Kommentar: CE-merking - på ære og samvittighet

Kommentar:

På ære og samvittighet

Ingen båter er CE-godkjente. De er "CE-merket". Det betyr at båtprodusenten, eventuelt i samarbeid med et teknisk kontrollorgan som f.eks. Det Norske Veritas, går god for at båten er produsert i henhold til gjeldende krav. Slik har det vært siden reglene trådte i kraft 16. juni 1996 og ble obligatoriske samme dato i 1998. Hittil har Norge vært best i klassen når det gjelder å etterleve disse reglene. Båtbyggerne har tatt Fritidsbåtdirektivet og Fritidsbåtforskriften på alvor. Så langt er alt vel.
Produsenten må bekrefte at det er samsvar mellom reglenes krav til håndverk og materialer når han plasserer en båt i markedet. På ære og samvittighet. Skjer det en ulykke med båten som følge av at produsenten ikke har bygd den i henhold til reglene, men likevel bekreftet med signatur og segl at alt er i orden, vil han kunne straffes for det.
Forsikringsbransjen i Norge har hatt tradisjon for å selge skadete båter videre for en billig penge til nevenyttige folk. Eller til verksteder som reparerer og plasserer den reparerte båten i markedet igjen. Frem til 16. juni 1998 var dette en ukomplisert praksis. I alle fall rent juridisk. Men så kom Fritidsbåtdirektivet som krever at produsenten skal ha et minimum av intern kvalitetskontroll for å sikre at produktet har et visst teknisk nivå.
Min bil lever kanskje i 20 år. Kolliderer jeg og bilen blir rammeskeiv, må den repareres av et offentlig autorisert verksted og godkjennes av norske myndigheter før den igjen ruller på veien.
En plastbåt har kanskje en teoretisk levetid på flere hundre år. Har den en lengde på mindre enn 12 meter, eller er den bestemt for utelukkende å brukes i helt beskyttet farvann, kreves ingen "godkjenning" i ordets rette forstand. Båtbyggeren bekrefter, på ære og samvittighet, at den er bygget i henhold til reglene.
Om en båt skades så mye at den blir kondemnert, kan i praksis hvem som helst kjøpe den og reparere skaden selv. Men intet offentlig kontrollorgan sørger for å godkjenne verken verksteder eller reparerte båter. Om en slik reparasjon innebærer at båtens egenskaper blir vesentlig endret, krever regelverket at båtens samsvar med regelkravene vurderes på nytt, og at båten CE-merkes i henhold til en ny "samsvarserklæring". Det blir aldri gjort, og båtbyggere hevder at det i mange tilfeller er umulig.
Norske forsikringsselskaper, sammen med båttakstmenn og reparatører, bedriver en tvilsom praksis når de tilbyr båter uten gyldig CE-merke til salgs. Reparasjonen av en båt kan i realiteten være utført av hvem som helst - uten offentlig kvalitetskontroll. Denne praksisen får ingen konsekvenser fordi myndighetene ikke har noe ris bak speilet. Forskriften pålegger bare båtbyggerne å CE-merke båtene sine.
At forsikringsselskapene hevder å overlate reparasjonene til "godkjente" verksteder er en bløff. En slik godkjenningsordning finnes ikke. Heller ingen offentlig myndighet etterser at den reparerte båten blir CE-merket på nytt. Båteieren risikerer å sitte tilbake med en båt beheftet med betydelige mangler og et CE-merke uten verdi. Og den opprinnelige båtprodusenten trekker korteste strået og risikerer i realiteten å bli et gissel for forsikringsselskapenes lovbrudd: Uansett hvem som har reparert båten, står produsenten inne for båtens kvalitet med sin underskrift. På ære og samvittighet.

Atle Knutsen