Eivind Amble: GRÅDIGHETSKULTUR FOR VIDEREKOMNE

GRÅDIGHETSKULTUR FOR VIDEREKOMNE

Grådighetskultur er et begrep som brukes stadig oftere. Toll, skatter og avgifter øker i takt med at ressurser inndras som skal sikre trygghet på sjøen. Båtregisteret som som i sin tid ble opprettet av miljøhensyn, er nå blitt en potensiell melkeku.

AV SIVILINGENIØR EIVIND AMBLE

Jeg kan jo beklage at jeg hverken er jurist eller advokat. Hadde jeg vært dét, hadde jeg kanskje skjønt litt: Hvordan kan det ha seg at det tydeligvis er så mye verre å naske ubetrodde kroner ved et realt innbrudd, enn å grafse til seg av betrodde midler? Innimellom straffes jo tyveri både med inndragning og fengsel. Men er man betrodd forvaltningen av store beløp som tilhører andre, er straffen for å forsyne seg litt av fatet gjerne en gyllen fallskjerm. Merkelig. Grådighetskulturen griper om seg, sies det. Ikke så rart, kan hende. For klarer man å berike seg på andres bekostning uten å trampe for hardt i pianoet, vekker det tydeligvis en slags aksept. Så lenge navigasjonen mellom jussens skjær og boer foregår med smartness.
Så tenker jeg på våre styrende organer. Og på hele vårt offentlige byråkrati. Ser vi ikke en høyt utviklet gårdighetskultur her også? Grådighet på makt. Grådighet på penger. Ikke grådighet for egen vinnings skyld, riktignok. Men for å holde et stadig ekspanderende "system" på skinnene. Parkinson fant det lovbestemt. Og da den norske professor Olav Hilmar Iversen oppdaget sykdommen "byråkratitis" som truer med å kvele samfunnet, forklarte han dens opprinnelse med at ethvert byråkrati åpenbart har som mål å legge forholdene til rette for at egen virksomhet kan fortsette å øke i størrelse. Tygg litt på dén.
Selv om protester ikke fører frem når vi avkreves skatter og avgifter i rikt monn, bør vi som borgere - i hva som liksom skal være en noenlunde sivilisert utpost - som et minimum kunne forlange at kronene vi innbetaler til fellesskapet, blir forvaltet uten at grådige elementer forsyner seg ublutt av kaken. Men det er mange om beinet i vårt bittelille land med en solid statsforvaltning, et antall fylkeskommuner, og ikke mindre enn 435 "vanlige" kommuner. Tenker jeg negativt når jeg av og til er skeptisk til det offentliges effektivitet? Og har rådgiver Subhash Thakur i det internasjonale pengefondet IMF like forvrengte idéer som jeg? Under et besøk i Norge for kort tid siden, kom han i følge dagspressen nemlig med følgende underfundige ytring til ettertanke: "Effektive reformer kan vise at ressursknappheten i offentlige tjenester i stor grad er kunstig." Tenk litt på dén også. Var dette et betimelig á-pro-pos til historien om en arbeidsformidlingsetat som etter å ha fortalt oss om faretruende underskudd på arbeidskraft, til slutt måtte innrømme å ha fusket med tall for å virke litt flinkere?

