Jan Herman Linge

Sol-, Fjord- og Ling(e)

-Mellom 50 000 og 100 000 mennesker er hvert år på sjøen i en av mine båter - tenk på hvor mange timers hodebry og hvor mange problemer jeg gjennom årene har skaffet ivrige båtfolk!

AV STEIN KAGGE

Båtdesigneren, motstandsmannen og livskunstneren Jan Herman Linge smiler litt skøyeraktig, vel vitende om den glede han samtidig har skaffet dem, seilere og motorbåt-entusiaster. Ikke bare ved å skape vakre, velformede og virile utløp for nordmenns nautiske dragning, men også fordi han som konstruktør allltid har satt hensynet til sikkerhet foran kravet til fart og dermed redusert båteierens problemer til et minimum.
Han ser ned mot bukten, hvor en halling (ikke Olav Thon, men en av Linges egne, og - på tross av navnet - så avgjort havgående konstruksjoner) ligger i bøya. Hans sommerlig bølgeblå blikk vandrer videre, ut over vannet, elementet som har tilført ham så utrolig meget gjennom årene og en stadig kilde til inspirasjon og styrke. I et TV-program på 70-tallet ga Linge da også uttrykk for at han aldri slappet så godt av som under Skaw Race, den ofte tøffe flerdøgn lange havseilasen mellom Norge, Sveriges vestkyst og Skagen.
I dag, i en alder av 72 år, kan vel designeren muligens klare seg uten de aller tøffeste maritime styrkeprøvene. Utøveren av en annen kunstform, dikteren, har ofte sin stormfulle ungdomsperiode, men lever ikke sjelden opp til det gamle ordtak om at når Fanden blir gammel, ja, så går han i kloster. Hva med en båtkonstruktørs kreativitet - skifter også den karakter med årene, fra de hissig røde blink til grønt, hyppig okkulterende?
Hånden glir gjenom det grå, solide håret; han smiler forsiktig, vil ikke si for meget. Men heller ikke for lite.
-Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Til og med på en ganske alminnelig dag, før jeg legger meg til å sove, kommer ideene. Og da lærte jeg tidlig at det er fornuftig å ta en skisse, ellers går det hele lett i glemmeboken natten over.

Historiens sus

Norsk båtdesign har en ærerik historie. For mange starter den med Colin Archer, for å fortsette med Johan Anker, Bjarne Aas, Bror With og Jan Herman Linge. Selv går han enda lenger tilbake, til vikingene. Selv med vår tids teknologi skal det godt gjøres å skape båter med tilsvarende sjødyktighet, slik han ser det.
Båtkonstruktør - på engelsk naval architect eller yacht designer - er en yrkestitel han selv oppfatter som noe diffus. En av Linges amerikanske kolleger har beskrevet seg selv som en altmuligmann - en "jack of all trades, but a master of none". -Dette er meget dekkende, fordi en båtdesigner er noe langt mer enn en formgiver med en viss teknisk innsikt, kommenterer Linge.
-Han må også være håndverker - snekker, mekaniker, plastarbeider, rigger, seilmaker og mye, mye mer. I tillegg må han også være sjømann, for å forstå elementet, sjøen og havet.
-Og da mener du også bruker av båt?
-Helt klart! For det er med båtdesigneren som med komponisten - han må kjenne alle instrumentene - og han bør også selv kunne spille!

