Eivind Amble: BOBÅTEN ANNO 2000

BOBÅTEN ANNO 2000

En bobåt i dag er noe helt annet enn det var bare for ti år siden. Mange av oss ønsker en rekke av de fasilitetene vi har i heimen. Det er en utfordring til båtkonstruktørene og bransjen. I forbindelse med vår bobåttest på de neste sidene kommenterer Eivind Amble problematikken rundt våre krav til komfort.

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

På side 36 - 56 i dette nummeret, finner du resultatene av en sammenligning som er gjort mellom fem typiske og populære bobåter av svensk og norsk opprinnelse. Riktignok varierer både lengde, bredde og deplasement en del blant deltagerne. Men båtene er likevel ment å dekke det samme behovet. Sånn omtrent, da: Familien på tur. Så overlates det til leseren å trekke konklusjoner på bakgrunn av egne behov og egen økonomi.
Det er ikke så mange tiårene siden velstående direktører og skipsredere med fruer rett som det var viste seg langs kysten i motorsnekker og seilbåter på fanteferd under kalesje og bomtelt. Ståhøyde under dekk var ikke prioritert. Heller ikke pumpetoalett og innlagt vann. Det viktige var naturopplevelsen. Og om du har vært på en ukes ferietur i B-Drake i øsende regnvær, vet du hva jeg mener. Det ble fort saftige naturopplevelser både innendørs og utendørs.
Men det var det primitive livet som fristet. Å være prisgitt vekslingene i vær og vind uten å vite så mye på forhånd. Hva som var i vente, fikk man bedømme selv - etter fargen på skyene morgen og kveld. Og andre værtegn. Båtlivet for bare noen få generasjoner siden, var i sannhet annerledes.
I dag snakker vi altså om "bobåter". Cabincruiserne og cabinsuserne har fått sitt riktige navn. Og ombord i bobåten skal både mor og far og avkommet kunne trives i en ferieuke eller to. Sammenhengende. Også når solen tar pause bak regntunge skyer. Og også når sjøen morsker seg under en uventet kaldfront.

Krav til bobåter

Alle båtene som er med i sammenligningen, kan med rette bære merkelappen "bobåt". Hver og én lever nok opp til kravene som båtfolk flest vil stille til en ferieskute for familien. Og sammenlignet med kalesjesnekka som var så ettertraktet for bare noen gode tiår tilbake, er testbåtene ren og skjær luksus.
Det går fort å vende seg til bedre standard og mer plass. Og testens bobåter byr neppe på mer enn det som forlanges nå for tida. Men hva for standardkrav skal vi egentlig stille til denne båtkategorien? Hva bør en riktig bo-båt inneholde? Og hva skal den kunne prestere?
Nå blir det vanskelig. For båtfolket er og blir en gjeng med individualister som har sine helt spesielle syn på livet - og helt spesielle oppfatninger om hva som er bra og hva som er mindre bra. Jeg gjorde meg noen refleksjoner om temaet i juli-august-nummeret 1999. Og konklusjon var egentlig klar: Båten som er idéell for alle, vil aldri oppstå.
Men uansett må vi være enige om at det må gå an å bo i en bobåt. Og som nevnt: For minimum to uker i trekk. For mor og far og to juniorer. Eller kanskje for mor og far pluss et vennepar. Det siste bør vi dvele litt ved. For uansett hvor gode venner man er, kan to uker i trekk bli vel mye av det gode. Kanskje bør gjestelugaren ikke være altfor komfortabel?
Spørsmålet om komfort kommer fort i forgrunnen. Og i den forbindelsen står vi overfor en del fundamentale krav som de aller fleste vil erfare verdien av.
Hvordan er båten å komme ombord i og å gå i land fra? Bobåten må være komfortabel på dekk! Det er liksom en del av vitsen at vi skal kunne bevege oss ombord. Fra fordekket til cockpiten uten å gå på sjøen. Fra cockpiten til jolla uten å måtte beherske C-momenter. Det skal håndteres bagasje og varer, og kan hende må en gjest eller to, som ikke er av de mest båtvante, geleides tilbake i mørke natten etter endt festivitas. I tillegg bør utearealene tilby bra med soleplass til familiens pinuper med venninner, sålenge det ikke går på bekostning av "transportveiene".

