To ganger Thor Bygger båter for liten og stor

TEKST OG FOTO: ATLE KNUTSEN

På Osebakken i Porsgrunn, har Thor Norling (66) og Thor Hansen (68) skapt sitt eget maritime univers. På loftet har Hansen modellverksted der han bygger miniatyrkopier av skip, ofte med en lokalt forankret historie som må hentes opp fra dypet. Nede i hallen håndterer Norling adskillig større dimensjoner. I vinter er det en 30 fots Osvik aluminiumsbåt som bygges opp og innredes til en herlig, robust langturbåt. Målet for Norling er å sette kursen nordover langs kysten om et drøyt år, mens Hansen for det meste holder seg til skrivebordsseilaser nå som han er blitt pensjonist. Begge har de signert et anselig antall prosjekter, ikke sjelden etter å ha lagt ned både tre og fem tusen arbeidstimer. Prosessen er målet for dem begge, arbeidstidene overholdes strengt - inkludert 15 minutters kaffepause og 30 minutters lunsj. Gjerne seks dager i uka. For ukene flyr og trangen til å skape er større enn tiden kan romme.

Barndomskamerater

Oppveksten hadde de begge på Osebakken, begge gikk de inn i media – Norling som typograf og Hansen som stereotypør – yrker som har gått over i historien. Men produktene som kommer ut av verkstedet på Osebakken overlever lenger enn både tidligere profesjoner og gamle aviser, med nyheter som var foreldet da de kom og som havnet i papirkurven dagen etter.

Interessen for båter og maritim historie sitter i ryggmargen, og både Thor og Thor har åtte år bak seg som mannskap på skoleskipet “Sørlandet”, til dels med dramatiske erfaringer. Det mimres over kaffekoppen i pauserommet, formet som et styrhus med brovinge oppunder taket i verkstedhallen, om hundreårsbølgen de ble rammet av i Nordsjøen i 1985, seilaser over Atlanterhavet til Karibia og ungdomsvandringer som sjømann i det franske kvarteret i New Orleans. Om karriereveier som har gått i ytterst forskjellige retninger, Norling som både lærer i maritime fag, oppfinner og gründer bak Grenland Flåteservice. Salget av diverse patenter og et livsverk ga ham til slutt muligheten til å bygge et hobbyverksted helt utenom det vanlige ved elvebredden på Osebakken – hvor sirkelen sluttes for de to pensjonistene over båndsag og fres og en brennende interesse for alt som har med båt og bestille.

– Det er gleden ved å skape noe som driver oss begge, sier Thor Norling, og får støtte av Hansen.

– Jeg er et petimeter, kombinert med at jeg har evnen til å lage det jeg har ideer om i hodet. Og for oss begge er prosessen det viktigste. Jeg skjelver etter hvert litt på hendene, men desto større er tilfredsstillelsen når jeg får det ferdig, og det synes ikke på resultatet at jeg må bruke begge hendene, humrer Norling.

– Det samme gjelder for meg, sier Hansen. Jeg har ikke tall på hvor mange naglebenker eller ruffer jeg har kastet. Jeg kan sitte og se på det jeg har laget, og så tenker jeg: “Klarer du ikke bedre enn dette, da Thor?”. Men selv om vi holder på med båt begge to, er det én stor forskjell: Det jeg lager i løpet av ei uke kan jeg ofte gjemme i hånda, mens det er adskillig større dimensjoner ved prosjektene til Norling.

Glad i “ekte” båter

– Da jeg var ferdig som yrkesmann og hadde solgt firmaet, var jeg ikke i tvil om hva jeg ville holde på med. Dette verkstedet er bygget utelukkende med tanke på trivsel, og den har jeg dyrket hver eneste dag siden. Her har jeg bygget opp en sjark, ei gammel lystskøyte som het “Rylard” og nå er det en 30 fots Osvik aluminiumsbåt som skal sjøsettes til sommeren.

– Jeg fikk tak i en skrogferdig båt i fjor sommer, og har innredet den akkurat slik som jeg vil ha den. Ikke overdådig, for det passer ikke med stilen på båten, men som en solid bruks- og turbåt som jeg skal gjøre en skikkelig langtur med langs kysten, forteller Thor Norling og viser oss rundt i 30-foteren som innredes av mannen som elsker presstilpasning.

– Jeg er ikke noe glad i lister, og blåser i hvor lang tid jeg bruker så lenge det blir bra. Om kveldene ligger jeg ofte og tenker på hvordan jeg skal løse ting, og neste dag blir tanke til realitet i snekkerboden.

Det meste av det tekniske er på plass, en 200 hk Nanni diesel, det elektriske, baug- og hekkthruster og alt av isolasjon.

–  Jeg har brukt sertifiserte permaflex-matter, også de presstilpassede, som er limt med kontaktlim, slik at ikke noe treverk er direkte eksponert for aluminium. Permaflexen har dessuten den egenskapen at den reduserer all støy med 40 dBA, så det skal bli ganske lunt om bord, humrer Thor Norling, som tripper etter å komme ned i verkstedet hver dag.

– Vi jobber fulle arbeidsdager, og jeg er her i alle fall hver lørdag. De siste to tre månedene har jeg vært her på søndag også.

Bygger kirkeskip

I andre etasje holder Thor Hansen hus, i lite verksted med utsikt over elva. Her står hans modell nummer 60 på beddingen – en tro kopi av kirkeskipet til Østre Porsgrunn kirke. Alt fra “Skomvær” av Porsgrunn by og Kongeskipet “Norge til “Blücher” har han formet til minste detalj. Og modellene er spredt rundt om i verden.

– Jeg har bygget modeller hele livet, forteller Thor Hansen, som ikke legger skjul på at han setter strenge krav til nøyaktighet.

– Det begynte med barkebåter, og så byggesett som guttunge, før jeg etter hvert gikk over til å bygge etter tegninger fra bunnen av. Og så har jeg spesialisert meg litt på å restaurere gamle modellbåter, ofte laget av sjømenn. Det er gamle kulturskatter med varierende kvalitet og nøyaktighet, men med mye sjarm og stor kulturell verdi.

– Akkurat nå holder jeg på med en kopi av kirkeskipet til Østre Porsgrunn kirke som gikk med i en brann. Den opprinnelige modellen restaurerte jeg tidlig på 1980-tallet og den kom på plass igjen i kirken i 1982. Heldigvis hadde jeg dokumentert den modellen i detalj med fotografier, og det gjør det mulig å gjenskape praktskuta i dag.

– Mange av modellene har hatt lokal tilknytning, blant annet veldig mange av kanalbåtene på telemarksvassdraget. Men et av de mest kompliserte prosjektene var nok modellen av “Blücher”. Originalen hadde som kjent så kort levetid og derfor var det en stor jobb å skaffe nok dokumentasjon. Men nå står også den i glassmonter, gjengitt slik den var da den sank i april 1940. Folk blir borte og bilder blir borte, men en slik modell har en evne til å overleve som historisk dokumentasjon, avslutter Thor Hansen.