En fagets mester

Når Jan Herman Linge gir sin amerikanske kollega rett, ligger det samtidig en kledelig beskjedenhet i nettopp det. For ingen med perspektiv på Linges produksjon vil være det minste i tvil om at han også er en mester i sitt fag. Da Jan Herman, sammen med sin kone Tuva, kjempet som ivrigst for å få båttegningen anerkjent og beskyttet som et åndsverk, fastslo Dagbladets Arne Skouen, selv en mann med en dypt personlig hengivenhet til såvel havet som til båten på bølgene, at hvis ikke båtdesign var en kunstform og tegningene et åndsverk, var det mange utøvere av de frie yrker som måtte gå bort fra å betrakte seg som kunstnere, og i stedet få status som håndverkere.
Hvor mange båter Linge har konstruert, har mannen knapt tall på selv, og de som måtte tro at det bare dreier seg om de typer hvor navnet ender på -ling, må bare tro om igjen. En flora av fartøyer fosset frem på tegnebordet fra 40-årene og fremover. Det var klinkbygde småbåter og det var større båter, det var Flash og det var Rush og det var mange andre. Draco- og Windy-konstruksjonene hans, for eksempel, har heller ikke signaturen i typenavnet. Og hvis man kan benytte Ibsens beskrivelse av Terje Vigen - "men stundom gnistret hans øyne stygt" - på Jan Herman Linge, så er det i sistnevntes tilfelle iallfall ikke mot urolig vær. Men når han åpner en katalog over båter og ser at konstruktørens navn - hans eget - er utelatt; da er det få, som uten frykt, kommer Jan H. Linge nær.
Men hvilken av sine modeller er Linge selv mest stolt av - for kjølbåtenes vedkommende gir vel Soling lavest odds?
Han nikker. -Ja, det kan du trygt si. Samtidig lar mannen bak båten oss forstå at dette ikke er bare fordi det er bygget omtrent 3500 stykker siden Soling ble internasjonal klasse i 1967. Dette er en båt han har fått et helt spesielt forhold til. OL-båt ble den i 1972, og konstruktøren har selv fulgt med det norske seiler-laget i en rekke funksjoner både den gang og senere. For om noen vet hvordan solingen skal seiles, er det selvfølgelig han selv.
Soling nr. 1 står skinnede sort, med hvit midtfisk, på en gress-slette på den store eiendommen ute i Asker. Kjøpt hjem fra Bergen, og pusset opp etter alle kunstens regler, med verdifull assistanse fra Jotun, for å få den originale gelcoaten frem. Fargen valgt til ære for Torleiv S. Corneliussen, hvis båter, med fellesnavnet "Spadilje", alltid var sorte. -Båter som denne skulle kun seiles i smoking, sa "Badengelen". Hvis noe sære oppnavn skyldtes at Corneliussen, under regattaer i stille vær, hadde for vane - konkurrentene så det jo snarere som uvane - å stupe fra hekken for å gi båten et lite push fremover.Det var da også Corneliussen som i sterk grad bidro til at unge Jan Herman tidsnok la om kursen og ble båtdesigner i stedet for skipsingeniør, slik han opprinnelig næret planer om. -Mye morsommere å tegne båter, sa "Badengelen", og det er nok ikke Linge uenig i. Hans hobby er stadig et lystbetonet yrke.

Kgl. hoffleverandør

Ynglingen - på sett og vis en Soling i miniatyr - har nok samtidig en spesiell plass i konstruktørens hjerte. Yngling nr. 1 har da også befunnet seg vel i familiens eie siden den ble bygget til sønnen, dengang 14 år. I dag er han passert 40, og det er barnebarna som seiler båten. I mellomtiden ble den kongelig - Yngling var daværende kronprisesse Sonjas valg, og i forbindelse med NM lånte hennes gemal en Yngling av familien Linge, for å konkurrere med ektefellen. Dette ettersom kronprinsessen ikke ville ha sin Harald ved styringen - iallfall ikke i hennes egen båt.

Solid allsidighet

I motsetning til sine kolleger har Jan Herman Linge skaffet seg et verdensnavn som designer av både seil- og motorbåter. Det internasjonale gjennomslaget kom med Nasty, en motortorpedobåt også NATO-landene trykket til sitt hjerte. Med toppfart i vel 45 knop, og marsjfart i 40, var den uhyre velegnet som patruljebåt ved lange kystlinjer.
Overgangen fra tre til plast tacklet Linge uten problemer. Men når vi spør ham om det, i sin tid, ikke klukket litt anderledes og hyggeligere mot skroget på en trebåt, motstrøms i Drøbaksundet, selv om den var kravellbygget, nikker han umiddelbart.
-Det er ingen tvil om at lyden er forskjellig, derfor sover du da også langt bedre i en trebåt. Ikke minst når du ligger i havn - der går lyden av bølgeskvulp tvers gjennom plastskroget og inn, mens treskroget virker som lyddemper.
Men plasten var kommet, ikke bare for å bli, men for å skape grunnlag for storindustri. Linge så mulighetene - og benyttet dem.

