Trebåtfestivalen i Risør:

Trebåtfestivalen i Risør:

Epoxy, quinder, vin og sang

Tekst og foto: Atle Knutsen

Med få unntak ble Risør Trebåtfestival båtlivets grand finale også i 1997. Fra fullriggeren Christian Radich og minesveiperen KNM Alta, til nybygde sjekter og skjærgårdsjeeper, favnet årets festival det meste og de fleste.

Per Inge Torkelsen åpnet med et til tider hylende festlig kåseri, der han røpet dårlige erfaringer med trebåt. “Noen ganger e’ det jevligt”, sang Torkelsen, i skarp kontrast til Odd Børretzen, som mumlet oss inn i tropenatten. Det er alltid allright å lytte til Børretzen og Lars Martin Myhre.
Et minus var den åpenbare tenåringsfylla. Påtakelig nok, siden rundt 4.000 færre besøkte festivalen i år enn i fjor. Det ekstremt varme været må bære litt av skylden både for fyll og fallende besøkstall. I tillegg kjempet flere andre festivaler på kysten om folks oppmerksomhet denne helgen. Dessuten kan arrangementsrammen i Risør nå fortone seg litt forutsigbar og det vil med fordel kunne gjøres fornyelser, mente flere vi snakket med under festivalen. I det hele tatt murret det i masteskogen, og heller ikke juryens kåringer høstet udelt bifall.

Hetairos - Årets båt

Om juryen skulle strides i sin kåring av "Årets båt", måtte de være svimle, som jurykollega Erling Storm uttrykte det. Svimle ble vel likevel jurymedlemmene flest da kandidaten Hetairos skulle besiktiges. Den storslagne 140 fot lange luksusketchen var så grensesprengende overdådig i sitt bladgullforgylte indre at man på Risør Trebåfestival aldri har sett maken. I sannhet et skip som er logget til 17,7 knop - under seil! Det var fjorårets faglige innleder, den amerikanske konstruktøren Bruce King, som hadde signert verket.
Hetairos føyer seg inn i rekken av stadig flere kaldbakte båter på festivalen. Så godt representert er denne byggeteknikken at Trebåtfestivalen av noen kalles “Epoxy-festivalen”. Uansett materiale og teknikk, glitret Hetairos i indre havn og vitnet om at tyskerne, i dette tilfellet verftet Abeking og Rassmussen i Bremen, er i stand til å bygge fenomenale båter. Tryllet frem i 1993 av kaldbakt mahogni og teak, og med 8,7 meter senkekjøl i bronse. Siden har den seilt verden rundt to ganger, og besøkt utposter som Alaska og Sydpolen - og altså Risør Trebåtfestival i august. Det siste var seilmaker Fredrik Brodersens fortjeneste. Han måtte lappe litt på kjempens 780 m² seil noen dager før festivalen og fikk overtalt skipperen til å bli.
Beksvarte Hetairos var omsvøpet av atskillig mystikk der den lå med sine master på 46 og 38 meter sprikende til værs. Dertil hadde visst navnet et unevnelig innhold, sa de som har greie på slikt. Byggesummen fikk ingen vite, og det nærmeste vi kom eiernes navn var nome nescio. Så gjorde da også quinden et lydløst sorti ut gjennom Stangholmgapet - sminket i kveldssolen var hun sommerens mektigste syn.

Fem priser

I tillegg til å utrope Hetarios til "Årets båt", var det juryens oppgave å utdele ytterligere fire priser. Redaktør Henrich Nissen-Lie ledet juryen, som forøvrig besto av Torgeir Mjør Grimsrud, styreformann i Norsk Designråd, Victor Normann, professor i økonomi, Erling Storm, seilbåteier, Jan Ivar Johansen, president i Furuholmen Motor Yacht Club, samt undertegnede fra Båtmagasinet.
Prisen "Årets best restaurerte båt" gikk til Trebåtfestivalens stamgjest Stjernen som kongehuset avser en uke hver høst. Opprinnelig het Stjernen Estrella, bygget hos Anker & Jensen i Vollen i 1935. I 1940 ble båten beslaglagt av tyskerne. Etter krigen fikk Kong Haakon 60 foteren i gave. Stjernen er blant de vakreste Furuholmenkryssere som fortsatt finnes. I nesten samme klasse stilte 46-foteren Amigo, som fikk prisen "Årets best restaurerte klassiske motorbåt". Amigo er også en Furuholmen, eid av ekteparet Anita og Hans Habbestad .
10-meteren Bojar, også den bygget hos Anker & Jensen, fikk prisen "Årets best restaurerte klassiske seilbåt" og Lindstøl Bokhandel ble nok en gang tildelt prisen "Årets beste stand".