Eivind Amble: Bæ-bu og blinkende blålys

BÆ-BU OG BLINKENDE BLÅLYS

En handlingsplan går ut på at Politiets Sjøtjeneste får mer arbeid og større myndighet. Dette krever kompetanse, folk og de riktige båtene. Det vil si mer penger, noe man ikke har bevilget.

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

For noen måneder siden presenterte Det kgl. Nærings- og handelsdepartement (NHD) en "Handlingsplan mot ulykker med fritidsbåter". Et prisverdig initiativ. En plan med mange gode forsetter. Endelig et tiltak fra et myndighetsorgan som tydeligvis forstår at arbeidet for bedring av sikkerheten til sjøs må samordnes.
All den stund Sjøfartsdirektoratet (SD) er underlagt nettopp NHD, velger jeg å tro at NHD's handlingsplan er et ledd i forberedelsene til etableringen av det etterlengtede "båtkontoret" - en avdeling under SD's vinger som det norske båtfolket venter utålmodig på.
Blant de tilsammen tolv tiltakene som listes opp i handlingsplanen, pekes det bl. a. på at holdningsskapende arbeid må intensiveres, at det må legges vekt på bredere opplæring om båtbruk og båtliv, og at dagens regler om fartsgrenser skal forenkles. Men to avsnitt får meg til å sperre øynene opp litt ekstra: Under punkt 6 i planen står å lese at "Politiets Sjøtjeneste skal øke fokus på kontroll og informasjon knyttet til den nye promillebestemmelsen", mens det i punkt 7 heter at det "Fra år 2000 innføres forenklet forelegg for brudd på bestemmelser om sikker bruk av fritidsbåt."
Mens Politiets Sjøtjeneste sikkert hilser innføringen av forenklet forelegg med glede, henger spørsmålet i luften: Hvorledes skal våre venner i "Sjøpolitiet" klare å utføre alle sine oppgaver med nødvendig tyngde, og hvordan skal Sjøpolitiet kunne leve opp til forventningene?
Som det så mange ganger er pekt på både i skrift og tale, er det egentlig ikke lover og regler det skorter på til sjøs. Uhell og ulykker skjer som regel ikke ikke på grunn av manglende eller ufullstendige forskrifter. Hva vi derimot vet, er at farlige situasjoner svært ofte oppstår på grunn av at noen ikke har giddet å sette seg inn i de enkleste reglene, at noen ikke vil respektere hverken regler, andre sjøfarende eller hva som er god takt og tone, og at noen fortsatt mener at sjø og skjærgård er fristed der alt skal være tillatt. Så det store spørsmålet dreier seg egentlig om hvordan simpelt sjøvett kan dunkes inn i bevisstheten til dem som absolutt ikke vil vise hensyn og forståelse for andres ve og vel.
Dersom våre myndigheter virkelig vil lære folket båtvett, og dersom myndighetene virkelig vil bekjempe ulykker og uhell med fritidsbåter, er det neppe noe som hjelper bedre - og som er mer effektivt - enn å intensivere overvåkningen. Men samtidig som NHD's handlingsplan forteller at nye oppgaver skal legges på vårt Sjøpoliti, undrer jeg meg over hva som gjøres for at de samme mannskapene skal gis mulighet til å utføre den overvåkningen de allerede er pålagt å ivareta.
Jeg kjenner det sjøgående politi som en samling ihuga båtentusiaster der alle har ett mål for øyet: Å gjøre båtlivet til en trygg og givende aktivitet for flest mulig. Men oppgaven er ikke lett å løse dersom mannskapet ikke får nødvendig tid og riktig verktøy til disposisjon. For det hjelper lite med mannskapets genuine interesse for båtfolkets trivsel hvis ikke politikammeret samtidig rår over tilstrekkelige ressurser til å holde et effektivt sjøpoliti på merkene.

Hvem betaler regningen?