Fjordling-eventyret

Fjordlingen ble en knallsuksess, med sin patenterte vannballast-tunnell, da den kom i 1963 - og den dag i dag finnes det mellom 800 og 900 av 17-foteren i Stockholms skjærgård. Båten er rett og slett blitt et statussymbol for leger, advokater og andre med landsted utenfor den svenske hovedstaden. En svensk entusiast, i god gang med å ansiktsløfte slitne utgaver - båter, ikke advokater - dukket da også opp hos Linge for ikke så lenge siden og fikk låne de gamle formene. Så i dag er båten i produksjon igjen og markedsføres som "Fjordling Classic". Kanskje får den en revival også i Norge - vi har Linge mistenkt for å nære også en slik drøm.
En reklameplakat fra 60-årene, for Johnson Motors, som pryder veggen i det store båthuset, har da også en Fjordling som blikkfang. Blikkfang er det ellers opptil flere av i dette bygget, som familien Linge bruker som lysthus i sommermånedene og som fremstår som det rene marine museum. Lanterner og taljer har sin naturlige plass, peisen er en ombygget bøye, og under taket henger en solingfokk, hvor deltagerne ved EM i Oslo i 1989 har skrevet sine navnetrekk.
Fra naustet beveger vi oss opp til huset, forbi opptil flere muslinger - og vi snakker da ikke om havets spise, men om båttypen. Også disse med Linges patenterte vannballast-tunnell, som mange har ønsket å kopiere, men som ingen har fått lov til å gjøre. -Vi morer oss litt med å selge noen slike, sier Tuva Linge.

Kråkeslott

Huset, omgitt av et halvt hundre mål, fordelt på hage, park og naturtomt, og med 300 meter strandlinje innenfor Bjerkøya, fremstår utvendig som et "kråkeslott"; sett utenfra kan man mistenke det for å romme adskillige spøkelser. Men sett innenfra er det bare ekteparet Linge selv som spøker. -Her på eiendommen kaller Tuva seg landbruksminister, mens jeg er marineminister, smiler Linge. Som bare har beklaget en ting etter at paret flyttet inn for vel ti år siden - at sommeren er den årstid som krever maksimalt både av designeren og eiendomsbesitteren.
Et enormt arbeide er nedlagt for å restaurere huset, opprinnelig sommersted for den styrtrike Schou-familien, som eide tusen mål - hele Konglungen. I dag rommer det ikke bare historie, men hygge, i hver krok. På en vegg bilder fra familien Schou og Egebergs tid, på en annen vegg finner vi minner fra Tuva Linges familie - blant annet signerte fotografier av kong Haakon VII og dronning Maud. Men så var da også hennes bestefar selveste Jørgen Løvland, norsk statsminister i Stockholm ved unionsoppløsningen i 1905. Deretter ble han Norges første utenriksminister, for så å etterfølge Chr. Michelsen som regjeringssjef i 1907. På en tredje av de solide tømmerveggene finner vi fotografier fra Linges familie, far og sønn ved siden av hverandre - likheten er slående.

