Frihet og fare

Frihet og fare

Dødsulykkene til sjøs har skremt opp Sommer-Norge. Politikere og myndigheter blir bedt om å gjøre noe. Men kan lover og forskrifter beseire naturkreftene eller stanse menneskelig uvett? Politisk redaktør John Olav Egeland kommenterte dette spørsmålet lørdag 25. juli.

Av John Olav Egeland
Tegning: Finn Graff

Det har falt mørke skygger over Sommer-Norge og det skyldes noe annet enn været. Gang på gang har det inntruffet tragedier i skjærgården som har krevd menneskeliv. Mellom og på holmer og skjær forliser småbåter med påfølgende drukning. Nå kommer ropet om strengere regler og mer kontroll. Men politikerne kvier seg, og med god grunn. Sjøen er et av de siste områder hvor du må stole mer på egen dømmekraft enn på myndighetene.

Havets mulighet for frihet er en av de mest seiglivede forestillingene i norsk bevissthet. Den går i nesten rett linje fra vikingene til førstereisgutter, fiskere og snekkeskippere. Selv den mest beskjedne eier av en plastjolle opplever frihet når han smaker salt, vind og sol og får den oversikt over landskapet som bare er mulig fra sjøen. Stort sett er det god plass i den norske skjærgården. Den er blottet for enveiskjøringer og kø, og med få unntak kan du bestemme farten selv. Under motorveien finner du ikke annet enn pukk. Under havflaten er det et yrende og lokkende liv, et spiskammers.
Det er idyllen. Men verden ville jo ikke vært som den er om idyllen ikke hadde sin antitese. En båt er ingen bil. Sjøkartet er mer krevende enn bilkartet. På sjøen er det ingen skilt som forteller hvor du er. Holmer og øyer kan være vanskelige å bestemme. Det er lett å navigere feil og gå på grunn. Og så er det selvfølgelig været. Selv innaskjærs kan du være i livsfare hvis farkost eller kunnskaper er underdimensjonerte.
Sjøen er for alle, men det er likevel ikke fritt fram. Det finnes bestemmelser om motorstørrelse og alder, om promille, om støynivå og om redningsvester. Men felles for mange av disse er at de er vage, skjønnspreget og lite forpliktende. Dette har sammenheng med norsk tradisjon som tilsier at sjøen i størst mulig grad skal være et friområde. Men på mindre enn to uker har ti personer omkommet i småbåtulykker, og derfor kommer kravet om strengere regler. I særlig grad ivres det for obligatorisk bruk av redningsvest i småbåter.

Strengere regler?

Dette er forståelig, men det er neppe klokt. Selvfølgelig bør både barn og voksne bruke redningsvest. Og ankerdrammen skal nytes når ankeret går ned, ikke når det dras. Men slike påbud vil være umulige å håndheve om vi ikke oppretter et mannsterkt skjærgårdspoliti. Dessuten skal vi legge merke til at de beskjedne midlene som har vært brukt på holdningskampanjer og frivillige tiltak faktisk har hatt effekt. Bruken av redningsvester har ifølge Sjøfartsdirektoratet nesten blitt fordoblet siden 1992, og ulykkene ser ut til å ha stabilisert seg til tross for økningen i antall lystbåter.
Debatten om ulykker til sjøs handler om tvang eller frivillighet er mest rasjonelt når det gjelder å forebygge tragedier av den type vi har sett de siste ukene. Men bak dette lurer enda større spørsmål: Har vi en naiv tro på at det er mulig å skape et farefritt samfunn? Har vi overdrevne forestillinger om politikkens og reguleringenes evne til å styre menneskenes fornuft? Og kanskje viktigere: Ønsker vi et samfunn hvor farer og utfordringer er regulert til et minimum?

Hva er trygghet?

Trygghet er kjerneordet i den skandinaviske velferdsmodellen. Opprinnelig dreiet dette seg om frihet fra sult og sykdom, om likeverd, utdanning for alle, en trygg alderdom, barnehager. Slike tiltak fra samfunnets side var frigjørende og utløste ressurser og kreativitet i alle lag av folket. Men politikerne er som alle andre kremmere: Når det gamle varelageret er utsolgt, henter de fram nye produkter. Derfor produseres nye tiltak mot små og store onder: Påbud om sykkelhjelm, rensing av drikkevann fra fjellsjøer, retningslinjer for agurkens krumning, bestemmelser om emballasje for tørrfisk.
Et risikofritt samfunn er et sted hvor menneskene slutter å ta sjanser. Der er det liten plass for både frihet, avvik og skapende virksomhet. Derfor tar vi på oss flytevesten av egen vilje når vi oppsøker havets frihet.