Dumping og forsøpling

Men hva er dette for slags innledning til en julehilsen? Og hvor vil jeg med denne surmulingen? Vel - til saken:
I 1994 oppdaget jeg hvor mye vi båtfolk kan ødelegge for oss selv og hverandre ved å henlegge uidentifiserbare vrak i naturen. Altså ved å bedrive tilfeldig dumping og deponering uten særlig tanke for konsekvensene. Dessverre hender det at noen forsøpler på denne måten - uten tanke for hvem som skal betale for oppryddingen.
Hva kan hjelpe bedre mot denne slags oppførsel enn et effektivt register? Altså en liste med nummer og navn over båter og båteiere over det ganske land. Politiet førte jo et slikt et. Men med daværende opplegg, hadde politiet aldri sjansen til å á-jourføre. Båter ble solgt - og av og til dumpet - uten at det ble meldt ifra. Og ingen hadde verktøy til å sikre at registeret ble korrigert.
Det mislykte båtregisteret var til liten hjelp for identifisering av båtvrak. Når vi var på leting, fant vi bare unntaksvis et leselig registreringsnummer på skrogsiden. Og var vi heldige i første omgang, kan du være sikker på at skuta hadde skiftet eier både titt og ofte siden den kom inn i rullene. Men det hørte altså til sjeldenhetene at det fantes kjennemerke på vrakene i det hele tatt. Uansett var vi like langt.
Skal ukontrollert vrakdumping både til lands og til vanns unngås, må det finnes et system som gjør det mulig å spore opp synderne. For når det tydeligvis finnes enkelte båteiere som gir blaffen i miljøbevaring, er det ingen vei utenom et register som kan avsløre hvem de er.

HIN-register?

Fra juni 1998 har Fritidsbåtforskriften krevd at enhver båt som omfattes av regelverket, skal ha et identifikasjonsnummer: Et "HIN" - Hull Identification Number - som ikke kan fjernes. Og HIN burde være verktøyet som gjør jobben. Forutsatt at det knyttes til den som til enhver tid eier båten. Som igjen betyr at HIN-registeret må vedlikeholdes. Men HIN kan dessverre ikke være til hjelp for å identifisere båter som så dagens lys før 1998. Dermed er HIN utilstrekkelig når vi oppdager eldre vrakgods. Hvor trist det enn er, er det altså på mange måter vi selv som tvinger frem et kontrollsystem. Fordi noen av oss gir blaffen. En erstatning for det tidligere politiregisteret. Med nødvendige forbedringer.
Etablering av et register ut fra miljøvernhensyn, vil trolig aksepteres av de fleste. Og de fleste vil nok også innse at det er nødvendig med statistikk for planlegging av infrastrukturen som kreves om båtlivet skal utvikle seg i riktig retning. Denne statistikken får vi heller ikke orden på uten et register. Et slikt konstruktivt register ville trolig båtfolket slutte opp om. Kanskje livet til og med var blitt ganske greitt med et slikt et. Men hva har skjedd?
Jo - da Politiregisteret døde, så andre sjansen. Registeroppskriften hadde hittil vært så rent for dårlig! Det måtte smartere kokker til grytene. For her luktet det penger. I Stortinget ble saken gloheit. Og et uforstandig flertall ble enige om at Finansdepartementet måtte overta på kjøkkenet. Dermed så vi at grådighetskulturen skjøt en ny knopp - eller er det riktigere å kalle det en svulst? En svulst som med rekordfart har vokst ut over alle proporsjoner. For hvordan går det an å bruke så mange millioner kroner på å etablere et enkelt båtregister? Og på hvilken måte skal man klare å bruke de 13,5 millioner kronene som det visstnok er beregnet at driften skal koste - pr. år? Er den offentlige Blårussen blitt helt sprø?
Det er selvsagt nærliggende å spørre om hvorfor ikke jobben med å lage et anstendig og brukbart båtregistreringssystem ble satt ut på anbud. Men anbud er jo ikke god, "offentlig" latin. Av én eller annen grunn. For noen hver skulle nok gjerne ha vært med under konklusjonen av målsetning, arbeidsomfang og kostnadsnivå.