Dramatisk krigshistorie

Jan Hermans far, krigshelten Martin Linge, som falt under Måløy-raidet i desember 1941, bragte tidlig sønnen i kontakt med det våte element, og et gulnet foto viser et kjekt guttebarn med en av sine første "konstruksjoner". Med selvbygget båt flyktet 21-åringen også til Sverige i 1943, for å fortsette derfra til England. Her ble han opptatt i det ærerike kompani oppkalt etter faren, fikk sin militære spesialistutdannelse og ble så sluppet ned over det besatte Norge natt til første nyttårsdag i 1945.
-Det var jo på sett og vis en lang flytur, vi dro fra England i 1944 og ble sluppet ut over Norge året etter! ler han.Men om flyturen strakk seg over år, ble Jan Hermans krigshistorie kort, men dramatisk - og han var flere ganger nær ved å dele skjebne med faren. I slutten av januar skulle unge Linge, sammen med dekknavn "Anton", overnatte i en koie langt inne på skauen i Odalen. Men sent på kvelden ble koja omringet av tyske soldater; en skogsarbeider hadde angitt dem, og Wehrmacht kunne følge de to nordmennenes skispor helt frem til koja. Etter intens skuddveksling truet tyskerne med å sprenge den i luften. Med blåsyrepille i munnen, for ikke å røbe noe under forhør, overga Linge og "Anton" seg. Etterforskningen senere avslørte mellom 400 og 500 skuddhull i koja, så at de to i det hele tatt hadde overlevet, må krediteres et usedvanlig velvillig forsyn.
Harde forhør fulgte i dagene fremover, men Jan Herman opplevet giftpillen som en solid moralsk støtte - den ga ham herredømmet over egen skjebne, han var både i stand og beredt til å ta sitt eget liv om det skulle bli nødvendig. Et hell i uhellet var at fordi det var Luftwaffe som hadde tatt ham til fange, unnslapp Linge Gestapo, kjent for å pleie adskillig mer avanserte forhørsmetoder. I stedet havnet han, via Akershus festning, i en fangeleir i Midt-Tyskland, nær Rhinen. Her veltet de allierte styrkene frem mot et regime i oppløsning, med stadige luftangrep natt og dag.
Under et slikt nattlig angrep klarte Jan Martin å flykte. Og han gikk til fots vestover, sov om dagen, og forflyttet seg i nattemørket. Plutselig en dag i slutten av mars var nordmannen midt i ildlinjen, de tyske styrkene hadde trukket seg østover bak ham, tett forfulgt av de allierte. Det var en utrolig opplevelse og lettelse for rømlingen å se de amerikanske stridsvognene, med den hvite stjernen, rulle frem mot ham. Men nordmannen gledet seg for tidlig. For selv med armene i været ble han lagt under ild. En grøft ble redningen - her plukket US Army gutten opp og lot ham bli med videre som veiviser. For han var jo så godt kjent i området!
Men, som vi alle har forstått, så endte det godt. -Jeg tar meg fremdeles ofte i å tenke på hvor heldig jeg var som hadde overlevet til tross for min forunderlige rundreise England-Norge-Tyskland-England, i løpet av bare tre måneder, sier Linge.
Tre år var da gått siden faren ble skutt. Hvordan mottok han og søsteren nyheten om Martin Linges død?
-Det var forferdelig å få bekreftelsen. Men jeg hadde hatt en forutanelse da jeg hørte at en alliert offiser var blitt skutt på Måløy.

Gode minner

Selv om far og sønn ikke fikk så mange årene sammen, er mange gode minner bevart. Med avsluttet middelskole var Jan Herman skoletrett. 15-åringen søkte - og fikk - hyre som dekksgutt. Etter et halvt år ville han så mønstre av. Men da trakk skipper'n frem hyredokumentene og påviste at "dekken" hadde forpliktet seg til 18 måneder om bord. Etter to år i utenriksfart var gutten fremdeles ikke kommet hjem; da lot hans far skuespilleren teater være akkurat det, og dro på let. Fant sønnen i Singapore og fikk ham på kurs hjemover - junior som dekksgutt, senior som passasjer. Og de nådde hjem like før Den annen verdenskrig brøt ut.
-Første gang du satte navnet ditt på en kontrakt, leste du åpenbart ikke de beryktede små typene så nøye. Men dette var vel også nyttig lærdom å få med seg for den senere båtkonstruktør?
Linge smiler, noe bittersøtt. -Jo utvilsomt. Jeg har lært adskillig mer om kontrakter etter det, også at alltid er det noe man glemmer!
Erfaringer har til tider vært dyrekjøpt, men det er resultatene som teller. Og i Jan Herman Linges tilfelle står resultatene sterkt.
-Jeg har personlig ikke betalt så mye skatt, men jeg har da iallfall skaffet den norske stat omkring 20 millioner kroner på ti år bare i HK-avgifter, sier han med et lite smil. -Det gø›r meg også godt å vite at jeg, med mine båter, har sikret mange arbeidsplasser. Omkring 5-6000 årsverk har gått med til å bygge disse båtene. Det tilsvarer tre mann i kontinuerlig arbeide siden Kristi fødsel!
Skal vi dermed døpe Jan Herman Linge til båtbyggernes dar-ling? Nei, det er et uttrykk man ikke bruker om et så skikkelig stykke mannfolk!