket praktisk innsikt i faget. Så godt som ingen har lært å tegne en båt fra grunnen av med linjetegninger, stabilitetsberegninger osv. I alle år har det vært slik at når en ny båt skulle utvikles, laget båtbyggeren en halvmodell i ønsket målestokk. Fra den ble skrogformen tatt ut.
Men så kom altså de nye retningslinjene. Nå skal alle fiskebåter bygges etter tegninger og stabilitetsberegninger helt ned til 6 meters lengde. Det har ført til at alle trebåtbyggere nå er nærmest lammet. For å løse problemet må de ha konsulenthjelp. For å få nødvendige tegninger, må de ut med kr. 50-60.000,-. Dette kravet gjelder for alle båttyper og -størrelser over 6 meters lengde.
Det er ikke sannsynlig at en fisker vil betale denne utgiften i tillegg til hva båten koster. Som nevnt over er det her ikke snakk om seriebygging slik som med plastbåter. Nesten aldri vil to kjøpere ha samme slags båt, hverken i utførelse eller arrangement.

Bruktbåt - samme problem

Problemet er akutt også for fiskere som vil kjøpe brukte båter. For å få omregistrert båten til ny eier, kreves tegninger. I løpet av en uke sist høst fikk vi tre henvendelser fra fiskere som ville kjøpe brukte 38 fots sjarker som ble bygget av oss på 1970-tallet. Båtene hadde vært i fullt fiske i 25 år uten problemer. Likevel ble det krevet at kjøperne skulle legge frem linjetegninger og stabilitetsberegninger som ikke fantes. Den ene fiskeren sa: -For å skaffe det, må jeg leie en konsulent som koster like mye som jeg skal gi for båten. Hvor skal de pengene komme fra og til hvilken nytte?
Det er i praksis umulig å få til riktige stabilitesberegninger for sjarker ned til 6 meter. Det blir en tegning med kurver og beregninger som er helt verdiløse på havet, men som byråkrater selvfølgelig kan sitte ved skrivebordet og se på. Hvorfor kan ikke skipskontrollen i stedet foreta en praktisk krengningsprøve av båten og dermed finne ut hvor mye ballast som trengs for å oppnå ønsket stabilitet? Det ville ikke bare bli mye rimeligere, men også være det som er viktigst- nemlig det sikreste.

CE-merkingen

At EU forlanger en godkjenning av, eller et sertifikat for båter som skal innføres til EU, er forståelig, det som kalles CE-merking. Men at de samme kravene også skal gjelde i Norge slik at vi f.eks. ikke engang kan bygge en liten turbåt til naboen uten at den godkjennes i henhold til EU-direktivet, er meningsløst og nærmest ikke til å tro.
Er det slik at EU-direktivet skal gjelde for den minste ting?
De fleste trebåtbyggere gir opp når de stilles overfor det kompliserte EU-direktivet, det er nærmeste uforståelig og fører til produksjon av store mengder i praksis verdiløst papir. Den høye prisen er dessuten uakseptabel for trebåtbyggere. Plastbåtindustrien kan godta det, der man bygger i serier på opptil flere hundre båter som en kan fordele utgiftene på.

Veritas og "veteranbåter"

Det norske Veritas skal godkjenne båter ned til 2,4 meters lengde. Men det finnes ikke regler for dimensjonering av små trebåter. Her har det alltid vært båtbyggerens erfaring og yrkeskunnskap som har avgjort dimensjoneringen og utfomingen.
Trebåtbyggerne kan etter regelverket uten videre bygge såkalte "veteranbåter", dvs. klassiske båttyper fra før 1950. Det er greit nok. Men markedet for slike gamle båttyper vil trolig bli mettet i løpet av kort tid. Det er ikke noe en kan overleve på.

Et yrke vil forsvinne

Båtbygging er et yrke som har vært sentralt i norsk historie, det vil i følge helleristninger og andre funn si bortimot ti tusen år. Få andre yrker har på samme måte innebygget erfaringer gjennom overlevering fra far til sønn gjennom titalls generasjoner. Dersom dette yrket forsvinner, vil det norske samfunn minste noe som det aldri får tilbake. Det vil representere et enormt tap og gjøre landet betydelig fattigere på identitet, kulturhistorie og kunnskap.
Dersom kravene om tegninger, stabilitetsberegninger osv. opprettholdes, viser mangelen på rekruttering til båtbyggerlæren at yrket etter all sannsynlighet vil forsvinne etterhvert som de eldre må gi seg og mange har allerede gitt opp. Jeg vil nevne en henvendelse fra en unggutt som ble ferdig med båtbyggerskolen i Jondal i fjor. Han ville bygge en småbåt og etterlyste retningslinjene for det. Men etter at han hadde sett dem, konkluderte han med at han måtte finne seg et annet yrke enn båtbygging fordi retningslinjene ikke var til å leve med.
Trebåtbyggeriene er ikke fabrikker som driver industriproduksjon, men håndverk og som nevnt - vanligvis bygges kun en båt av gangen.
Ville det hjelpe å anse trebåtbygging som husflid eller skal husflid også CE-merkes?