Fasiliteter

Bobåten må dessuten ha tilstrekkelig høyde under dekk! Her er vi ved en virkelig kostnadsdriver. På den ene siden skal økonomien ikke løpe løpsk - for samme utstyrsnivå har prisen en tendens til å følge båtstørrelsen. Men enten avstanden fra topp av dørk til under himlingen skal være 1,85 eller 1,90 eller 1,95 meter, krever det båtlengde om proporsjonene skal være noenlunde sympatiske. Jeg lærte mye av å produktutvikle for en båtprodusent hvis markedsdirektør målte tett oppunder to meter på strømpelesten. Ikke enkelt å skulle tilby en slik brande ståhøyde i en 24-foter. Men vi kommer ikke unna kravet: Å leve ombord med bøyd nakke i ukevis, kan være en prøvelse. Og en anstendig innvendig høyde krever derfor en viss båtlengde dersom eksteriøret ikke skal bli høy-hus! Dét er henimot en lov.
Etterhvert er det blitt elementært at bobåten må ha både toalett, bysse/pentry, og køyer med full lengde. Men installeres det dusj, enten innvendig eller utvendig, krever det tankkapasitet. I et cruise-skip av høyeste luksusklasse er det ikke uvanlig å regne at hver enkelt luksusgjest kan komme til å bruke inntil 500 liter rent ferskvann pr. døgn. Klorvannet i svømmebassenget må skylles av etter hver dukkert. Og tropetemperaturer setter fart i svetteproduksjonen. Ikke rart at det må installeres "ferskvannsfabrikk" ombord i de fornemme skutene. Men selvom klorlukten ikke er plagsom ombord i tretti-foteren langs norskekysten, kan det ikke nektes for at mange bad i salt sjø merkes på kroppen. Er ferskvannsdusjen på plass ved badeplattformen, blir den gjerne flittig brukt. Og ferskvann må det være nok av til oppvaskene og vindusspyleren også. Altså: Ferskvann får vi sjelden for mye av.

Beboelig underveis?

Vi kommer ikke unna det virkelig store spørsmålet: Skal båten være til å bo i mens den er underveis? Eller skal den være bobåt bare når den ligger stille, og reduseres til å være "transportmiddel" når den flytter seg fra "A" til "B"? Det blir stadig vanskeligere å kategorisere. Men før da seilbåtfolket og motorbåtfolket dro på ferietur, så vi gjerne et slags skille. For å sette det på spissen: Seilbåtfolket gledet seg over å være underveis. Motorbåtfolket så frem til å kaste dreggen.
Mens det å være underveis på havet i seilbåt er selve livet for mange, virker det ikke som om motorbåtfolket på samme måten setter kursen mot synsranden i ellevill lengsel etter utfordringene som lurer over kanten. Men ærlig talt: Er det ikke en tendens til at stadig flere ønsker seg motorbåt som egner seg for lengre distanser? Båter som kan friste til et døgn eller to underveis - non-stop? Jeg kan ikke støtte meg til noen statistikk. Men jeg fornemmer tegn i tiden. Og i så fall blir komfort underveis et riktig hovedpoeng. - "Sjøvennlighet" kaller jeg det.
Vi må forutsette at langturbåten tilfredsstiller kravene til sjødyktighet - at konstruksjonskategorien er tilpasset bruken - eller omvendt. Men sjødyktigheten forteller lite om sjøvennligheten. Altså om båtens evne til å ta vare på dem som er ombord. Er bevegelsene i sjøgang slik at det er en enkel sak å tilberede middagen i byssa? Er bevegelsene slik at en tur på toalettet er en hverdagslig sak for alle?
Vi ønsker oss selvsagt bo-båter av den romslige typen. Det betyr gjerne at bredden skal være raus, og at høyden skal være rikelig. Men dette er ikke alltid så lett å kombinere med de myke bevegelsene i sjøgang som vi også gjerne vil ha.

Flerskrogbåter

Første gang jeg ble satt på jobben å tegne en båt for linefiske, hôpet utfordringene seg opp. For hovedoppgaven for et slikt fartøy er å være arbeidsplattform for dem som har en tøff jobb ombord. Er båten bred og stabiliteten stor, blir rulleperioden liten. Han som skal kleppe noen hundretalls storskrei på rekordtid, står ved skansekledningen der båten er på det bredeste. Er rullebevegelsene krappe, blir slitet dobbelt. De store akselerasjonene hindrer arbeidet. Dette har med komfort på arbeidsplassen å gjøre.
Det samme gjelder for den som har tørn i byssa ombord i bobåten. Er bevegelsene for brå, kan oppgaven bli umulig. Stor bredde leder fort til komfortproblemer når du begir deg ut i kupert terreng.
Av plasshensyn kan det være fristende å fable om dobbelskrogfartøy. Og nye prosjekter lanseres. Her er det jo plenty med både rom og volum! Joda, alt kan være velstand og glede med to skrog langt fra hverandre og skikkelig bredde på våtdekket (undersiden av "broen" mellom skrogene) som binder dem sammen. Så lenge vannet er noenlunde flatt. Men rusker sjøen seg virkelig til, vil du merke at det husker! Og må kulingen møtes med sakte fart mot vriene skavler, får du fort rede på hva "wet-deck-slamming" er for noe. Det skal ikke mye til før bølgetoppene treffer våtdekket med smell så det virkelig kjennes - og høres. Og bevegelsene blir ikke akkurat silkemyke.
En båt vil alltid være et resultat av kompromisser. Og bobåten er ikke noe unntak. Men nettopp fordi brukbar komfort under normale bruksforhold bør være et varemerke for bobåten, har jeg tro på tendensene som vi ser i den store sammenligningen: Båter som er født med moderate proporsjoner, og som har brukshastigheter som kan holdes over lange strekk. Bobåter som demonstrerer at sjøvennlighet er prioritert. Bobåter som har skåret klar av kortlivede moteluner. Dét er rene, skjære fornuften.