God, gammel aargang

AV SVILINGENIØR EIVIND AMBLE

For ti år siden utgjød jeg meg om den totalt meningsløse HK-avgiften. På denne fronten har vi hatt ti år uten utvikling i det hele tatt. Null fremskritt.
For ti år siden var "miljøvern" noe som mange riktignok tenkte på og snakket om. Men det var få som for alvor gjorde noe med det. I dag er hensynet til miljøet blitt endel av hverdagen for de aller fleste av oss - noe vi minnes om til daglig.
I tiden som er gått siden Båtmagasinet startet opp i oktober 1985, har nok de store revolusjonene uteblitt i båtverdenen. Båtene våre bygges stort sett på samme måte i dag som i 1985, de har fortsatt både baug og akterende, og de lager bølger når de går gjennom vannet. Hydrofoilbåter, luftputebåter og undervannsbåter for fritidsbruk er fremdeles ikke særlig utbredt. - Sikkert nok er endel av dagens varianter av glattslikkede farkoster med store motorer og fartspotensiale blitt mer svulmende og runde i formene siden sist, og fargebruken har kanskje også forandret seg litt. Men fremdeles kan vi tøffe omkring i gammelbåten som så dagens lys i 1970-årene og føle at vi er ganske så tidsmessige. Det er godt å vite. Den som gjorde et heldig og riktig båtkjøp på dén tiden, kan ikke klage på sin investering.

Selvom det utvilsomt finnes dem som misliker at sjø og kyst med båtens hjelp er blitt tilgjengeliggjort for så å si enhver som måtte ønske det, må en slik utvikling hilses med stor glede. Sålenge vi vet å ta vare på dem, må det være et mål for oss alle at flest mulig skal få anledning til å fryde seg over våre generøse naturressurser. Båt og båtliv åpner veier til verdifulle opplevelser.
Mange ihuga fjellvandrere vil nok forsøke å hevde at det er klasseforskjell mellom simple måkeskrik og avansert århanespill. Dem om dét. Kontakten med naturkreftene og elementene kan etter min mening bli vel så sterk ved kysten og på havet som den kan oppleves med fast grunn under føttene.
I den siste tiårsperioden har mange flere nordmenn kommet seg til sjøs. Statistikken er ikke akkurat enkel å få frem. Men antallet båter som futter omkring i såvel bedagelig trav som i full galopp, har avgjort økt betraktelig siden 1985. Uten tvil er båtfolket også blitt mer skolerte. Og respekten for sjøen har bygget seg opp i det brede lag av båtbrukere. Men de uunngåelige utskuddene tilriver seg fortsatt altfor stor oppmerksomhet med tåpelig kjøring og overvurdering av egen dyktighet. Dessverre. Dét er trolig noe vi må leve med, men som vi ikke kan slå oss til ro med. Mye mer kan og må gjøres for å sikre fredelig og sikker sameksistens på sjøen.
Vi har opplevet oppgangstider og nedgangstider. Noen prøver kanskje å glemme perioden da mange investerte over evne og trodde at finansvesenets versjon av sareptakrukken for alltid ville flomme over av melk, honning og fete børsgevinster. Selvom de norske båtbyggerne holdt seg beskjedent i bakgrunnen og lot utenlandske konkurrenter boltre seg med sine store båter i det hjemlige kjøpeskredet, fikk de fleste i båtbransjen - om ikke alle - hard medfart etter festen. Mange har lært av lidelsene og lar seg vanskeligere friste av nye, luftige prognoser og opphetet økonomi. Vi får krysse fingrene og håpe at nøkternheten fortsetter. For vi trenger oppegående båtbyggere og båtprodusenter. De er liksom ryggraden i det norske båtlivet.