Igjen koker det hele ned til et spørsmål om penger. Uten at Sjøpolitiet får nødvendige midler, blir vakre ord om bedring av sikkerheten til floskler. For mens enkelte leire innen politikken og byråkratiet ikke legger fingrene i mellom når de skjærer båtfolket over samme kam og karakteriserer båtbajasenes herjinger i kraftige ordelag straks et uhell er ute, sultefôrer de samme politikerne og byråkratene etaten som skal ha til oppgave å avverge at uhellene skjer. Derfor håper jeg at NHD's handlingsplan leder til at Sjøpolitiet gis levelige vilkår.
Når jeg en sjelden gang ser Sjøpolitiet ute blant båtfolket i en godt synlig farkost, er det tydelig at båten gjør nytte for seg. Det finnes mange øyentjenere blant oss, og det er klart at båtførere blir litt skikkeligere når politibåten er i nærheten. Men hvilke muligheter har egentlig Sjøpolitiet til å slå ned på hensynsløst båtbruk, råkjøring og neglisjering av andre folks sikkerhet og trivsel på og ved sjøen? En fartsbølle, eller en båt som produserer ødeleggende hekksjø, må jo kunne innhentes, identifiseres og registreres om overvåkningen skal ha noen virkning. Og brudd på styringsregler og vikeplikt må kunne rapporteres der og da. Det hjelper lite om politimannskapet ombord kan sitt fag, hvis selve båten ikke duger til jobben.
Jeg forestiller meg blank sjø innaskjærs, masse båter som lunter avsted i trangt farvann, og Sjøpolitiet som overvåker at alt går riktig for seg. Plutselig stiller Bøllolf opp med sin nye 50-knoper og brøler gjennom flåten uten tegn til å slakke av. Bøllolf kvalifiserer for kraftig tilsnakk, bot og det som verre er. Men hva kan politiet egentlig gjøre? Skal synderen knipes, må politibåten opp i tempo fortere enn svint. Dét betyr maksimal akselerasjon. Men politibåten er selvsagt tungt lastet for sin størrelse, og dermed blir det bølger som ikke en eneste av de andre båtfarende i nærheten setter pris på. Skal politiet vise hensyn overfor de uskyldige, er det best å la synderen fare. Lovens håndhevere har ikke en sjanse.

Ulike oppgaver

En utrykningsbåt må bli en ganske spesiell innretning. Skal den kunne fange opp fartssyndere der og da, må båten kunne snu på femøringen og sette avsted uten å lage hverken bølger eller støy. Ikke enkelt. En lett, lang og slank båt med masse motoreffekt er den naturlige oppskriften. Men å holde vekten lav, er en krevende disiplin. Ikke bare må båten være bygget lett. Den må også utrustes med fanatisk disiplin. Den må stort sett inneholde motor, brennstoff og luft. Pluss det letteste som finnes av nødvendig politiutstyr.
Neste dag går sjøen høy utaskjærs, og hjelp må ytes til en båt med garn i propellen. KystPatruljen kan ikke nå frem i tide, og Sjøpolitiet må trå til. Da er ikke den superlette båten med go-fast-opplegget noen ønskedoning lenger! Selvsagt kreves stor hastighet for å nå frem til havaristen før den går i bråttene, men for å gjennomføre en redningsoperasjon i tung sjø, må arbeidsplattformen være noenlunde stødig og manøvreringsevnen god. Overskudd av motorkraft er igjen vesentlig. Men nå må båten helst være tung om den ikke skal skvette omkring på bølgeskavlene og gjøre arbeidsforholdene umulige.
Dette er to situasjonsbeskrivelser som illustrerer at utrykningsbåter for Sjøpolitiet nødvendigvis må være litt spesielle.
Når "offshore racing" er offshore racing, er det helt nødvendig å ha ballasttanker ombord i båtene. Lettest mulig doning på blankt vann, mer vekt og justert tyngdepunkt når det blåser opp. For 30 år siden var det en utfordring å lage fylle- og tømmesystemer som virket på sekunder. Det er enkelt nok å få til, og ballasttanker burde være selvsagt ombord i en utrykningsbåt som skal duge under vekslende vær- og føreforhold.
Mer utfordrende er det å velge propulsjonssystem. For tar vi for oss de mest aktuelle alternativene, er det klart at de beste egenskapene ikke lar seg kombinere. Det er ingen vei utenom vanskelige kompromisser.
De mange oppgavene som Sjøpolitiet forutsettes å kunne løse, stiller krav til politibåtene som neppe noen standardbåt kan fylle. Hverken linjelekre skjærgårds-susere eller innbydende cabincruisere kan gjøre fullgod jobb. Uansett hva for motorer som monteres og hvilke forsterkninger som gjøres.
Skal handlingsplanen mot ulykker med fritidsbåter få noen mening, er det vesentlig at de ansvarlige myndighetene satser på et effektivt sjøpoliti. Alt taler for at fritidsbåtbruken vil øke i det neste århundre. Og alt taler for at vi også vil se stadig flere utenlandske fritidsbåter i våre hjemlige farvann.
Det er selvsagt ingen erstatning for holdningsskapende arbeid og opplæring. Men om ikke trafikken overvåkes av kyndige mannskaper med utstyr som tillater dem å gjøre jobben de er satt til å gjøre, ber vi om problemer. Jeg håper Julenissen vil ha et godt øye til Sjøpolitiet i år. For Sjøpolitiet får nok behov for noe mer enn politimerker, Bæ-Bu-sirener og blinkende blålys på en standardbåt!