Jus: Forbud mot bruk av vannskutere – snart historie?

  I forskriften opprettholdes det generelle forbudet, samtidig som kommunenes dispensasjonsadgang er regulert. Overtredelse av forbudet er straffbart, og etter Riksadvokatens rundskriv skulle det ilegges ”følbare” bøter. Det har vært reist spørsmål om dette forbudet  er i samsvar med EØS-retten. 

   EFTAs overvåkningsorgan (ESA) meddelte Miljøverndepartementet den 3. oktober 2012, at det norske vannskuterforbudet var i strid med EØS-avtalen artikkel 11. Etter denne bestemmelsen er det forbudt med handelsbegrensende restriksjoner, samt andre tiltak med tilsvarende virkning. Det er ESAs oppfatning at det norske forbudet har slike handelsbegrensende virkninger, og dermed er i strid med prinsippet om fri flyt av varer mellom EØS-landene. ESA har lagt vekt på at den nye forskriften gir kommunene en snever dispensasjonsadgang. Forskriften bestemmer nemlig at store kystområder ikke kan åpnes for vannskuterbruk. I tillegg til disse bestemte områdene, er det heller ikke adgang til å dispensere i blant annet friluftsområder, bolig/hytteområder, badeområder, farleder og områder der det drives yrkesfiske.   

   Forbudet er dermed svært omfattende. Norge fikk vi en frist på to måneder til å besvare brevet fra ESA. Dersom ESA, etter å ha hørt norske myndigheter, fortsatt mener at forbudet er i strid med EØS-avtalen, vil organet avgi en grunngitt uttalelse. Dette er neste steg i en såkalt traktatbruddsprosedyre. Norske myndigheter kan da velge å rette seg etter uttalelsen innen den frist som ESA har satt. I motsatt tilfelle kan saken bringes inn for EFTA-domstolen. Dersom saken havner i EFTA-domstolen, vil tidligere domspraksis fra EU-domstolen være relevant for å avgjøre hvorvidt forbudet må anses som en importrestriksjon. Særlig vil to nyere saker fra EU-domstolen, som begge omhandler restriksjoner knyttet til bruken av et produkt, være relevante. Den første saken, Commission v. Italy, gjaldt et italiensk forbud mot å bruke tilhengere på motorsykler, mens den andre saken, Mickelsson and Roos, gjaldt svenske restriksjoner for bruk av vannskutere. Den svenske saken gjaldt ikke et totalforbud, men regler knyttet til hvordan, hvor og når vannskutere kunne benyttes. Med andre ord ikke helt ulikt det norske. EU-domstolen kom til at de svenske reglene begrenset bruken i så stor grad, at produsentene ble hindret tilgang til det svenske markedet. I begge sakene ble altså konklusjonen at reglene måtte anses som tiltak med tilsvarende virkning som en importrestriksjon. Slike restriksjoner er kun tillatt dersom de er begrunnet ut fra hensynet til orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse eller plantelivet. I den svenske vannskutersaken var imidlertid ikke reglene tilstrekkelig godt begrunnet ut fra slike hensyn. Hvorvidt Miljøverndepartementet vil stå fast ved forbudet, og i tilfellet om saken havner for EFTA-domstolen, er i skrivende stund uklart.

Vinteropplag på egen eiendom

Vår nabo er misfornøyd med at vi har vår båt i hagen under vinteropplaget. Han hevder båten tar både sol og utsikt. Som følge av dette vil han anmelde oss dersom dette skjer igjen neste høst. Ifølge ham sier kommunen at dette er et søknadspliktig byggverk eller en konstruksjon etter plan- og bygningsloven. Kommunen har overfor oss foreløpig svart ganske ullent, og vi lurer nå på om dette kan stemme?

Svar:

Å ha en båt i hagen i vinteropplag er som den klare hovedregel ikke søknadspliktig eller krever annen for byggesaksbehandling. Dette følger av plan- og bygningslovens byggesaksforskrift § 4-2. Her heter det at vinteropplag av fritidsbåt på bebygd bolig- og fritidseiendom kan plasseres uten søknad eller tillatelse. En forutsetning etter plan- og bygningsloven § 30-5, er imidlertid at plasseringen ikke ”hindrer allmenn ferdsel eller friluftsliv, eller på annen måte fører til vesentlig ulempe for omgivelsene”. Naboen må altså finne seg i at båtopplaget medfører en ulempe, men om den er ”vesentlig” vil tiltaket kreve byggesaksbehandling.  Dette må naturligvis avgjøres konkret og ”vesentlig ulempe” er et nokså strengt, juridisk kriterium. At naboeiendommen fratas sol og utsikt er i seg selv ikke tilstrekkelig, men om sol- og utsiktstapet blir for omfattende kan det tenkes at ulempen må anses som vesentlig. Videre følger det av naboloven § 2 at man ikke overfor naboen kan foreta seg noe som er ”urimeleg eller uturvande … til skade eller ulempe på” naboens eiendom. ”Uturvande” betyr unød(vend)ig på bokmål. Også dette er sterkt skjønnsmessige kriterier – og som det skal en del til for å komme i strid med. Utgangspunktet for begge regelsettene er at man fritt kan utnytte sin egen eiendom, men at det gjelder visse grenser om ulempen for omgivelsene blir henholdsvis vesentlig eller ”urimeleg eller uturvande”. Dersom dere imidlertid har andre plasseringsmuligheter på egen eiendom, og som vil medføre mindre ulempe for naboen, vil det derimot lett tenkes at vinteropplaget vil anses å være ”uturvande … til ulempe” for naboen og således kan være i strid med naboloven § 2.