Grådig departement

Da Finansdepartementet for alvor været fritidsbåteierblod, måtte det gå galt. For når dette departementet får lós, glefses det ordentlig. Da virker det som om spillet med én gang må dreie seg om penger, makt og prestisje. Og hvorvidt båtregisteret på sikt skal kunne brukes til noe mer konstruktivt enn årelatning, er tydeligvis underordnet.
Er det ikke på tide at det vi måtte ha av ansvarlige politikere utber seg en detaljert oversikt over hvorledes våre midler er forvaltet i båtregistersaken? Det skrives og snakkes om etableringskostnader på over sytti millioner kroner til ære for båtlivet. Samtidig som livsviktige investeringer og aktiviteter i forbindelse med sjøredning, sikring av sjøveier, utarbeidelse av sjøkart som stemmer med terrenget, og annet arbeid for båtfolkets sikkerhet, lider på alle fronter. Kan vi bli meddelt bakgrunnen for prioriteringen?
I Toll- og avgiftsdirektoratets orientering om registeret, heter det at "inntil videre er det ikke vedtatt noe gebyr". Og i et nylig utgått brev til Stortinget fra Finansministeren, heter det visstnok at "det foreløpig ikke er gebyr for registrering og omregistrering av småbåter." Varsler ikke ordene "inntil videre" og "foreløpig" at noe skummelt er i komminga?
Med den vendingen som båtregistersaken har tatt, er det gode grunner til å mistenke at Finansdepartementets avgiftskreatører har planer i ermet om nye måter å plyndre fritidsbåtfolket på. Så når båtfolket reiser seg i protest mot trusselen, må det gjøres massivt. Båtliv for folk flest er intet annet enn friluftsliv til sjøs. Enhver beskatning av båt og båtbruk, vil være skattlegging av friluftsliv og turredskap. Da må konsekvensen være at alt friluftsliv skal få sin særskatt. Ikke bare når det bedrives til sjøs og i skjærgården, men også i skog og mark.
I Toll- og avgiftsdirektoratets orientering forklares det også hvorfor det må finnes et sentralt register for småbåter. Og seks punkter følger etter presiseringen av at dette er "blant annet" - for å:
* oppnå pålitelige, fullstendige og lett tilgjengelige data om fritidsbåter
* kartlegge eierforhold ved kjøp og salg, f.eks. ved pant eller heftelser
* være et hjelpemiddel for politi og forsikringsselskap
* ivareta miljøhensyn og planleggingsformål
* danne grunnlag for eventuell miljøbegrunnet båtavgift eller liknende - forutsatt politisk vedtak
* motvirke ulovlig innførsel av båter og andre ulovlige forhold.

Avgift eller liknende!

Først i det femte punktet trekker grådiggjengen buksene ned: "Miljøbegrunnet avgift eller liknende", står det. Når vi så fortelles at registeret forutsetningsvis skal være selvfinansierende, og når vi leser om ressursbruk og driftskostnader som det er vanskelig å fatte størrelsen på, er det femte punktet avslørende.
Båtfolket fikk et gjennombrudd tidligere i år da Sjøfartsdirektoratets avdeling for Sjøvett, fiske- og fritidsbåter ble etablert. Enn om våre myndigheter fulgte opp suksessen og lånte øre til dem saken gjelder også når det gjelder båtregisteret?
Jeg fremmer et fromt juleønske: Ikke la båtregisteret utvikle seg til enda et instrument for å tyne nye kroner ut av det sjøgående friluftsfolket.
Fem av de seks punktene som Toll- og avgiftsdirektoratet har listet opp, forteller at registeret er ment å være et verktøy for kartlegging og overvåkning. Hvem driver så med aktiv overvåkning av fritidsbåtflåten idag? Jo, det er Sjøfartsdirektoratet og Sjøpolitiet. Og i hvert fall ikke Toll- og avgiftsdirektoratet. La oss derfor se at ansvaret for registeret blir løftet vekk fra Finansdepartementet og Toll- og avgiftsdirektoratet. La oss få plassert registeret der det faktisk hører hjemme. Enten under det sjøgående politi og dermed Justisdepartementet, eller under Nærings- og handelsdepartementet og Sjøfartsdirektoratets vinger. Og la etableringen demonstrere nøkternhet og minimum ressursbruk. Først da kan kanskje myndighetene ha håp om å møte forståelse fra dem registeret angår. Er ikke denne forståelsen tilstede, inviterer man til stillingskrig.
For er det noe de mer enn to millioner norske båtbrukere ikke vil akseptere, er det å bli utsatt for et nytt eksempel på det offentliges grådighetskultur.
Gledelig Jul!