Flere regler og bestemmelser

Hva så? Hva med det neste tiår som vi har foran oss?
Det er avgjort vanskelig å se horisonten tydelig. Krystallkulen dugger. Men visse tegn synes å være ganske klare.
Vi får flere regler og bestemmelser å forholde oss til. Europeiske og internasjonale. Uten at dette behøver å være negativt. Et første alvorlig skritt er fritidsbåtdirektivet som trer ikraft neste sommer. Alle land tilknyttet EU (også EØS-landene) får samme sikkerhetsnormer. Båtprodusentene vil unngå at nasjonale regler gir ulike konkurranseforhold. Markedet sikres at båter fra ulike leverandører er bygget etter samme regelverk.
Vi får en kraftig fokusering på miljøriktig båtbruk og varsom utnyttelse av naturen. Alle har vi forståelse for at søppel ikke skal tømmes på sjøen, at båttoalettene må utrustes med samletanker, og at støy og utslipp skal reduseres til et minimum. Men forståelse er ikke nok. Vi vil få regler og forbud. Dessverre.
Tendensene er klare. På Bodensjøen der både Tyskland, Sveits og Østerrike har strandlinje, er kravene til ren exhaust økende. Det finnes neppe en utenbordsmotor på markedet i dag - firetakt, totakt, bensin eller diesel - som vil tillates brukt på Bodensjøen neste høst. Og fra denne kjerne av Europa kan vi risikere at overstrenge krav vil bre seg. Båtbransjen har i mange, mange år forgjeves forsøkt å vinne frem med krav om internasjonale, enhetlige regler om båtexhaust, men foreløpig uten å lykkes. Utslippsrestriksjoner er det behov for. Men kravene må ikke bli hysteriske.
Forskrifter om samlesystemer for kloakk finnes i mange land og lokale områder. Nå kommer internasjonale standarder for de tekniske løsningene. Unødvendig støy fra båter skal bekjempes, og internasjonale standarder som angir hvorledes støyen skal måles, er like rundt hjørnet. Deretter kommer forskriftene og kravene.
Men hva med "bølgeforurensning"? Kan vi få regler som begrenser størrelsen på bølgene vi har lov til å lage i nærheten av land og andre båter? Her er det tydeligvis behov for kraftig lut. For beklageligvis synes det å være langt mellom båtførere som forstår skadeeffekten av å storme gjennom trange sund og nær båtplasser "på halv gass" - akkurat i det fartsområdet der båten lager den største hekksjøen. Mange synes å tro at å "slå av litt på farta" er alt som er nødvendig for å demonstrere at det tas tilbørlig hensyn. Akk-ja - jeg registerer mange tungnemme båtsjåfører i løpet av en sommersesong.

Røffere bruksbåter?

Men båtene, hvordan vil de utvikle seg? Igjen kan vi spekulere. Blir de mindre eller større, langsommere eller hurtigere, i neste ti-årsperiode?
Det har vært interessant å se hvorledes mer røffe og robuste båttyper synes å finne et økende marked. Kanskje flere kjøpere blir mer opptatt av at båten virkelig skal kunne brukes, og at noen hver av oss etterhvert blir lei av blankpolert gelcoat og finslig plysj som ikke for noen pris må få skrammer og flekker? Jeg ser det på meg selv - en bytur hvor jeg må klemme meg inn til brygga i en overfylt sommerhavn er jo rene marerittet. Jeg vet jo aldri om fenderne henger riktig på plassene sine når jeg kommer tilbake etter handleturen.
Det skulle ikke forundre meg om kravet til utseende og blank finish kommer til å vike for ønsket om å kunne håndtere skuta litt mindre forsiktig. Da klinkerbygde trebåter dominerte fritidsbåtflåten, var vi nok alle påpasselige med å unngå skrammer. Men kom det en ripe i lakken, var det egentlig ikke en hendelse som ødela dagsformen. Båtens utseende tålte det godt. Så krystallkulen indikerer stadig mer fokusering på hensynet til miljøet og omgivelsene, på fornuftig økonomi og på båtenes faktiske bruksverdi. Interessen for båt og båtbruk vil bre seg ytterligere, for på sjøen blir det fortsatt mulig å dyrke meningsfullt friluftsliv uten å plages med lange reiseetapper og folksomme kommunikasjonsveier.
De store, teknologiske omveltninger vil nok la vente på seg. Vannet er fortsatt som Gud skapte det, og båtfasongene har tilpasset seg naturlovene gjennom årtusener. Den som søker ekte båtglede, kommer langt med beskjedne krav. Siste mote på båtfronten garanterer ikke automatisk den totale lykke. Også i fremtiden vil vi kunne finne store opplevelser ombord i båter av "god, gammel aargang."
Vi får gratulere hverandre med 10-års jubiléet!

Winrace 22 var den aller første båten Båtmagasinet testet, en test vi presenterte i nr. 1 for oktober 1985. Båten fikk en gloriøs omtale. Den lages ikke lenger, men lykkelige er de som i dag eier en slik gjennomført og solid bygget daycruiser. (Foto: Hans Eidstuen)